Foto: Ole Martin Juul Slyngstadli
Martin Luther King Jr. sa en gang: «I have a dream». Jeg beundrer ham. Han turte å håpe. Å drømme. Jeg tror vi må drømme om vi noensinne skal fortsette å utvikle oss. Jeg tror at om hat skal bli til kjærlighet, er første steg en tro på at det går an.
På lørdag var jeg på markeringen mot rasisme på Torget i Stavanger. Ettersom media var mest opptatt av motpartens demonstrasjon, kommer det ikke fram hvor nydelig det var. Da alle fikk utdelt fargerike ballonger, og slapp dem synkront opp i lufta, ble jeg rørt. Det ga meg håp. Kanskje var det ekstra fint at vi gjorde dette på tvers av politisk ståsted. Vi var mange organisasjoner og partier representert. Dog savnet jeg Fpu.
Jeg tenker at når folkemengder samles, er de som oftest veldig representative for samfunnet vårt. Det skjedde også denne gangen. Bare 28 mennesker deltok på Sian og NDLs demonstrasjon. Vi var rundt tusen. Dette tror jeg representerer samfunnet. Da er det ikke så mange av oss som trenger litt mer kunnskap før vi alle sammen kan samles om integrering og inkludering av innvandrere, av religion. Før vi alle kan enes om at kjærlighet og fellesskap må gro.
Når vi snakker om hva som starter kriger, snakker mange om religion. Jeg tror ikke det er religion som starter krig, men menneskene som tolker den, og som hater. Som ikke forstår andres ståsted. En av tidenes største og mest graverende kriger, ble startet av èn manns hat. Andre verdenskrig viste oss hva som skjer dersom hat vokser fram. Hvis religion eller hudfarge blir betydningsfullt for hvordan vi forholder oss til hverandre. Kom det egentlig noe godt ut av Hitlers ideologi og forkjærlighet for det han kalte «den ariske rasen»? Jeg håper at det viktigste som har kommet ut av det, er kunnskap. Om hvordan vi ikke vil ha det. Om hva vi ikke vil bidra til.
Dere motstandere av innvandrere og andre religioner enn kristendom: Ett argument jeg hører dere bruke, er barna deres. Hvordan kan dere tro det er bra å lære barn å hate? Hvordan kan dere tro at det gagner dem å gi dem hat for noe som er kommet for å bli? Gi dem redsel for noe de kommer til å møte overalt? Gi dem fremmedfrykt? Lukke dem helt for nye ting, og gjøre dem forutinntatt for andre mennesker?
Det er deres fremtidige og kanskje nåværende arbeidsgivere, svigerforeldre, kolleger, lærere, sykepleiere, leger, skolekamerater, idoler dere snakker om. Dere gjør dere selv, og barna deres, en bjørnetjeneste. De kommer til å møte seg selv i døra en gang.
Dere sier at dere ikke ønsker muslimer velkommen i politikken. Jeg har sjelden funnet et mer dekkende ord enn nettopp segregering. Dere ønsker for andre det dere forakter for deres egne. Dere vil segregere, men kritiserer islam for å være kvinneundertrykkende. Det finnes ingen logikk her. Alle mennesker som bor i Norge må ha de samme rettighetene, og de samme mulighetene. Dere fornekter et samfunn som deler godene, men vil samle på godene selv. Dere vil selv benytte ytringsfriheten så det kviner etter, men vil sørge for at ikke alle kan bruke den.
Glemte Sian å sjekke statistikk før de skrev talen sin til lørdag? Da ville de nemlig funnet ut at det ikke er innvandrere som voldtar mest her til lands: noen av dem står riktignok for mange av overfallsvoldtektene i helgene – men nachspielvoldtektene og voldtektene i nære relasjoner, står nordmennene aller mest for. Ergo er det ikke innvandrerne det er noe feil med, her heller, men de mennene som gjør dette. Tror dere allikevel at vi, om vi sendte ut alle innvandrerne, ville få bukt med voldtektsproblemet her til lands? Da er jeg redd dere ville bli skuffet. Hva gjør at dere har disse fordommene? Jeg tror dere er sinte. Og kunnskapsløse. Historieløse. Og så velger dere en vei å kanalisere ut dette hatet dere føler. Det er trist. Jeg synes synd på dere.
På lørdag stilte jeg opp på markeringen mot rasisme. Jeg hadde sommerfugler i magen, ja, jeg var redd. Redd for at det skulle bli opptøyer, for at noen skulle bli skadet. Og jeg er veldig glad jeg hadde noen å lene meg til. Litt beroliget ble jeg også da jeg så politiet og deres rolige, verdige, bestemte måte å håndtere situasjonen på. De var mange, og de gjorde en fantastisk jobb. Heldigvis gikk det hele rolig og fint for seg, med unntak av tilløp til bråk, som politiet ordnet opp i nesten før vi merket noe.
Det kan nok diskuteres om det ikke hadde vært best å ignorere NDL og Sians demonstrasjon. Bare la dem gi uttrykk for hva de mener. La meningene deres komme fram i lyset. Det er ytringsfrihet. Men jeg er for å gi folk valg. Alternativer. Derfor valgte jeg å delta på motmarkeringen på Torget. Media hadde selvfølgelig også en rolle oppi det hele. Meg, og mange med meg, undres veldig over den enorme dekningen demonstrantene fikk i forhold til vår motmarkering. Mye kan sies om dette også. Jeg får en følelse av at den mest rampete gutten i klassen, som vanlig får mest oppmerksomhet. Samtidig tenker jeg at det er nettopp det demonstrantene stod for som må ut i lyset. Det hadde ikke blitt belyst dersom alle journalistene stod der vi holdt til. Kanskje burde oppmerksomheten vært litt bedre fordelt. Vi stilte opp for å være en motbør, og da burde det også vært sånn i media. Men det er lett å være etterpåklok.
Der Sian og NDL stod, og holdt sin demonstrasjon, hadde de beskyttelse fra alle kanter. De nøt godt av det de viser hat mot – det demokratiet de selv jobber imot. Det er et paradoks.
Jeg tror at det viktigste vi kan gjøre for å kunne påvirke andre kulturer og religioner – og ikke minst lære av dem selv, er å akseptere hverandre. Og jeg har en drøm. Om at kjærligheten, solidariteten og omsorgen for andre mennesker skal vinne.
Kommentarer