Foto: Kent Skibstad
Diskusjonen rundt frokostbordet gikk høyt i dag. Det store temaet var tiggerne. Det var bred uenighet, gullkorn og sarkastiske utbrudd.
Vi har det godt. Så godt har vi det, at vi ikke vil se noe vondt. Fortvilelsen er stor når de grå skyene igjen melder sin ankomst i juli måned. Vi akker oss over regningene som kommer på løpende bånd. Servicen på restauranten vi spiste på, var elendig. Vi fikk ikke det vi betalte for på årets to uker lange ferie til eksotiske strøk. Vi har for mange snegler i hagen, og hunden har fått flått. Kaffen er kald. Avisen kom ikke til riktig tid, og flyet var forsinket. I tillegg var det kø på flyplassen – og vi fikk bare servert noen usle boller som plaster på såret. Og når beina landet på sofaen, ringte telefonen. Igjen. Å klage, folkens – det er vi gode på.
Vi trives godt i boblen vår, dere. Vår egen boble av rødvin, jordbær og sushi. Og Gud nåde den som banker på! Jeg tror det er sånn vi opplever tiggerne på byen. Tiggerne er noen som banker på og forstyrrer vår harmoni, vårt velvære. Vår følelse av at alt er perfekt. Vår samvittighet. Noen som minner oss på hvordan vi, tross alt, kunne hatt det selv også. Hvis vi for eksempel skulle være så uheldige å bli født i en fattig by i Øst-Europa. Så uheldige at vi levde fra hånd til munn hver eneste dag. Uten mulighet til utdannelse eller jobb. Uten tak over hodet. Og på toppen av alt med en korrupt eller ikke fungerende regjering. Uten utsikter til bedring. Uten håp.
Dette er tanker jeg gjør meg, her jeg sitter på brygga med dagens aviser og en jordbærkurv. Jeg er redd for at jeg en gang skal glemme hvor heldig jeg er.
I en sånn situasjon vet vi at noen vil bukke under. Vi vet også at noen alltid klarer seg, og finner nye løsninger. For dem er en løsning å dra til et land hvor folk lever i overflod. Der kan de velge mellom kriminell virksomhet og å slippe alt de har av ære og verdighet, og begynne å tigge – for så å bli behandlet som fortauet vi går på. Ja, for på gata i Norge er tiggere fritt vilt. Jeg skammer meg ikke over tiggerne. Jeg skammer meg over nordmennene, og deres behandling av tiggerne. De må tåle trakassering, spytting, spark, dytting, slag, hånflir og sinte kommentarer. Jeg lurer på om de ser ett eneste smil i løpet av dagen. Jeg lurer på hvordan de holder ut. Drivkraften må jo være de skrikende behovene hos familien der hjemme. Drivkraften må være barna, som vil gå på skole og ha tak over hodet. Og mat. Altså er drivkraften kjærlighet. Vår atferd her, kan vel neppe kalles kjærlighet.
Allikevel liker vi å tro at vi er et foregangsland i så måte. Vi er et land i kjærlighetens, demokratiets og åpenhetens tegn. Men vi blir irritert på tiggerne, som kommer og banker på hos samvittigheten vår. Det vi ikke evner å tenke, er at tiggerne ikke har ansvar for våre følelser. De har ikke ansvar for at vi får dårlig samvittighet for at vi ikke hjelper andre. For at vi irriterer oss over dem som søker hjelp i en fortvilt situasjon. Det ansvaret må vi ta selv.
Det er et tankekors at vi, samtidig som vi påberoper oss å være godheten selv, lar vår egen dårlige samvittighet gå ut over disse stakkars menneskene. Vi kan bare gjøre dagen deres bedre, for det kan bare gå oppover. Når mange av oss velger å spytte på dem, eller skrike ukvemsord etter dem, lurer jeg på om de skjønner at tiggerne ikke vil forsvinne likevel. Det gjør bare dagen deres enda verre. Er det verdt det? Hva hadde skjedd om vi alle begynte å møte tiggerne med et smil? Om vi ga en femmer til de tiggerne som spør ordentlig, ville de som ikke følger norsk lov fort oppdage at det svarer seg å oppføre seg skikkelig når man skal tigge. For det er jo en kjensgjerning at noen tyr til ufine metoder for å få kontakt med folk. Det er ikke dem jeg forsvarer. Norsk lovverk gjelder for alle.
En av de viktigste grunnene til å behandle tiggere ordentlig, er barna våre. For hva tenker de – når vi snakker om å behandle alle mennesker godt, og så er de vitne til at voksne mennesker behandler tiggerne dårlig? Jeg vil ikke at mine eventuelle barn skal se sånt.
Vi har så det rekker. En femmer for oss er ingenting. Og de som holder seg innenfor norske lover og regler, og som ber fint om hjelp, synes jeg at skal få det. I det minste skal de få vår respekt og aksept. Og kanskje et lite smil. Er det for mye å be om?
Kommentarer