"Money talks" heter den nye strippeklubben i Sandnes. Prisen på en kvinne, altså. Passende. Illustrasjonsfoto: Colourbox
Sandnes har fått strippeklubb. Et slag under beltestedet for menneskeverdet og likestillingen.
For meg er strippeklubber utnyttelse av i hovedsak kvinner i en vanskelig situasjon. Både fra eiers side, som faktisk velger et så vulgært konsept for et utested, og for menneskene som kommer inn for å se på. Man sparker en som allerede ligger nede, – det blir for meg som å kjøpe seg en time med en prostituert. Forøvrig vet vi også at strippeklubbene er grobunn for prostitusjonsmiljøer. Og mine empatiske evner sier at det er omtrent sånn det føles, også. Når du har kledd av deg, og delt hele intimsonen din med en hel klubb full av mennesker, har du ikke mye igjen av verken stolthet, verdighet eller privatsone. Du blir et objekt, en handelsvare. Et objekt som er til for andre menneskers forlystelse. Og det tror jeg svært få ønsker seg frivillig.
De som skal drive dette «merakkelse» i Sandnes, sier de henter kvinner fra Øst-Europa. Fra land med høy arbeidsledighet. Mye fattigdom. En drøm om et bedre liv. Også tør noen av dere å påstå at disse kvinnene velger «yrket» sitt selv? Ja, de velger det vel kanskje selv – de kunne jo forsåvidt heller valgt å være tiggere på gaten i Oslo. De kunne vært vaskehjelp, og offer for sosial dumping et annet sted. Det er grusomme valg som presenteres for disse menneskene, som faktisk bare vil lage seg et bedre liv. Overleve. Og jeg ønsker ikke at strippeklubber skal være ett av dem, i Norge – verdens beste land å bo i. Ja, tenk at de må hive all stolthet bort for å komme opp i en normal lønn i Norge! Hva sier dette om oss? Skal vi godta sånt?
Illustrasjonsfoto: Colourbox
Jeg vil våge å påstå at de få som gjør dette frivillig på slike klubber, ikke vet nok om denne industrien når de tar denne veien ut av fattigdommen. Og de aller, aller fleste som stripper, gjør det fordi de ikke har noen annen utvei. De hater det de gjør. Det er en stygg, stygg industri som står bak det man ser i noen strippeklubber. Tenk at enkelte menn først kan se forbi produkter testet på dyr i butikken, og kjøpe fairtrade-kaffe, og deretter sette kursen mot strippeklubben. Det sier litt om den mannens kvinnesyn. Ikke akkurat svigermors drøm. Vi må også være bevisst på hvilken industri vi støtter ved å besøke en strippeklubb. Jeg er glad for at de fleste oppegående menn og kvinner i dette landet, velger bort strippeklubbene fordi de vet hva som ligger bak. De ser strippeklubbene for det de representerer; fornedring og undertrykkelse. Men så lenge det finnes èn person som går på disse stedene, må vi fortsette kampen.
For hvor mange av disse jentene trues inn i dette, enten av familie eller av bakmenn? Hvor mange blir lovt gull og grønne skoger av den nokså nye kjæresten, og blir med til Norge fordi de tror de skal selge frukt på torget? Hvor mange går hjem fra en natt på jobben, og føler seg trygge fra de som nettopp satt og glodde intenst med sikkel på haka og ekle smil? Ikke minst; hvor mange får fred fra bakmennene før og etter arbeidstiden?
Her har vi et ansvar som medmennesker. Jeg, for min del, har lyst til å hente alle de som jobber på slike steder, og ta dem med hjem, fnise av dårlige jentefilmer og drikke te. Men så stort hus har jeg ikke.
Vi har ansvar for å ikke støtte opp om denne industrien. For selv om den ene strippeklubben man besøker, ser helt grei ut, er man med på å danne kundegrunnlag for ny industri – derunder også ulovlig. Jo større denne industrien er, jo flere ulovligheter ligger bak. Jo større nettverk kan disse bakmennene danne seg. Bedrifter vokser alltid etter forespørsel – dessverre, i dette tilfellet også.
Kjære Sandnes kommune. Jeg ber innstendig om at vi starter i det små, og at dere ikke gir Sandnes’ nye strippeklubb skjenkebevilgning. Gi dem heller et kurs i menneskeverd. Og hvis de fortsatt ikke skjønner – gi dem et eksemplar av boka «Et glass melk, takk» og filmen «Lilja 4 Ever». Sterke, gripende historier om temaet begge to.
Kommentarer