Foto: Kent Skibstad
Lørdag holdes en festmarkering av oss som ser, men som ikke kan forstå. Av oss som tar avstand fra den urett som begås mot folk med innvandrerbakgrunn. Det er ikke bare dem det gjør vondt for når noen diskrimineres. Det gjør også vondt for meg som medmenneske, det er uintelligent, stagger samfunnets utvikling, undergraver fakta, og er totalt historieløst.
Jeg gleder meg til lørdag. Den samlingen mennesker som er mest representativ for samfunnet vårt, skal samles, og vise hva vi står for. Vise at vi er glad for, og setter pris på, mangfoldet i samfunnet vårt. Da skal vi vise medmenneskelighet, kjærlighet, solidaritet. På tvers av landegrenser, religion, språk og hudfarge. På andre siden av byen står dem som ikke ønsker å delta i byggingen av vårt felles samfunn. De som fraskriver seg ansvar for fellesskapet, medmennesket og mangfoldet. De som ikke tror på kjærligheten, eller finner logikk i solidariteten. De som vil skape forskjeller, og som ikke vil være med oss på å bygge broer.
Vitenskapen stadfester det. Historielæreren skjønner det. Krigsveteraner ser alvoret. Og alle vi som samles på torget i Stavanger på lørdag, stiller oss bak dem. Og bak våre medmennesker. Jeg skulle bare ønske at alle kunne være med. At vi alle kunne vært på samme torg, med samme agenda, og feiret det samfunnet vi bor i for det det er. Så naiv er jeg faktisk. Så naiv er jeg at jeg faktisk tror at dette kan bli bedre. Og jeg tror lørdagens markering er et godt sted å fortsette kampen.
Fra Aftenbladets sak om lørdagens markering: «- Det er viktig å markere avstand til de holdningene vi ser hos Sian (Stopp islamiseringen av Norge) og NDL. Jeg håper så mange som mulig møter opp. For oss er kampen mot rasisme viktigere enn noen gang, og det er viktig å markere avstand mot en gruppe som har sagt at de har sympati med Anders Behring Breivik, sier Juul Slyngstadli.»
For meg er alle som bor i Norge per dags dato, norske. Vi snakker kanskje ikke samme språket, vi bærer kanskje ikke den samme typen plagg og vi har noen forskjeller kulturelt sett. Men hvem er jeg til å bedømme hva som er norsk? For meg er det minst norske i denne sammenheng, å bidra til uthenging og diskrimering av minoriteter. Vi kan jo lure på hvem som er minoriteten her. Og vi kan jo lure på hvem som oppfører seg som nordmenn i denne sammenheng. For meg er det nemlig typisk norsk å være medmenneske.
Det som må til for å kunne vokse sammen og lære av hverandre, er aksept. Og vi må tåle å se at vi har mellommenneskelige forskjeller uavhengig av religion. Religion er bare en liten del av ett menneske. En muslim er først og fremst et menneske. En kristen som tror at alle som ikke følger bibelen kommer til helvete, er også et menneske. Først og fremst er vi mennesker. Og vi må lære oss å leve sammen, utfordre hverandres synspunkter og la vårt perspektiv endre seg i takt med samfunnet – uavhengig av noe så lite som religion. Religion, politikk, kultur, ideologi og vitenskap er alle ting vi velger å tro på. Og så velger vi å gjøre det til vårt eget. Ingen av disse komponentene i oss skaper ekstreme holdninger - vi gjør. Hvorfor er vi mer opphengt i hvilken religion folk tror på enn alt det andre et menneske velger?
Det er ikke islam som tvinger en kvinne til å ta på seg burkaen/hijaben/niqaben, men menneskene som utøver religionen. Det må vi aldri glemme. Kristendommen er også, til en viss grad, kvinneundertrykkende. Hvis vi skal henge oss opp i dèt. Den er i det hele tatt imot mye rart. Og mennesker som kaller seg kristne, tolker bibelens budskap ut fra egne erfaringer og eget miljø. Islam er ikke annerledes i så måte.
Hvis verden skal bli bedre, må vi starte i eget land. Vi må ikke være bekjent av negative krefter som river ned det vi har bygd opp. Krefter som skaper forskjeller. Som ødelegger broer. Vi må stadig bygge nye broer mellom hverandre. Vi må sette oss inn i hverandres situasjon for økt kunnskap. Vi må akseptere forskjellene, og fryde oss over mangfoldet. Mye godt gjøres i dette landet. Dette må vi bygge opp under. Mange krefter er i sving der ute, for å fremme solidarisk ansvar.
Vi som skal være med på denne markeringen, mottar kritikk fordi det menes at vi knebler ytringsfriheten. Det er ikke vårt mål. Vårt mål er å styrke den, ved å vise mange meninger samtidig. Vi benytter oss av den. På lik linje med de som står på andre siden av byen.
Sånn avslutningsvis vil jeg komme med en oppfordring: Møt opp på torget på lørdag klokka 15:00, og stå opp for deg selv og dine medmennesker. Vis at mangfoldet er vår styrke. For det er dèt det er. Vår felles fremtid.
Jeg ønsker at markeringen på lørdag skal bli fredelig – i likhet med det vi står for. Vi må skape fred. Som Nordahl Grieg skrev i «Til ungdommen»:
Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med
hva er mitt våpen?
Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.
Sist gang gatene var fylt av kjærlighet, så det slik ut som på videoen nedenfor. Herborg Kråkevik synger en av våre vakreste sanger med overbevisning.
Kommentarer