Ofte kan vi politikere være litt store i kjeften. Illustrasjon: Colourbox
Jeg får ofte spørsmålene «Hvem er du som politiker?», «Kan vi stole på deg?», «Er det du som skriver blogginnleggene dine, eller politikeren i deg?». Dette har jeg veldig lyst til å svare på.
Lista over egenskaper jeg setter pris på hos andre, er ganske lang. Blant dem har jeg noen favoritter, og favorittene har jeg satt sammen til den politikeren jeg ønsker, og tar sikte på, å være.
Da jeg gikk inn i politikken, skjønte jeg fort at det var en stor fallgruve rett ved siden av meg. Og at det var opp til meg selv å passe på å ikke falle i den. Det er fort gjort å si noe feil, formulere seg feil, eller å bruke feil språk. For ikke å snakke om å få jernteppe! Det flaueste jeg har vært med på, var min første stand-opplevelse. Jeg skulle stå i Stavanger, og hadde gjort et skikkelig dypdykk i Sola Arbeiderpartis partiprogram. Da jeg fikk spørsmålet «Hva har du tenkt å gjøre for Stavangerbarnehagene?» fra et foreldrepar, svarte jeg «Jo, vi er jo for barnehager, da.». Jeg var helt blank, og helt ærlig er det det verste jeg har vært med på. Noensinne. Da jeg desperat prøvde å forbedre inntrykket, ble det ikke bedre. Det er vanskelig av og til, men jeg har etterhvert etablert meg en slags grunnoppskrift på hvordan jeg vil unngå sånne situasjoner i fremtiden. Ikke minst hvordan jeg vil etablere et gjensidig tillitsforhold til mine velgere. Det er alfa og omega, enten man treffer dem på stand eller ute på fest en lørdag. Den siste der kan være litt kinkig hvis diskusjonen går varm. Det hender. Da skal man virkelig ha tunga beint i munnen. Når en politiker ikke har tillit til og hos sine velgere, er veien kort ut igjen, tror jeg.
Det er viktig å finne balansen mellom livsnyteren meg og den arbeidsnarkomane, kaffedrikkende studenten, og politikeren som alltid har skrivekløe. Selv om de tre går litt hånd i hånd for meg, gjør det alltid godt å stoppe opp og sette pris på alt rundt seg uten å alltid ville forandre på det. Å nyte livet kan være så mangt, og så individuelt, men om man har funnet balansen, er man godt på vei til den perfekte lapskausen livet bør være. Jeg ønsker å bruke en kombinasjon av de tre til min politikerrolle. Livsnyteren i meg hjelper meg å se hvordan akkurat du vil ha det, samtidig som den forhindrer at jeg går på veggen med dunder og brak etter to år i politikken. Den arbeidsnarkomane lar meg ta ut den delen i meg som vil jobbe nonstop, samtidig som den sørger for å få ting gjort. Det er jo det vi som velgere ønsker oss, er det ikke? Å få ting gjort?
Vi får kanskje ikke lange neser, men løgnen kommer fram uansett. Illustrasjon: Colourbox
Jeg ønsker å være ekte. Å alltid vite når jeg legger meg om kvelden, at jeg ikke har løyet for noen, eller lurt noen. Det er for meg første bud, og jeg kommer til å følge det. Det er også en av grunnene til at jeg trives i Arbeiderpartiet. Nemlig det at folk er så ekte. Diskuterer de hva som kan gjøres med fattigdommen, så er det for at de brenner for den saken og ikke for at det tar seg bra ut i programmet.En kvalitet som jeg over tid har lært meg å sette pris på, er at jeg er upolert. Det er det mange politikere som er, ofte er de unge. Vi, eller jeg, har enda ikke blitt slipt av tidevannet. Her er det bare snakk om ekte, rett-fra-levra-meninger som noen ganger kommer bra ut, og andre ganger ikke fullt så bra. Jeg er ikke mer enn et tjueen-årig, snakkesalig og engasjert menneske og kan trø feil både titt og ofte. Den feilmarginen må vi ha, og den gjelder oss alle.
Det er jeg som skriver blogginnleggene mine. Politikeren meg og personen meg forenes i bloggen. Jeg kan stå inne for alt jeg skriver, og tenker til stadighet på hva jeg vil fremstå som. Verdighet er for meg blitt et viktig ord. Jeg tenker mye rundt hvert blogginnlegg. Lager tankekart som vi lærte å tegne på skolen, skriver notater, gjør research. Ofte kan det ta en hel kveld å få et blogginnlegg klart til publisering, og da har jeg gjort mye tankearbeid i forkant.
Bak hvert blogginnlegg jeg skriver, ligger det sosialdemokratiske verdier, verdighet, kjærlighet til folket og refleksjon. Alt jeg skriver, finnes det en grunn til at jeg skriver. Som regel ser, leser eller hører jeg noe i forkant som setter følelsene i sving. Jeg er et utpreget følelsesmenneske, og å kombinere følelser og rasjonalitet er en balansegang. En hårfin en.
Sosialdemokraten er en viktig del av meg. Faktisk er jeg sosialdemokrat, det er ingen briller som jeg bare kan ta av. Samtidig er det viktig, som fersk, ung politiker, å lære seg å spille på lag med et helt parti. Jeg skal være helt ærlig nå, og si at det ikke alltid er like lett. Jeg river meg i håret både titt og ofte når impulskontrollen svikter. Det gjør sikkert de andre også, det er kanskje en grunn til at mange politikere som har drevet på en stund er relativt tynne i håret.
Det jeg vel prøver å si, er at jeg er en politiker «in the making», men som vet hva jeg vil ha, hva jeg kan forvente, av meg selv etterhvert. Jeg har flere mål, og er trygg på at jeg med tiden vil nå noen av dem. Jeg vil gjøre det som står i min makt for et sosialdemokratisk Sola, en god kommune for alle å bo i.
Kommentarer