Foto: Kent Skibstad
Her på vestlandet er vi dårlige på likestilling. Kvinner jobber ofte deltid, menn får mest lederstillinger, og på lang sikt taper vi alle på det.
Det står ikke så bra til med likestillingen på landsbasis, heller. Vi er rett og slett lite bevisst på likestilling i det små såvel som det store. Vi kvinner tar utdannelser vi ikke bruker, tror vi har ansvar ene og alene for barna og sender far avgårde på millionlønnsjobben sin.
Ja, far tjener best. Da er det best at han går på jobb. Og ja, mor har puppen. Denne diskusjonen har vi tatt før. Men hvorfor tjener far best? Hvorfor får far oftest lederstillingene? Hvorfor viser ny statistikk at mor lettest kan være hjemme med sykt barn? At mor har lettest for å ta fødselspermisjon? At menn vegrer seg for å bli fedre, med tanke på karrieren? Hvorfor setter mor karrieren på vent? Og hvorfor velger menn oftest yrke ut fra lønn, mens kvinner velger ut fra følelser og annet pjatt?
Hvorfor er ikke vi kvinner mer kyniske? Må vi bli det?
Jeg vil være kvinne. Jeg vil være feminin. Min lykke kommer blant annet i form av ny neglelakk eller nye, høyhælte sko såvel som fersk avis på morgenkvisten. Jeg vil gå i en eng i blomstrete sommerkjole med «Hey there Delilah» spillende i bakgrunnen, mens jeg leser sinte kronikker om likestilling. Jeg vil ha mann, barn og gult hus med hvitt stakittgjerde – til og med kommer jeg til å investere i cupcake-stativ fordi det ser fint ut på det romantiske kjøkkenet jeg skal blogge om i den kommende rosabloggen min. Folkens, dette er ikke ironisk – dette er en innrømmelse. Jeg vil ikke være furie eller bimbo. Mitt ståsted befinner seg midt mellom de to ytterpunktene. Jeg vil bli sett, hørt og respektert for det jeg gjør og det jeg fremstår som.
Men: Så kommer det et stort men. For selv om jeg ønsker alle disse tingene, vil ikke det si det samme som at dere menn har lov til å klatre forbi meg på karrierestigen. For jeg vet at når stillingene utlyses, og jeg leverer min søknad samtidig som mann-i-dress-type-35-år-og-velstelt, så har jeg en smal sjanse. Spesielt hvis jeg har gått i fella og skaffet meg barn sammen med drømmemannen. Fordi de vet at jeg da kommer til å søke deltid, ta lange mammapermisjoner og være hjemme med barna når de får influensa.
Jenter: Jeg kritiserer ikke dere som velger en av disse to. Eller mødrene våre, som valgte å være hjemme med oss. Men det er viktig at kvinner blir bevisst på sine valg, og får støtte hvis de velger en karriere.
Vi ser en tendens til at gutter velges i lederstillinger. I lag, foreninger, organisasjoner og idrettslag. I arbeidslivet. Gutta glir nesten automatisk inn i lederposisjoner overalt – det er et rullebånd med nesten utelukkende dresser på. Gutta vil fort slå i bordet med at de kan mest. På slutten av dagen kan de nok det også. Saken er den at gutta ikke ser verdi nok i det jenter gjør. Det gjør vi ikke selv heller. Den gamle pedagogikken med liten-og-søt-pike-som-er-snill-og-høflig sitter igjen, og gjør at vi ikke tør å hevde oss. Det kan vi bare innrømme med en gang. Og både grunnet biologiske og miljømessige årsaker, gjør vi nok ting litt forskjellig fra menn.
Vi jenter må bli mer kyniske, det tror jeg helhjertet. Vi må vise hva vi kan, og forlange at de ser det. Vi må også kunne storme inn på noens kontor i høyhælte sko, brette ut CV’en vår på bordet og si «Her er jeg, dette er jeg forbanna god på, ansett meg.».
Er det en grunn til at menn flest ikke deltar i likestillingsdebatten? Er det, kan hende, fordi de da risikerer egne posisjoner og stillinger? Fordi de vet vi er forbanna gode, og de da må slippe oss til?
Menn er mye flinkere til å være synlige. Jeg tror vi kvinner praktiserer så mye jantelov på hverandre at vi blir litt redde for å eksponere oss for mye. Men det må vi tørre! Og så må vi være like flinke som gutta til å klappe hverandre på skulderen. Kvinner som ofte snakker i det offentlige rom, får unødvendig mye pes fra sine medsøstre, og blir ofte ignorert eller direkte utskjelt av menn blant annet i kommentarfeltene. Ære være de mennene som virkelig tar kvinner på alvor, og melder seg inn i diskusjonen med dem. Det starter allerede der. Hvis ei jente derimot er i media på grunn av utseendet sitt, helst i bikini, høster hun oppmerksomhet fra mennene. Er det rart det blir skjevt? Er det rart at mange jenter velger å tie stille? Menn fremhever andre menn, og alt for få av dem fremhever kvinner for annet enn kropp og utseende. Her har dere en jobb å gjøre, karer.
Fars inntreden i barnas liv har hatt en formidabel utvikling. Vi ser det over alt. Vi ser fedre med barnevogner, vi ser fotballspillere som blir europamestere og som nesten instinktivt henter barna sine inn på fotballbanen for feiringen, og vi ser dem plaske med ungene i badebassenget en varm sommerdag. Samtidig med at far de siste årene har kommet stadig mer frem i lyset, har vi den siste tiden sett kritikk av dette. Noen tror at far viser seg med barnet sitt offentlig for å øke egen anseelse. Så langt har det altså kommet: Før ble menn kritisert fordi de brukte for lite tid sammen med barna sine – og nå når de gjør det, tror noen av oss at de har en baktanke med det. Fernando Torres hadde nettopp vunnet EM i fotball sammen med resten av det spanske landslaget da han hentet barna sine ut på banen. Nå må han tåle kritikk for det mange tolket som et ledd i markedsføring av egen person.
Det første jeg vil ha for å sette en stopper for denne trenden, er et kommunalt likestillingsombud. Ja, du leste riktig. Jeg vil ha et ombud i hver kommune som aktivt besøker private og kommunale bedrifter, organisasjoner, idrettslag og andre. De minste kommunene kan gjerne klare seg med en halv stilling. Likestillingsombudets viktigste oppgave er å sørge for at likestillingsloven ivaretas. Et kommunalt likestillingsombud vil være bedre rustet til å se lokale behov både i arbeidsmarkedet og hos tidligere og nye ansatte. I skoler og barnehager. I lag og foreninger.
Det kommunale likestillingsombudet skal drive oppsøkende virksomhet, vite om kommende og allerede utlyste stillinger i bedrifter i kommunen og hjelpe folk med å videreutvikle sin kompetanse. De skal stille spørsmål ved praksis, i styrer og stillinger og så videre, og drive arbeid opp imot skole og barnehage. Jeg tror dette ville lønt seg både likestillingsmessig og økonomisk. Jeg tror dette kunne hjulpet alle bedriftene i kommunene til å forvalte arbeidsplasser på en positiv måte og til å få en jevnere fordeling mellom menn og kvinner i arbeidslivet. Ikke minst tror jeg det ville økt trivselen til de ansatte, og fått flere kvinner ut i arbeidslivet.
Anniken Huitfeldt sier at likestillingskampen har gjort seg ferdig i hjemmet – jeg sier det er der den starter. Forhåpentligvis sa Huitfeldt dette utelukkende for å skape debatt. Det er jo det hun gir inntrykk av. Vi vet jo hva som formidles og forfektes av kvinnesyn i veldig mange norske hjem fortsatt. Vi vet at vi må gjøre grep også her, ikke minst fordi det stadig kommer nye til. Noe annet ville være å drive strutsepolitikk.
Det er nesten umulig å klatre karrierestigen med barn på armen. Men hvis vi kvinner kan bli pittelitt tøffere, mer kyniske og slippe mannen mer til – og hvis mannen kan klappe oss oftere på skulderen, så kan både mor, far og barn vinne mye. Ja, for vi kan bli flinkere til å slippe fedrene til tidlig i barnets liv. Fedrene er like viktige for barna våre som vi er. Og far skal være like selvfølgelig som mor. Det må vi aldri glemme.
Kommentarer