Foto: Hilde Firman Fjellså
Feriemoduset har slått inn for fullt. Morgenen er nå lang nok til at jeg rekker å lese alle de morsomste, dummeste, mest innholdsrike kronikkene og nyhetene med kaffekoppen stabilt stående ved siden av meg. Selv om det er sommerferie og Facebook og Twitter får kjørt seg med bilder av glade tær, brygger, strender og unger som leker i vannsprederen, er nyhetsbildet i aller høyeste grad variert. Konfliktene i Syria trappes opp, en Ap-politiker skaper harnisk med sine uttalelser, en kunstner av ypperste kvalitet blir anklaget for å være femifascistisk, rettssaken er (endelig) over – og vi slipper å se et visst ansikt på forsidene daglig. Hurra!
Kampen for homofiles rettigheter er i fokus. På søndag ble Skeive Dager avsluttet med en heidundrende parade gjennom Oslos gater. Mange organisasjoner stilte opp for å vise hvor viktig denne kampen er – blant dem LO med 500 mennesker, Arbeiderpartiet med flagg over land som diskriminerer homofile, og bannere for å stoppe hatvolden mot homofile i Norge. Vi lever i et land hvor det fortsatt diskrimineres og brukes vold mot mennesker på grunn av deres legning. Homofile, lesbiske, bifile og transpersoner blir daglig utsatt for vonde opplevelser. Dette er en kamp som det er viktig at alle deltar i – uansett legning. På lik linje med likestillingskampen. Desto flere som engasjerer seg, desto mer har LHBT å vinne på dette. Jeg vil ha et Norge som er lett å komme ut av skapet i. Et Norge hvor ingen føler seg diskriminert. Et Norge med mangfold. Hvor folk kan være seg selv. Skeive dager og den tilhørende paraden er ett skritt i riktig retning. Når Eskil Pedersens tweet om drømmemannen kan lage så mye oppstyr som det har gjort, sier det noe om hvilke holdninger vi har å jobbe med i dette landet. Hvis en heterofil hadde sagt det samme, hadde ingen reagert.
Noen aviser later til å tenke at agurknytt er hipt nytt, og velger å trykke en kronikk basert på svada og usammenhengende vrøvl. Kjell Terje Ringdals kronikk om Eskils drømmemann-tweet er en av dem. Han selv har i det minste selvinnsikt nok til å kalle kronikken for nettopp det den er: Maskulint flåseri.
Ringdals maskuline flåseri baserer seg altså på denne tweeten:
Jeg var blant de første til å favorisere denne tweeten. «Så søtt!», tenkte jeg. Og litt morsomt og selvironisk. »Det var akkurat som om jeg skulle sagt det sjøl», tenkte jeg etterpå. For vi har alle vært der.
Og etter Ringdals utspill kom følgende tweet fra en av mine favorittjournalister, som dekket blant annet rettssaken på en måte som gav meg frysninger, håp og tro på fremtiden:
Kort tid etter kom det også et tilsvar fra LLH. Det kan dere lese her.
Av det Ringdal skriver fremgår det en rød tråd: Han er heterofil, altså. Og er det èn ting jeg har skjønt gjennom mitt livsløp, er det at mennesker som har et behov for å presisere egen legning, ofte er usikre på den selv. Denne mannen er så panisk opptatt av å presisere sin heterofili at det hele blir litt patetisk. Det er for meg revnende likegyldig hvilken legning du måtte ha, Ringdal. Din legning er like relevant for din kronikk som at du har skalldyrallergi. Det som betyr noe er hvem du er, og hva du fremstår som. Hvilke verdier du forfekter gjennom din kronikk. De i seg selv er nemlig grunnlag for bunnløs og dyp bekymring. For i samme åndedrag som du beskriver Pedersens eksteriørmessige opptatthet, beskriver du selv drømmedama som langhåret blondine med pene pupper. Så går du videre med å beklage deg over et samfunn som ville karakterisert deg som mannssjåvinist om du sa noe slikt høyt. Du akker og oier deg over noe som i utgangspunktet var en fillesak, Ringdal.
Videre snakker du om hvor helhjertet det heterofile (?) hjertet ditt støtter Eskil og andre homofiles sak. Etter at du nettopp har brukt flere avsnitt på å motarbeide kampen for homofiles rettigheter. For ja, dette er jo homofiles rettigheter. Å få lov til å føle, tenke og ønske på lik linje med andre i dette samfunnet – og å gi uttrykk for det. Det å si det høyt slik Eskil gjorde, er enda ett skritt i riktig retning.
Kommentarer