Illustrasjonsfoto: Kent Skibstad
Jeg har så mange slags rutiner i livet mitt, og en av de jeg setter aller mest pris på, er morgenkaffen og den deilige lukta av et rykende ferskt Aftenblad på kjøkkenbordet. Lørdagen er alltid spesiell sånn. Det er bare om lørdager og søndager at jeg virkelig får lest, fordøyd og reflektert over side på side med trykksverte. Jeg har en forkjærlighet for ord – og jeg vet ikke om det er måten enkelte journalister putter dem sammen på, eller om det er manglende objektivitet, men jeg virkelig elsker sene lørdagsmorgener med kaffe, kronikker og kommentarer. Selvsagt leser jeg nyhetssakene også. Men det er noe spesielt, noe ektefølt, noe litt personlig med den uformelle sjangeren.
Vi som er unge i dag, får servert inntrykk fra hele verden gjennom vinduet. På kjøkkenbordet ligger det nyheter fra hver eneste verdensdel. Det er jo ikke til å komme ifra at det kan bli litt mye å fordøye i forhold til hva unge hadde før i tiden. En jungel av hendelser. Stort, smått, nifst, krig, miljø, klima, skummelt, helse, skjønnhet, økonomi og ikke minst en pågående rettsak. Jeg priser meg lykkelig for at jeg ikke bare leser hva som skjedde i Syria i går – men for at det på neste side står hva en synser mener om det. Helt usensurert. Helt ekte. Ytringsfrihet i praksis. Redaksjonell frihet, vil kanskje noen kalle det. Jeg tror dette er gull verdt, spesielt for oss unge som skal ta innover oss alle disse inntrykkene. Vi trenger litt veiledning gjennom spissformuleringer og sarkasme, så det ikke blir så ensformig. Vi trenger variert journalistikk, tror jeg. Mediemangfold. Forskjellige vinklinger.
Og der, midt imellom alle disse synserne som ser ut til å kunne verdenshistorien på rams og gloseprøvene baklengs – der sitter vi unge. Bak hver vår Macbook Pro, og skriver med velstelte negler hva vi synser og mener og tenker og føler. Og vi får lov til å delta, på lik linje med de som kan og har erfart så utrolig mye. Det synes jeg er ganske fint. Og så må jeg for ordens skyld legge til at jeg skriver på en HP med Windows som går like tregt som bestefars klokke – men at jeg har et sjarmerende tastatur som jeg elsker høyt. Ikke bare blir vi lest og tatt på alvor, men om vi drister oss til litt humor, og bruker ord som «muffins» i forbindelse med ordet «mamma» og «kontantstøtte», blir det gjentatt til det kjedsommelige i kommunestyredebatten etterpå. Tenk at vi blir tatt så til de grader på alvor. Ganske fint, egentlig. Vi har muligheten til å hive oss på debatten når som helst, hvor som helst. Og bortsett fra at VGs kommentarfelt stenger når det er natt, kan jeg egentlig legge til når som helst også.
Takket være sosiale medier blir disse synserne/fripennene spredd også. Der har nettavisene en stor fordel i forhold til papiravisen. Synserne kan samfunnet sitt. Jeg tror ikke lenger det bare er sensasjonene eller de nakne kroppene som selger. Vi trenger noe mer. Mer tyngde. Vi kan være så leie vi bare vil av å lese om hvorfor ABB smiler eller gråter i retten, men jeg tror faktisk vi trenger å få det belyst fra flere vinkler.
Sosiale medier brer om seg med rekordfart og jeg tror at jo mer de brer om seg dess viktigere blir andre medier, deriblant nettavisenes kronikker. På Facebook, Twitter og andre sosiale medier møtes ofte folk med samme interesse i diverse grupper. Man legger ofte til venner med samme interesser eller politiske oppfatninger som en selv. Faren er at vi omgås et for snevert miljø og mister mangfoldet. Da er det viktig at vi har journalister som for eksempel Dagbladets Marie Simonsen, eller Aftenbladets Torunn Egge Roux - som gir oss flere vinklinger. Kommentarfeltene og deres til tider noe ufine karakteristikker av både det ene og det andre har også en funksjon her. Det er viktig å få de ekstreme holdningene fram i dagslyset. En god venn av meg sa engang: «Eg gidd’kje lesa kommentarfeltå – eg blir deprimerte av det.», og det er sikkert sant som han sier at det er deprimerende lesning. Allikevel har det sin misjon, kanskje spesielt i henhold til ytringsfriheten.
Facebook er et slags ytringsfrihetens paradoks, har jeg tenkt mange ganger. Typisk amerikansk. Å vise en bar bakdel er strengt forbudt og grunnlag for deaktivert konto (ikke at jeg skulle ha noen egen interesse av det, selvsagt), men ulike grupper av den litt mer ekstreme sorten kan skrive hva som helst på sine Facebook-sider, ja, til og med bli rapportert så det ljomer etter – og fremdeles står det der, helt usensurert.
Mange spør seg om vi virkelig trenger ytringsfriheten, eller om vi bør begrense den bare pittelitt. Kjør på, sier jeg. Bare sånn kan vi høre det vi må motarbeide. Bare sånn kan vi argumentere mot det som blir sagt. Bare sånn kan vi fange opp og engasjere. Vi trenger kontrastene, ellers hadde dette samfunnet blitt dørgende kjedelig. Hurra for sosiale medier, ytringsfrihet, alskens kommentarfelt, fripenner og andre uformelle, intelligente sjangre.
Kommentarer