Derfor vil jeg ikke ha av/på-knapp

Publisert av Maren Østbø 14 februar, 2012 i Generelt, Kultur, Oppvekst, Personlig, Politikk

: Foto: stock.xchng

I dag har Rogaland lektorlag foreslått for fylkeskommunen å innføre en av/på-knapp på nettilgangen for elever i videregående skole. Det blir som å innføre av/på-funksjon på elevene – eller sin egen jobb som lektor, for den saks skyld.

Da jeg gikk på videregående, var Facebook-bruken i klasserommet ekspanderende. Det hendte rett som det var at vi brukte Facebook i timen. Men, det finnes et men her – vi brukte bare Facebook når timen ble kjedelig. Det ble en digital flukt. Jeg er enig i at dette ikke skal forekomme. Men jeg tror vi må se til lektorene, heller enn de til tider uoppmerksomme lytterne. Det har seg nemlig slik at videregående skole i dag er valgfritt. Man har en rekke ulike linjer å velge imellom – og de aller fleste ungdommer velger bevisst. Derfor burde egentlig hver eneste time være inspirerende, spennende – og lærerik. Det er de ikke alltid.

I disse dager diskuteres det heftig rundt bruk av sosiale medier i ulike sammenhenger. Politiske møter kommenteres flittig på nettstedene Twitter og Facebook. Også under møtene. Dette må da være et tegn på at man registrerer hva som skjer rundt seg også mens man bruker tid på sosiale medier. Og ettersom de sosiale mediene integreres mer og mer i samfunnet vårt, blir vi stadig flinkere til å multitaske. Noen av oss kan faktisk si, i voksen alder, at vi konsentrerer oss bedre når vi har noe utenomliggende å forholde oss til samtidig.

Unge i dag er vant med å gjøre flere ting på en gang: De gjør lekser med musikk på ørene, de ser på TV mens de spiser frokostblanding, de hører på radio mens de kjører bil og har øretelefonene på når de går over veien. Jeg tror dette handler om å møte de unge på sitt ståsted, og ikke minst å lære dem å bruke alt dette nye på riktig måte. Hadde vi hatt lærere som møtte den nye utviklingen innen sosiale medier, og som brukte mer tid på å lære de unge nettikette enn å kjefte på Facebook-bruken, ville vi ikke hatt så mye nettmobbing i dag, tror jeg. Den nye digitale verdenen er blitt så stor og omfattende at den kanskje burde fått sin egen time på videregående. Ikke bare hos dem som går medier og kommunikasjon, for nettikette er viktig for alle – og vi ser behovet i de fleste yrkesgrupper allerede nå.

En annen sak er at de gjennom videregående skal bli klar til å starte på studier. På universitet og så videre. Kanskje det er på tide å lære å ta ansvar for egen læring, allerede på videregående? Jeg tror vi må gå andre veier for å møte det enorme frafallet og den manglende interessen i videregående skole. Og dette bør være et tilbakelagt stadie innen man begynner på universitetet. Det kommer, som kjent, ingenting inn i en lukket hånd. Kjeft er det ingen som gidder å høre på når de har fylt seksten, da er de «voksne, for faen». Altså må de ta ansvaret selv. Dette må de lære, og den læringen må starte tidlig – både hjemme og på skolen.

I tillegg tror jeg ikke det er gunstig å frata noen som føler seg så voksne som en sekstenåring gjør, noen form for privilegier. Vi har alle gjort oss erfaringer med det: Ikke øker det tilliten, ikke bidrar det til å skape god kommunikasjon, og ikke får det oss til å ta mer ansvar.

Jeg husker også fra videregående at lærere som så oss, viste oss respekt og hadde en dialog med hver enkelt av oss, automatisk fikk en gjensidig respekt av oss. Jeg tror kanskje at mange av oss så på disse engasjerte lærerne med noe som fikk oss til å følge med. Til å høre etter på det de hadde å formidle. Det er alltid kjekkere å høre på noen man føler at man kjenner litt. Jeg sitter ikke i forelesningssalene på universitetet og chatter på Facebook – fordi det er uhøflig ikke å høre etter på det foreleser har å si. Det er krevende å formidle kunnskap, og jeg beundrer den som har valgt å jobbe med det. Derfor hører jeg etter, og viser det tydelig.

Til slutt vil jeg nok en gang nevne at dette også har litt med folkeskikk å gjøre. Folkeskikken ser ut til å være et forsømt tema for mange i dag. Voksne også, altså. Kanskje er det der vi må begynne.

Om bloggeren – Maren Østbø

Maren Østbø har skrevet 93 innlegg på Maren Østbø-bloggen.

Født i 1990 og bosatt i Sola Kommune. Studerer til førskolelærer v. UiS Jeg sitter i kommunestyret i Sola for Arbeiderpartiet, og i fylkesstyret for AUF i Rogaland. Jeg er mest opptatt av barn og unges velferd - Skole, barnehage, barnevern og kultur.

Maren Østbø-bloggen

Maren Østbø
Født i 1990 og bosatt i Sola Kommune. Studerer til førskolelærer v. UiS Jeg sitter i kommunestyret i Sola for Arbeiderpartiet, og i fylkesstyret for AUF i Rogaland. Jeg er mest opptatt av barn og unges velferd - Skole, barnehage, barnevern og kultur.

http://www.facebook.com/profile.php?id=671505245 Kjetil ‘Goodie Twoshoes’ Hauge

Jeg fatter og begriper ikke hva en laptop har å gjøre i andre undervisningstimer enn IT relaterte fag?
Eirik Jakobsen

Et viktig tema som omtales her både med svakheter og styrker. Et par punkter:
1. Som lektor selv ønsker jeg at elever skal lære så mye som overhodet mulig av den undervisningen jeg driver med. Dette tror jeg gjelder for de aller fleste av mine kolleger. Av den grunn ønsker jeg å gjøre undervisningen så interessant, utfordrende og og lærerik som mulig. Dette oversettes ikke alltid til «gøy», selv om læring kan være gøy en gang iblant. Utdanning og læring er som oftest hardt arbeid. Å legge skylden på lærere når elever ikke har selvdisiplin nok til å legge fra seg uvaner, er en svært simpel løsning som legger skylden for problemet på feil part. Til syvende sist kan svært få lærere konkurrere med sosiale medier og annet tidsfordriv. «Gøy» vil nesten alltid vinne over «hardt» hos enkelte elever.

Det fins mer enn nok av inkompetente lærere, og disse burde det være mulig å gjøre noe med. Dessverre, så fins rett og slett ikke et godt nok system som skiller ut inkompetente lærere og får dem ut av skolen. Problemet er et at elever blir ikke bare distrahert i timer med dårlige lærere, men også i de klasserommene hvor det foregår variert og god undervisning som treffer elevens behov og krav for tilpasset læring.

2. Jeg er enig i at vi som har vokset opp under den digitale revolusjonen på 90-tallet og begynnelsen av 00-tallet har et en imponerende snodig tendens til å gjøre flere ting samtidig. På fritiden hører jeg selv på Spotify på PCen mens jeg spiller Wordfeud på mobilen, Final Fantasy på Ipad’en og drikker te fra koppen mens jeg har beina på bordet.. Gud, så flinke vi er til å gjøre mange ting samtidig! Men dette har lite med læring å gjøre! Jeg vet ikke hvor du får din forskning fra, men den jeg har lest viser nemlig det motsatte: at digital multitasking endrer tankemønstrene hos folk og reduserer (bl.a ) hukommelse og evne til å prosessere ny informasjon. Jeg har enda ikke hatt gleden av å lese studier som bekrefter at utstrakt bruk av sosiale medier under et undervisningsopplegg på norsk videregående skole har en positiv effekt på elevens utbytte. Hvis du har det, ønsker jeg svært gjerne å lese den. Jeg vil jo tross alt forbedre min egen undervisning!3. Når det gjelder ansvarliggjøring av elever, så er jeg helt enig at dette er en konstant prosess som bør starte lenge før universitetet. Når barn begynner å forstå språk (etter 6 måneder) og kan begynne å uttrykke seg selv (rundt 1-2 års-alderen) bør vi begynne å stille krav til barn. Denne prosessen vil aldri bli vellykket hvis vi starter å introdusere ordet «ansvar» til en 18-åring. Dette må skje MYE tidligere, og som du sier: både i hjemmet og på skolen.Dessverre er ikke dette blitt gjort i mange av Norges hjem og i mange klasserom på barne/ungdomsskolen. Det betyr at enkelte elever ikke har evne til å ta ansvar for seg selv og egen læring. Jeg ser du henviser til et uttrykk som kom på moten da jeg gikk ut vgs i 2001. «Ansvar for egen læring.» Vi elever lo sammen med våre bedre lærere (f.eks Knud Helliesen fra St. Olav vgs – nå Venstre-politiker) av det i 2001, men gråt da vi så at det faktisk var lærere (og elever) som mente at dette var en god idé. Det var ifjor at en artikkel fra avisen Dag og Tid viste et invervju med arkitektene bak «Ansvar for egen læring» hvor vedkommende innrømmet at «me visste ikkje ka me gjorde» – kort sagt: 10 år etter latteren stilnet fikk vi lærere endelig høre det fra skaperne selv; at «ansvar for egen læring» er et strålende syn på læring som (dessverre) bare gjelder en ørliten promille av vår totale elevmasse. For den store majoriteten vil et slikt læringssyn ha katastrofale følger; noe de aller fleste lærere har erfart i tiden 2001-2012.

Elevene *må* ansvarliggjøres. Dette er en viktig prosess. Men jeg syns ikke skolen skal være være et eksklusivt sosialt eksperiment hvor elevene får fri utfoldelse til å finne sin egen motivasjon, arbeidsånd og selvdisiplin. De har faktisk himla mange kompetansemål de skal gjennom, og ved endt utdannelse skal de aller fleste ha noe vi kaller en «generell studiekompetanse.» Uten en fast hånd fra læreren vil en slik kompetanse ikke eksistere for fremtidige generasjoner i Norge. Kall meg gjerne kynisk, men frem til du setter foten inn i et klasserom og ser utfordringen slik den eksisterer idag, så tør jeg påstå at du ikke aner hva du prater om.
Anonym

Hva slags verden lever vi i, der en ikke kan stille krav til elever lenger?!

Uansett hvor gode lærerne er vil det alltid være timer som oppfattes som kjedelige. Men en må gjennom det, og en bør følge med. En kan ikke gjøre alt i skolen lystbetont. Slik er ikke livet ellers heller.

At unge i dag gjør mange ting samtidig betyr ikke at de gjør tingene bra. Jeg har liten tro på at noen lærer bedre av å være inne på facebook i timene, eller høre på musikk mens en leser.

Ser en til land i den andre og tredje verden ser en ofte langt mer innsats fra elevene. Hvorfor er det slik? Sannsynligvis forde de der vet at deres eneste mulighet til å unngå fattigdom er å få en utdannelse. I Norge blir en passet på uansett. Staten betaler for de som ikke gidder. Det er ikke håpet om å bli rik som motiverer de fleste, det er frykten for å bli fattig.
http://www.facebook.com/people/Jone-B-Bringeland/100001270786648 Jone B Bringeland

Skriver under på alt du sier her Jakobsen. Ungdommene i vårt norske underholdningsfokuserende, utholdenhetsunnvikende og ansvarsfraskrivende samfunn trenger faste rammer og tydelige krav.
Anonym

Jeg hadde tenkt å skrive et langt innlegg her, men ser at Eirik Jakobsen har sagt akkurat det jeg mener. En interessant tilleggsopplysning er at elevene mine faktisk har spurt flere ganger om hvorfor vi ikke kan lage en av/på-knapp, fordi de selv føler at de lar seg altfor lett distrahere. Det er ikke dermed sagt at jeg syns en av/på-knapp er den beste løsningen, jeg tror det ville vært mye bedre om vi kunne vennet elevene til å ta rett valg selv. Men hvordan gjør vi det? 41 % av elever innrømmer selv at de surfer i løpet av undervisningen, og at de syns de ødelegger for seg selv (undersøkelse nylig publisert i Aftenbladet).Spør du lærere rundt omkring, anslår de tallet til å være enda mye høyere. Lektorer over alt forteller den samme historien – gode lektorer og lærere, folk jeg vet er dyktige i klasserommet, fordi jeg har sett dem, fordi jeg lærer av dem og oppleggene de lager. Det er ikke så enkelt som å si at bare lærerne er gode nok, så vil elevene følge med og suge til seg kunnskap.