Foto: Arbeiderpartiet
Utøya 2011 skulle bli mitt livs eventyr. Min største drøm som 21 år gammel politiker, AUFer og kvinnesakskvinne, var å få møte Gro. Jeg ble forhindret fra å reise. På søndag var jeg på Utøya for første gang i mitt liv.
Det har vært et turbulent år. Valgkamp, nytt studie, blogging, intervjuer, reiser og masse politisk arbeid. Og innimellom alle disse små, trivielle tingene som blir hverdagen, lå sorgen. Sorgen over de 77 menneskene som mistet livet for sitt engasjement. Angsten for en grense som ble oversteget så brutalt. En rettssak som preget oss alle. Det har vært et år med gode dager og vonde dager. En annerledes hverdag. Et annerledes år.
Det var med blandede følelser at jeg stod opp søndag morgen. Trodde jeg hadde forberedt meg godt. Men det er ikke så lett å forberede seg på noe man ikke vet hva er. Jeg hadde ingen forutsetninger for å vite hvordan jeg ville reagere på bussen til Utvika. På MS. Torbjørn over sjøen til Utøya. I Bakken under allsang og taler. Alt jeg visste var at det ville bli godt. Og vondt. Aller mest fryktet jeg min egen reaksjon på båten. Vi har hørt om den. Sett den på bilder. Veien til helvete. Jeg hadde så mange vonde bilder i hodet knyttet opp imot den båten, og forsåvidt også øya. De er borte nå. Jeg husker dem ikke mer.
Det var kjærlighet. Det var latter, det var sang. Det var solnedgang. Etter en lang rundtur på øya med latter og gråt om hverandre, sang Renate Tårnes for oss i Bakken. Idyll. Det var det virkelig. Det var da jeg for alvor skjønte at vi hadde tatt øya tilbake. Men det var også sårt. 69 andre unge mennesker skulle vært med oss i Bakken den dagen. Jeg liker å tro at vi sang for dem også. I det minste.
Han tok noen av våre vakreste roser, men han kan ikke stanse våren, sa Eskil Pedersen kort tid etter hendelsene. På søndag var det sommer på Utøya.
Utøya er det vakreste stedet jeg har sett. Det er ikke bare et åsted lenger. Naturen er tilsynelatende uberørt. Trærne stod høyreiste, strakk seg mot himmelen. Gresset vaiet vakkert, ja, nesten poetisk, i vinden. De lange stiene slynget seg fra møteplass til møteplass. Solen skinte på oss den dagen. Som Gro har sagt en gang: Alt henger sammen med alt.
Foto: Arbeiderpartiet
Jeg var blant de heldige som fikk være med til Utøya i år – og i fjor var jeg heldig som ikke var med, enda jeg prøvde alt jeg kunne i forkant. Jeg fikk være med på kampen for å ta øya tilbake. Og det er jeg veldig takknemlig for. Takknemlig for at de som var der i fjor, ville dele dette med meg. Det var helt absurd å bli med rundt på øya. Bli vist gjemmestedene, stedene for deres vonde minner, men også stedene for de vonde bildene jeg har hatt i hodet. Og samtidig var det godt å få være der. Å få lov til å le sammen med dem. Være stille sammen med dem. Det var helt spesielt å høre disse historiene på det faktiske åstedet. At vi unge fikk gå der alene og dele opplevelser uten verken presse eller andre, var fint. Langs stiene som slynger seg mellom gress og kvister, og viser vei til Skolestua og Bakken. Det var litt som å gå tilbake i tid. Jeg tenkte litt på det.
Etter en lang dag med berg-og-dalbane i følelsesapparatet reiste vi til Oslo for å delta på minnekonserten. Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg syntes det var veldig, veldig vakkert. Ingenting er vel bedre å runde av en sånn dag med, enn nettopp musikk. Det trøster, gir ro og tid til ettertanke. Musikk slipper de gode følelsene frem i meg. Jeg kunne slippe skuldrene ned og uforbeholdent la meg rive med av det som skjedde på scenen. Det gjorde veldig godt.
Nå høster konserten kritikk. Det er for korrekt, for snillistisk, for antiseptisk. Noen har også valgt å gå direkte på DeLillos’ sang om hendelsen. Etter min mening var det en sang som gjenspeilte virkeligheten, i DeLillos’ velkjente og naivistiske stil. Aftenbladets Toralf Sandø føler seg skyldig fordi han gravde i andres sorg på søndag. Sandø ønsket seg stillhet og diktlesning. Mange er nok enige. Men glemmer Sandø og hans meningsfeller å se helheten av søndagen? Jeg var ikke klar for flere tunge inntrykk etter mange timer på Utøya. For min del kunne det vært enda mer musikk, og litt mindre snakking.
Jeg tror mange av oss var utslitt av alle dagens inntrykk da vi ankom Oslo og minnekonserten. NRKs stødige regi føltes trygt og godt der og da. Som å få tilbake litt av kontrollen. For èn ting skal du få rett i, Sandø: NRK er helproffe.
Jeg hutret og frøs, var gjennomvåt og sliten. Allikevel var det som gjorde mest inntrykk på meg under hele konserten, det vakre klassiske stykket fremført av Kringkastingsorkesteret. Jeg vet ikke om noen bedre måte å innvie mennesker i andres følelser på, enn nettopp klassisk musikk. Det var så utrolig vakkert.
En del av det å sørge sammen som land, og som folk, er å uforbeholdent akseptere andres sorg og behov i den sorgen. I en sorgprosess har man behov for mye forskjellig, og gjennomgår mange faser. Dette er det viktig å huske på når man setter et kritisk søkelys på NRKs forsøk på å lindre litt av den smerten for noen. Og ikke minst tror jeg det er viktig å gi rom for positive følelser og gleder i en sånn prosess.
Det har vært et langt år. Et tøft år. Men søndagen gav meg svar. På søndag sank våpnene maktesløst ned. Vi skapte menneskeverd, vi skapte fred. Og en visshet om at Utøya er vår igjen. Det kan ingen ta fra oss.
Ingenting avslutter dette innlegget bedre enn nettopp Mikael Wiehes flotte fremførelse av sangen «Sång till modet»:
Kommentarer