RØD

Svar til Truls D. Dydland i Stavanger Aftenblad lørdag 27. april

I kunstbloggen min den 23. april irriterte jeg meg over politikerne, ikke for det de bestemte, men for det de ikke mener noe om. I kampens hete tok jeg ikke alle forbehold, litt for å understreke mitt poeng. Jeg kunne sitert John Cleese, i Hotell i Særklasse; ”Don’t mention the war, I did once but I think I got away with it: ” Vel, det gjorde jeg ikke denne gangen.

Dydland har rett, i sitt alternative budsjett har Rødt flere gode forslag for å fremme kunst og kulturlivet i Stavanger. Dydland kan jo ikke godt klandres for den ene gangen han fikk de andre partiene med seg. Mitt poeng i bloggen, og blogg etter blogg, er at kunst aldri blir løftet fram som viktig i samfunnet. Det er ikke det Venstre snakker om når de sier de vil ha en bedre skole, selv om skole og kunst henger sammen som fisk og vann. Eller Arbeiderpartiet når de vil ta Norge videre, enda kunsten bidrar til å drive verden videre. Eller Rødt når de vil ha en mer solidarisk og rettferdig verden, enda kunsten uavlatelig stiller spørsmålene om rett og galt, moral og etikk.

Som man ikke skal skue hunden på hårene, skal man ikke greie alle politikerne over én kam. Jeg har lest partiprogrammet til Venstre og Ap. Jeg har lest samarbeidsbudsjettet; de vil ha mer kunstgress og svømmehall på Hinna, skumlest Aps budsjett, som vil ha Gladmat og politiske arbeidsgrupper som skal utarbeide planer som skal se på ting. Jeg har også lest Rødts partiprogram og deres alternative budsjett: Rødt foreslår å gi mer penger til Kulturhuset Sølvberget, som er en av de tingene jeg maser om, de foreslår å gi mer til Stavanger Kunstforening, eller Kunsthall Stavanger som det nå heter, ennå en av mine kjepphester og et viktig poeng.

Jeg savner allikevel politikere som løfter fram kunst. Budsjetter og programmer er fint, men når jeg nå har lest kjapt gjennom forrige års kommunestyrereferater, finner jeg at Eirik Faret Sakariassen ønsker ”Kånå” tilbake på torget, og ellers gode intensjoner om Kulturskolen. Ingen interpallasjoner, ingen innlegg om kunst.

Det står sak på sak i kunststavanger som venter på politisk engasjement. Politikere er ikke til stede i det kunstpolitiske livet og diskusjonen for å gi kunsten gode vilkår. Stavanger må være like innovativ, nyskapende og i forkant som kunstby som den ønsker å være som matby, festivalby og oljeby. Det kan dere bidra til som politikere, dere må skape debatten. Da holder det ikke med frie grafittivegger, eller gode budsjetter. Til slutt: jeg heier på Rødt og jeg heier på Truls D. Dydland, som har gått i bresjen for enda viktigere saker enn kunst: kampen mot rasisme.

Kunst

Jodling er kunst, sier skurken i en tegnefilm jeg måtte se til det kjedsommelige da barna var små. Grafitti er kunst, sier Sofie Braut Bache (Venstre). Jo da, grafitti kan også være kunst. Og med NuArt har vi sett fine eksempler på det. Så da er det klart: Nuart er flott. Grafitti kan være kunst.

Det kan nok jodling også være, tror jeg. Det som er sikkert, er at Braut Bache,  Truls D. Dydland (Rødt), Håkon Roalsø (AP) og gjengen ellers interesserer seg fint og heftig lite for kunst. Jeg ser stadig politikere klatre i en lekehytte, vase rundt på et jorde, virre midt i Kongsteinsgata, stå på kateteret, henge i tapetet og rulle i tjæresand i opprørt harme over noe de selv har bestemt, men som viser seg å ha konsekvenser for lekende barn og hyggelige damer. Aldri ser jeg dem engasjert si at ”nei, nå er det nok, la oss bygge det Munch-museet”, eller; ”steike ta, vi lar det stå til og satser mugger og remmer og tøy for en helt vanvittig, absurd, vill og heftig skulpturpark”, eller ”dette går ikke lenger; nå har vi sagt vi skal satse på kunst lenge nok; let’s do it”. ”Vi utvider museet, bevilger penger til Stavanger Kunsthall og Sølvberget Galleri, pusser opp Kunstsenteret og ser hva vi ellers kan få til for å løfte fram distriktets kunstnere og få spennende nasjonale og internasjonale krefter hit, eller hva sier fagmiljøet skal til? Hva trengs?”

Nei, den dagen en av politikerne tar allværsjakken på og skal fotograferes for saken, er det for lovlige grafittivegger. Og det må nok presiseres: for min del kan det være mange lovlige grafittivegger, artig det, jeg ser ikke problemet, og etter hva jeg hører, har det ikke så mye å si verken fra eller til på omfanget av ulovlig tagging. For meg er det argumentasjonen som blir tullete, irriterende og, ja, trist. Utsagnet om at grafitti er kunst – som vi er enige om at det kan være: på hvilket grunnlag sier Braut Backe det? Hva er hennes kunstbegrep, hvorfor er det viktig for henne å forsvare grafitti som kunst? Jeg mistenker at svaret er fordi den er ”malt”. Slik blir kunstbegrepet brukt lemfeldig og uten innsikt. Selvsagt er ikke enhver ungdom med sprayboks kunstner, og det han lager, kunst.

Dydland argumenterer med at folk synes at verket til Xplosif på Gamlingen er «stilige». Så derfor? Derfor bør alle som har lyst, få lov til å male? Eller hvis taggerne får lov å male ”lovlig”, blir de like flinke som Xplosif? Han mener at å forby tagging er som å gi penger til Mai Jazz men å legge ned kulturskolen. Kjære vene, sier jeg. Og hutte meg tu, legger jeg til. Lærerne på kulturskolen er utøverne på Mai Jazz. Eller for å ta mitt yrke: Lærerne på Kulturskolen er kunstnerne i galleriene. Vi må jobbe på kulturskolen for å ha råd til å betale atelierene våre, lerretene, eller sprayboksene om det var det. Vi har ingen lovlige vegger.

Minst like artig er argumentet til Håkon Roalsø som sier at ”Stavanger har et ansvar for at samtlige kunstnere får utøve kultur”. WOW, sier jeg. Har de det? På hvilken måte? Hvordan har Stavanger ansvar for at jeg får utøve kultur? Atelier? Utstillingsplass? Lønn? Tull og tøys, sier jeg. Roalsø mener ikke dette en plass. Så sier han: «Det er ikke snakk om å åpne for hærverk, men å tillate kunst på kommunegrå vegger i byen.” Stilig. Jeg vil også ha mer kunst på kommunegrå vegger i byen. Og her er mitt poeng, og det er monomant det samme hver eneste bidige gang: Kunst er viktig. Kunst gjør seg på kommunegrå vegger, på forblåste torg, i parker, i vann, på land. Kunst gjør noe med menneskene som ser den. Det er viktig for politikerne å ta på seg allværsjakken og henge i en kuppel ved Mosvannet, som et eksempel, for å la seg fotografere fordi de brenner for, engasjerer seg, i kunst.

En by planlegges – den skulle helst det: Infrastruktur, parker, industri, boliger, hvor mange enslige skal bo på Kjerringholmen, hvor mange innvandrere på Våland, hvor mange barnefamilier på Hundvåg? Hvor mye grønt areal, hvor høye hus, hvor mange hoteller? Hvem skal plante plantene, bygge husene, arbeide på hotellene? Hvor kommer materialene fra, hvem har produsert maten, hvordan er alt sammen fraktet? Og til slutt lar vi noen male på alt det som er tomt?

Kunst kan virke i omgivelsene, så man kan fortsette med de samme spørsmålene: Hvor skal kunsten være? Inne, ute, inni en kontainer, på en vegg? Hvem skal se den? Folk som går forbi? Folk man vil skal komme? Barn? Ungdom? Gamle? Syke? Hva skal den gjøre? Utfordre? Berolige? Trøste? Pynte? Belyse? Opplyse? Engasjere? Man kan fortsette å spørre: Hvem skal lage den? Hvor skal den produseres? Vil det lønne seg? Skal det lønne seg?

Politikere – ta på dere allværsjakken. Still så spørsmålet: er jodling kunst?

dødspalett

Mandag sto det et debattinnlegg av Trond Borgen i Stavanger Aftenblad. Det var svar på et leserinnlegg av Sissel Knutsen Hegdal, Siri Aavitsland og Peter Meyer, som i sin tur hadde svart på en kommentar om billedkunstens situasjon i Stavanger, forfattet av kultur- og debattredaktør Solveig Grødem Sandelson i Aftenbladet. Sandelson beskrev kunstens dårlige vilkår i byen, Stavanger Kunstmuseums stemoderlige behandling av gaver de har fått, og antok at samleren Bjelland neppe vil donere kunstsamlingen sin til Stavanger, enda det i utgangspunktet hadde vært naturlig. Knutsen Hegdal, Aavitsland og Meyer ble fornærmet på museets vegne og mente vel at de egentlig gjorde en strålende jobb. Borgen gav Sandelson rett i hennes argumenter, og viste til dårlige utstillinger og lettvinte løsninger på kunstmuseet.

Samtidig, et helt annet sted: I Kunskritikk.no skriver Johanne Nordby Wernø om billedkunstens helt håpløse evne til å kommunisere sine problemstillinger, og viktigheten av faget. Hun skriver om to viktige saker i kunstverden nå: monumentet på Eidsvolls plass, der politikere overstyrer den kunstfaglige kompetansen, og debatten rundt OCA (Office for Contemporary Art), begge viktige saker som ikke har fått den oppmerksomheten de fortjener.

Listen kunne være lengre: Munchmuseet, stipendbehandling, skulpturparken på Ekeberg, eller her i byen: 22.-juliminnesmerket til Wiederberg, og kunstmuseet. Hvor er f. eks. debatten om kunstmuseets rolle? Hvorfor lurer ikke politikerne i denne byen på hvorfor Trondheim og Kristiansand klarer det Stavanger ikke klarer?

Hvor er kritikken fra kunstnerne? Hvor er leserinnleggene fra et kresent publikum? Hvor er debatten? Hvorfor er det bare Borgen som påpeker det åpenbare: Kunstmuseet leverer ikke varene. Er det, som Nordbø Wernø spør i sin artikkel, så at kunstfeltet ikke snakker et språk som majoriteten lytter til, og at vi ikke er villige til å lære oss det? Eller bryr vi oss simpelthen ikke?

Jeg undrer meg ofte over den rungende tausheten til mine kolleger. Hvis ”likes”, ”retweets”, og ”posts” forteller noen ting om noe som helst, hvis Facebook og delinger har noen betydning, så viser mine kunstnervenner en overdøvende likegyldighet til temaer som på noen måte innbyr til konflikt eller politisk standpunkt. Det mangler ikke på ”posts” om åpninger og fine bilder av ”work in progress”, vi ”liker” og ”deler” kritikker og artikler av våre kolleger. Det er også mulig å ta bølgen hvis det er en generell kritikk av ”oljå”, de ”rike” eller Frp, men det sitter langt inne å kritisere en politiker som kan komme til å bevilge penger til noe jeg, den enkelte selv, skal være med på, eller være kritisk til stipendkomiteen, kunstinstitusjoner, kolleger, innkjøpsordninger. Den likegyldigheten som rår i viktige politiske saker, er om mulig verre. Hvor er BKFR når det demonstreres for asylbarna? Hvorfor er vi ikke synlige i 8.-marsdebatten om feminisme og kvinners rettigheter? Hvor er vi når parolene skal skrives til 1. mai? Det er nok å slåss for, permisjonsrettigheter for billedkunstnere, sykelønn, eller pensjon for eksempel. Er det sånn at vi ikke bryr oss?

Det ser egentlig ikke ut til at noen bryr seg om billedkunst i det hele tatt. Politikerne lover både dette og hint, mens de i neste øyeblikk bevilger penger til alt som har ”rock” eller ”ung” i navnet. Kunsten får klare seg som best den kan. Taust blir en av de mest dramatiske hendelsene i norsk historie avspist med en seigmannskulptur på Lundsneset, i stedet for å få det minnesmerket de døde, pårørende og hele landet fortjener. Vi synes Helliesen er snill som er opptatt av kunst til de syke, og ser en annen vei når kunst blir degradert til tilfeldig pynt. Sykehus, alders- og pleieheimer er steder der kunst (det har Helliesen helt rett i) virkelig kan bety noe, gjøre en forskjell, og så – i redsel for å såre noen – lar vi det bare enkelt og stille gå forbi.

Kunst er viktig, et kunstmuseum for moderne kunst har et oppdrag i å formidle, løfte fram og skape debatt om samtidskunsten og den nære historien. Kunstnere skal lage kunst som betyr noe, de skal være kritiske, engasjerte, samfunnsaktuelle, sinte, oppdaterte og modige.

Vi får de (kultur)politikerne vi fortjener – vi stemmer dem jo tafatt i posisjon. Kanskje vi får de museene vi fortjener også? Skribentene i styret for Must påstår at det ikke mangler penger. Da mangler noe annet. De sier de både har ressursene og viljen til å skape framtidens kunstmuseum og bidra til at Stavanger er (blir, kanskje) en by for billedkunst å bli sett i. Da må de henge i, og Knutsen Hegdal har en superduper mulighet til å bidra i kraft av sitt verv i kulturstyret. Som det er nå, er Stavanger akterutseilt, overkjørt og radbrukket.

bokprat på Sølvberget for kjerringer og andre kulturfolk

-Vi kan allerede slå fast at kunst trekker mer folk enn tur, sa Bjørn Arild. Vi skuet utover forsamlingen på Sølvberget. I rekken av ”Natasja gjør ting hun ikke kan” skulle jeg nå være med som gjest på Bokpraten på Sølvberget.

Hver torsdag arrangeres det bokprat på Kulturbiblioteket i Stavanger Kulturhus. Det er en stor gave til byens befolkning, muligheten til å høre forfattere av alle slag snakke om, og lese fra, bøkene sine, helt gratis. Og bare sånn for å linke til forskjellige andre debatter og blogger: dette bruker man altså skattepengene våre på. Hver torsdag er det mer eller mindre fullt av mennesker, mest damer. En av damene jeg hilste på etter arrangementet sa at ”vi er jo en fast gjeng kulturkjerringer her hver torsdag”. Hun sa ”kulturkjerringer” med stolthet i stemmen. Og ja, jeg skal ikke telle, men tar en spansk en, som de pleier når de teller publikum på Viking stadion, jeg tror det må ha vært hundre stykker på praten i dag. De er virkelig en gjeng det er kult å henge med, disse kulturkjerringene.

Bjørn Arild er forfatter og har skrevet mange bøker. Han har vært på bokprater før, senest i februar, da snakket han om Turboka. Turboka er veldig fin, men jeg liker tanken på at kunst trekker mer folk. Jeg er ikke forfatter og har aldri vært på bokprater før. Jeg visste ikke egentlig at jeg skulle være med før Bjørn Arild sånn helt tilfeldig før påske sa at vi kanskje måtte møtes og planlegge litt hvordan vi skulle gjøre det. Da skjønte jeg plutselig det bildet de ba meg sende i vinter til katalogen over vårens program.

Så nå sto vi der. Jeg pleier vanligvis å være overforberedt på alt jeg skal gjøre, men hvordan forbereder man seg egentlig på en bokprat? Altså: jeg er ikke forfatter, jeg er kunstner, jo, forfattere er kunstnere, men jeg er billedkunstner. Selv om hele trenden innen faget mitt har dreiet seg mer og mer mot en intellektualisering, har jeg alltid strittet mot når jeg må snakke om kunsten min, men så har Bjørn Arild skrevet bok om kunst og om meg og min kunst.

Boken er kjempefin, og Bjørn Arild er superflink. Og jeg var plutselig med på bokpraten. Jeg hadde prøvd å overbevise Bjørn Arild om at han kunne gjøre dette bedre uten meg, at min rolle uansett måtte være liten. Det er merkelig, hvordan skjer dette gang på gang? Hvordan befinner jeg meg i sånne situasjoner, der jeg ikke aner hva jeg holder på med? Bokprat?

Linn og Hildegunn snakket om håndholdte mikker og mygger og jeg kjente bare at jeg ble flytende. Og jeg så på alle folkene som var på bokprat hver torsdag. Kulturkjerringer som leser bøker, som går på konserter og benytter seg av kulturtilbudene skattepengene går til. Jeg måtte si noe klokt, tenkte jeg. Men så var det i gang. Bjørn Arild snakket om boka, om kunst og var kjempeflink. Her er ikke mer å fortelle, tenkte jeg. Det er jo en grunn til at jeg er kunstner og han er forfatter. Jeg maler og han skriver. Hele boka handler om det. Om trangen til å skape. Om den voldsomme drivkraften som gjør at man, eller jeg, hvis jeg skal være modig, så kan jeg tørre å si jeg, går på atelieret hver dag. At jeg får nederlag etter nederlag, avslag på avslag, arbeider på psyk for å tjene penger om kvelden og på atelieret om dagen, boka handler om den ”vondten ” eller hva det er som gnager og slår og som gjør at man holder ut, og ikke bare holder ut, men lever for og av skaperkraften. Boka handler om det, om at det finnes kunstnere og kunst der ute, som betyr noe og gjør forskjell selv om hver og en av oss kan unnværes.

Og så så jeg på den gjengen foran meg, som kommer på Sølvberget hver torsdag for å høre på sånne som meg, kunstnere snakke om kunsten sin. Så ble jeg stolt og glad og rørt. Jammen går skattepengene til viktige ting, tenkte jeg, og tok skjelvende myggen på hodet.

Den dinglet og hoppet, mens jeg prøvde å si noe om bildene mine. Om verden, om livet, det er jammen store ting.

Jeg har ingen tall og årstall, jeg taler ingen høyre- eller venstresides sak. Men har fulgt 8.marsdebatten i avisen med undring. Selv om mine erfaringer med organisasjonslivet er begrenset, og medlemskapene mine stort sett består av medlemskap i billedkunstforeninger og hundeklubber, har jeg fått med meg såpass at det er lett å kuppe et styre hvis man vil, men også at det vanlige er å arbeide innad i organisasjonen. Stort sett er det plass til engasjerte og arbeidsomme mennesker i de fleste styrer og stell.

Dette vet de borgerlige ungdommene også. De sitter både i kommunestyrer, de har verv i sine partier, og mer makt og innflytelse enn de fleste av oss andre har. Ungdommenes engasjement handler om andre ting, og har murret og blusset opp over lengre tid. De borgerlige har sett seg lei av venstresidens monopol på kvinnesak. Eller en annen måte å si det på: venstresidens engasjement i kvinnesak. De skriver innlegg etter innlegg i avisen der de påpeker sin egen viktige rolle i kampen for kvinners likestilling. Ingen kan ta allmenn stemmerett fra Venstre, og kvinnesak bør ikke tilhøre noe parti. Alle må kjempe for likestilling, mellom kjønn, rase (er det et ord man bruker?), legning, religion, høy og lav, gul og blå, eller skal man si rød og blå?

Denne bloggen skal ikke handle om det. Men om cupcakes og kløft. For når Sofie Braut Backe uttaler at parolen mot pornografi og sexkjøp er gammeldags og utdatert, syns jeg det er underlig fra et ungdomsparti som har lagt et år bak seg preget av (i Dagblad-språk) sexskandale. Uavhengig av skyld, er debatten rundt voldtektsanklagene i partiet resultat av en holdning til kvinners seksualitet. Om makt og kjønn. I saken om nominasjonen i Troms Ap og Ingebrigtsens forhold til en ung kvinne i partiet, er det første som skjer at man beskylder henne for å bruke saken for å få makt, som den rene Judith og Holofernes-historien, bortsett fra at der er man enige om hvem skurken er.

Vår holdning til pornografi og sexkjøp henger sammen med disse tingene. At unge jenter i dag er frigjorte og kjøper sexleketøy og leser Fifty shades of grey, er storveis, vi andre har vært ute en vinternatt før og rødmer ikke. Men sexindustrien er om mulig enda skitnere enn pelsindustrien, og åpenheten som gjør at kvinner i dag uttaler at de ønsker å kle seg sexy og være feminine, er et resultat av generasjoners kamp for kvinners seksualitet. Man kan gjerne le av bh-bål og fotformsko, men kvinner av i dag nyter godt av resultatet.

Det er høyverdig å kjempe for likestilling i andre land, være mot omskjæring og tvangsgifte, men disse holdningene til kvinner ligger bare et lite skritt tilbake fra der vi er nå. Når Tina Bru taler partiet sitt i mot om kirkens rett til vielse, blir hun møtt med flåsete kommentarer om sitt eget romantiske bryllup. Det er lettvint, og ikke minst er det et uttrykk for hvordan samfunnet fortsatt ser på kvinner som romantiske vesener der meninger er tuftet på egne personlige prinsessedrømmer.

Å tro at burkaen og omskjæringen ikke henger sammen med pornoindustri eller strippeklubber, er underlig. Alle blir kåte av porno, fordi vi har kjønnsdrift. Men det er fortsatt ikke gammeldags å være i mot en industri som reduserer mennesker til en vare, som bygger på en lang tradisjon der kvinners seksualitet er for menns forlystelse, og blir brukt som maktmiddel. En tradisjon som bygger på en holdning som fortsatt gjør seg gjeldende i maktstrukturer, og der unge jenter syns at å få være sexy og blogge om mote, er et opprør mot den venstreradikale feminismen.

Jeg hører med forundring på unge kvinners motstand mot rødstrømpene, som de nedsettende og populært kaller dem. I bakgrunnen av all argumentasjon ligger det innforstått at rødstrømpene er brautende maskuline damer, kledd i løse dongerybukser og stygge sko. At de er mannshatere og i mot sex og høye hæler. De unge damene vil kle seg feminint og sexy og argumenterer for retten til å være opptatt av cupcakes og mote. De forsvarer kvinners ønske om å være hjemme med barn, og de føler seg tilsidesatt og sett ned på av kvinner som jobber for likelønn og 6 timers dag. De deltar i realityshow og påstår at silikon- og botoxinjeksjoner er en del av deres frigjøring. Disse moderne feministene er opptatt av mote, de vil være hjemme med barna og velge selv. Pensjonsordninger og muligheten til å forsørge seg selv er ikke fullt så sexy.

Jeg blir like måpende trist hver gang jeg ser, enten det er politikere fra SPu eller idrettsjenter eller andre, damer kle seg nakne i kalendere eller manneblader og være stolte av kroppen sin og ikke skamme seg. Visst faen skal de være stolte av kroppen sin, og ikke har de noe å skamme seg over hvis det er pupper og kjønn vi snakker om. Men hva er det de unge senterpartidamene vil med å spille på stereotype kvinnemodeller? Eller hvorfor ønsker idrettsdamene å vise flate mager og flørtende blikk når de er best på ski eller håndball?

Jeg leser artikkel opp og blogg ned om kvinner som ønsker seg mer tid sammen med barna. Som mener at samfunnet på død og liv vil ha kvinner i arbeid, mens så mange egentlig vil være hjemme med barna når de er små. Det handler om inntekter, om boligpriser og prioriteringer fra hver enkelt, og fra samfunnet om man har råd til å være hjemme med en inntekt. Forunderlig nok er mange av disse som står fram, som ”hopper av” karusellen, og velger barna framfor karrieren, rike, velutdannede med au pair og barna i barnehagen.

Unge damer fra høyre til venstre, likestilling mellom kjønnene er viktig. Pornografi, stripping og sex-kjøp er restene av en lang tradisjon som har brukt sex som maktmiddel.  Kjønnslemlestelse og burka er en del av det samme. Likestilling handler om mer enn likelønn og stemmerett. For oss i Norge som har stemmerett, rett til skilsmisse, fri abort, arv og barselpermisjon, handler det også om holdninger. Parolen om at nei er nei, er strålende, men så lenge pornoindustrien og kvinner selv arbeider for å opprettholde disse stereotypene, vil jenter fortsatt være kjønn før de er politikere, kunstnere eller styreledere.

Robbie og meg

Jeg har ikke hatt mange idoler i mitt liv. Jenterommet mitt var ikke tapetsert med bilder av Limahl og Michael Jackson. Jeg var ikke så gira på The Kids som bestevenninnene mine, og selv om Mods var kult, så hadde jeg fått med meg at det var Froddien og Stavangerensemblet som rulte. Jeg kjøpte pliktskyldigst noen kassetter og tok opp Toto og Madonna fra radioen, jeg lærte meg teksten på ”hh-hun var bare 16 ååå-hr, hh-un død-e i gåå-r kveld», og noen Madonna-moves, men sant og si var jeg ikke spesielt opptatt av hele greiene.

Jeg prøvde å henge med på det de andre gjorde, men på mitt rom hang det to fotografier, uten om settekassen med miniatyrer og småflasker, oppslagstavlen, kattetrykket av Ellef Gryte og Gauguin-reproduksjonen på silke jeg hadde fått av far, og som nå henger på veggen hjemme: det ene av Harald Sæverud og det andre av Ingvar Ambjørnsen. Jeg skal ikke skryte på meg en avansert musikksmak der jeg forkastet Cyndi Lauper for Sæveruds Kjempeviseslåtten, men jeg syntes han var usannsynlig kul. Jeg hadde sett ham på tv, og prøvde hardt å forstå musikken og ville gjerne bli like særegen som jeg oppfattet ham. På bildet jeg hadde klippet ut av avisen, hadde han langt grått hår og så alvorlig og annerledes ut.

Det andre bildet var altså av Ingvar Ambjørnsen. I min oppvekst ble jeg fôret med bøker som Anna Karenina, Sult, og Jonas, mens andre fortsatt leste Frøken Detektiv og Historien om-bøkene. Jeg leste Isfolket den ene dagen og Hellemyrsfolket den neste, Maigret-bøker samtidig med Kristin Lavransdatter, for mor var så glad i både Undseth og krim. Huset vårt var fylt av bøker og jeg hadde lest 23-salen, Den siste revejakta og Hvite Niggere, og elsket Ambjørnsen. Han var kul, han var samfunnsaktuell, han var vill og gal. Han hadde langt hår og en rullings i hånda og så ung, sterk og rebelsk ut på bildet som hang ved siden av Sæverud. En gang fikk jeg autografen hans med en personlig hilsen til meg. Jeg gjemte den sammen med de viktigste tingene jeg eide, i en boks trukket med blå silke som mormor hadde fått en dyr neglisjé i en gang.

Jeg er ennå lei meg for at noen lånte 23-salen med autografen til Ambjørnsen og aldri leverte den tilbake. Han er kul. Og et lite øyeblikk var jeg venn med ham på Facebook, jeg var barnslig stolt, og litt flau, for jeg har ikke lest de siste bøkene hans, og en ekte fan gjør jo det, men så meldte han seg ut.

På atelieret mitt henger det et bilde av Robbie Williams. Han ser ut som han eier verden, han er selvsikker, flørtende og sårbar. Bildet på atelieret er riktignok et morsdagskort datteren min har laget, fra da vi var på Madame Tussauds og jeg kom så nær Robbie som jeg noen gang kommer. Men jeg vet det er sånn han ser ut, i virkeligheten, på andre bilder, og på Skavlan. Jeg elsker Robbie Williams. Men jeg har det litt med ham som jeg har det med Sæverud og Ambjørnsen, jeg har jo ikke hørt så mye på musikken hans. Jo da, Angels og hva heter den der, arh, den som jo minner om en Queen-låt, kanskje det er det… Let Me Entertain You, heter den. Og på jenteclub vil jeg alltid spille ”Feel”. Men det er ikke der det ligger. Og det er vel derfor jeg aldri ble sånn nerdete opptatt av noen i oppveksten, eller har noen helter jeg er lidenskapelig opptatt av.

Men nå skal jeg på konsert på stadion. Hvis jeg får billett da. På en måte er det ikke om å gjøre. Er jo litt yesterday’s news, det er liksom ikke det samme lenger. Han har jo mistet litt ”touchet”. Er nok å treffe ham på Madame Tussauds og at han ser meg dypt inn i øynene på Skavlan. For han er jo kul, og hot og…

Ååårh Robbie…..

barnevognsmuseumsgjengere

Forrige helg var jeg for første gang på det nye Astrup Fearnley. Der ble jeg stående ved siden av et par som jeg også antar var der for første gang. Jeg gjetter dessuten på at de ikke er spesielt ”tittgjengde” på noe gallerier eller museum. Noe som er ganske nedlatende og fordømmende av meg.

De sto foran Francis Bacon sine arbeider og lo, høylydt og hånende: ”For noe sprøyt, nei dette var dårlig gitt.» Jeg kjente skamrødmen bre seg på deres vegne. Ikke for det, jeg har mange kunstnerkolleger som ikke er spesielt glad i Bacon, men jeg tror ingen av dem ville komme på å avfeie ham som dårlig og uinteressant. Vel, tenkte jeg, overbærende, de har ingen forutsetninger for å vite om hvilke forhold som gjorde Bacon til den maleren han var. De vet ikke hva som var hans prosjekt, de skjønner ikke hvor han befinner seg i kunsthistorien. Tenkte jeg da paret gikk videre, mens de hånlo av skulpturer og tegninger, og sendte meg megetsigende blikk, som om vi var på samme lag.

Jeg prøvde å vise med hele meg hvor bevandret jeg var. Studerte arbeidene nærgående, nikket liksom gjenkjennende og litt sånn interessert, engasjert og leste tekster for å vise at ”hm, jo sånn kan det også gjøres, jeg blir ikke forbauset altså, for jeg har peiling, jada-joda”.

Hele tiden mens jeg vekselvis prøvde å komme vekk fra en horde barnevogner og babyer som overtok museet med sin intense babylukt og sine gurglende mammaer som speilet seg og barnet i kunsten mens de titt-eiet, dultet jeg borti tre damer, med fargerike strikkegensere, filthatter og store kunsthåndverk-tinnsmykker med blå azursteiner rundt halsen. De snakket med nasal østlandsdialekt, litt sånn wenche fossks, støyende og leende, mens de forsikret hverandre om at: ”Du, dette kunne vi blitt skikkelig provosert av dere, men ha ha” – eller, mens de ser på Nan Goldings fotografier: ”Seh hær dere, er det ikke fryyktelig hva de gjør for å provosere,» hele tiden mens de viste at de var skikkelig ikke-provoserte.

Vi var vel like hovne, vestkantdamene og jeg. De lo høyt mens de gikk gjennom Damian Hirsts parterte ku, for jammen hadde de ikke sett en dø ku før. Og de lo megetsigende, og litt gjenkjennende, til Vibeke Tandbergs ”Living together”, usikre på om de var tvillinger egentlig.

Jeg begynte å bli irritert og hadde fått ristet både dem og alle babyene av meg, og blitt oppgitt over Bacon-ekteparet, da jeg traff fruene igjen foran Kiefer-bildene. De var lamslått. De var euforiske, og kaklet over seg av begeistring. Noe så fantastisk, noe så sterkt, ja de måtte gjenta dette, noe så sterkt hadde de sjelden sett. En av damene hentet vakten, dette måtte hun høre mer om. Vakten var godt opplært og satte i gang å fortelle om Kiefer og arbeidene «Barren landscape» og «Ladder to the sky», samtidig som hun pedagogisk prøvde å inkludere damene ved å spørre dem om hva de så, og hva de tenkte. Jeg ble stående bak dem å lytte mens jeg lot som jeg studerte Polke, en av mine gamle favoritter helt siden jeg var på studietur med Kunstskolen, en gang i tiden før tiden, til Amsterdam med stopp i Mönchengladbach.

Vakten smilte litt sjenert til meg, men jeg tror hun også ble lykkelig rørt av damenes begeistring. De satt foran Kiefer-bildene og assosierte, prøvde å forstå titler, pekte på ting de fant, snakket om følelser og minner, og jeg måtte snu meg. Jo, Kiefer, han var stor på nittitallet, ”alle” ville male som Kiefer på VKA (Vestlandets kunstakademi) da jeg gikk på maleriavdelingen. Det var bare jordfarger som gjaldt, og vi reiv maling så oljen skvatt og pigmentet fløy. Men hva var det de damene så?

Jeg kjente ennå natusanlukta i nesen da jeg var på åpning i Akershus Kunstsenter senere på kvelden, og noen spurte meg om hva jeg syntes om Astrup Fearnley. Jeg hadde tenkt å være kritisk, til arkitekturen, til bygningen, ja, til og med til samlingen. Men det var ikke lett å være objektiv og analyserende. Jeg tenkte på disse damene som jeg traff i kafeen senere, med hver sitt kakestykke og en kopp kaffe, mens de diskuterte barnebarn og dødsfall i omgangskretsen, jeg kunne ikke la være å lytte. Hele Astrup Fearnley-opplevelsen min ble preget av babylukt, sure ektefeller og disse lykkelige damene.

Camilla

I kommentarfeltet til bloggen min her forleden om gründere og meningen med det hele, var det flere som hisset seg opp over kunstnerlønn. Denne mye omtalte kunstnerlønnen hører jeg ofte om. Men har lite befatning med den. Allikevel får jeg ofte kjeft for å motta den. Når jeg svarer at jeg lever av ærlig opptjente penger, av hardt arbeid, blir det overhørt. Tanken på at noen i det hele tatt får lønn bare for å være kunstnere, får mange til å se rødt.

Jeg kan berolige alle: den siste som fikk kunstnerlønn i Norge, var Per Aabel (1902-99). Det finnes ingen kunstnerlønn. På den tiden da Bjørnson, Grieg og Ibsen fikk kunstnerlønn, var Norge langt fattigere enn i dag. Og argumentene som mange av de sinteste kritikerne kommer med, om at hvis ingen vil ha det du maler eller skriver, er det ikke støtte verdt, blir også litt drøyt i deres sammenheng. Det var vel sånn at det ble ansett som viktig å støtte kunsten og kunstnerne? Det var noe og noen samfunnet var stolt av, og spørsmålet om økonomi var på et vis underordnet, det ble sett på som en æresbevisning å få kunstnerlønn, men jeg tror også på å gi. Herreminhatt, er vi ikke stolte av Ibsen og Aabel, nesten like stolte som av Tora Berger?

Vel, inntil i fjor kunne man søke på GI, garantiinntekt for kunstnere. Den er på ca. 220 000 i året. En sum det er verdt å hisse seg opp for, eller misunne? Som navnet tilsier, er GI en garantert inntekt, det vil si at det man tjener over den summen, må man betale tilbake. Man kunne søke GI hvis man oppfylte visse kriterier, og man måtte ha utvist en viss – dokumentert – kunstnerisk aktivitet, så som utstrakt utstillingsvirksomhet, undervisningsvirksomhet, et visst antall oppdrag, og utdanning. Altså en ordning for folk som allerede har vist at de arbeider seriøst og engasjert. Jeg tør påstå at de fleste som innehar GI, er flinke kunstnere. Ordningen med GI ble altså avsluttet i fjor, og kommer til å forsvinne ettersom innehaverne kommer til pensjonsalder – og blir minstepensjonister.

Så finnes det flere andre stipender, statlige og andre, det går an å søke på. Arbeidsstipendene er viktigst. Man kan få opp til fem-årig arbeidsstipend, og disse stipendene kan alle søke på, uavhengig av utdannelse, fagforeningstilknytning eller andre ting. Stipendkomiteen velges for to år ved flertallsvalg av grunnorganisasjonenes medlemmer.

Hvert år er det debatt rundt stipendutdelingene: Stipendene er så få, og de betyr så mye, så debatten går på hvem som har fått, om habilitet og urettferdighet. Sammenholdt med hvor norske kunstnere bor, går f. eks. en uforholdsmessig stor prosentdel av stipendene til Oslo. Er kunstnerne flinkere i Oslo, handler det om kjennskap og vennskap, burde det vært kvotering? Denne debatten er vanskelig, fordi kunstnerne ofte er redde for å uttale seg, vi er redde for å miste de få støtteordningene vi har, og vi er redde for å bli upopulære. Jeg har full tillit til stipendkomiteene, jeg tror det er viktig å beholde kunstnerjuryer, men jeg tror at kunstnere i Oslo lettere viser igjen, de treffer hverandre, de er tett på hovedorganisasjonene og de er nærmere de viktigste utstillingsstedene. Det finnes ikke noe rart eller unaturlig i det, spørsmålet er hvordan man håndterer det.

Nå skal Kulturdepartementet gå igjennom stipendordningene, og kunstnerne er redde for å miste viktige støtteordninger, og for å miste makt. Det pågår altså en diskusjon om stipendordningene både i fagmiljøet så vel som i Kulturdepartementet. Derfor blir påstandene om kunstnerlønn, om all statsstøtten, om kunsten ingen vil ha, men som skattebetalerne må betale for, så håpløse og triste. Saken er at det finnes en haug med kunstnere som arbeider hardt og målbevisst, og som stiller ut i gallerier og museer, der vederlagene og inntektene på salget er for små til å betale utgiftene. Det gjelder også kunstnere med en slags suksess: Den betaler seg ikke, gir bare status. Kunstnere gjør offentlige utsmykninger der betalingen knapt dekker utgiftene, bare fordi de synes det er spennende, de har lyst til å lykkes, de har anledning til å gjøre noe de ellers ikke ville klart.

Disse kunstnerne søker hvert år på noen stipender, der maksutbyttet er 180 000,- i året. De som er så heldige å få dem, føler de har vunnet i lotto, og kan si opp brødjobben for et år til fem for å lage mer kunst. De skriver samvittighetsfullt rapporter hvert år, for de må bevise at de har vært kunstnerisk aktive i stipendperioden, at de arbeider på atelierene sine. Hva er det dere er så misunnelige for? Hva er det stipendmottakerne ikke har fortjent? Hva er det med den der kunstnerlønnen som irriterer sånn?

forkledd kunstner

Hvem har vi mest bruk for? Hva er viktigst når alt kommer til alt? Hvor nyttig er du? Hvor mye gir jeg egentlig tilbake til samfunnet? Trengs jeg i det hele tatt? Hvor mye skal jeg gi igjen? Hva skal jeg bidra med? Har du gjort noe viktig for verden i det siste?

Ståle Kyllingstad  er rik. Han er en gründer. Gründere er viktige. Kyllingstad er ikke i tvil om sitt bidrag. Han er nyttig. Han er en viktig viktigper. Han kan noe samfunnet trenger. Han kan noe Norge har bruk for. Ingeniører har vi bruk for. De kan brukes til noe nyttig. Det tror jeg Ståle Kyllingstad ikke er i tvil om.

Han mener at det blir utdannet for mange dansere, kunstnere og skuespillere. De kan jo ingenting nyttig. Dansere kan jo bare danse. Det er ikke bruk for dem, til noe nyttig. Stavanger skriker etter ingeniører. Dem er det bruk for. Det mangler visst nærmere titusen ingeniører. Mens kunstnerne bare går rundt og hever kunstnerlønn, og gjør ingenting nyttig, forstår jeg. Ståle Kyllingstad synes kanskje det er urettferdig at noen bare danser og maler for kunstnerlønn, mens han må gjøre viktige ting for sine milliarder.

Den kunstnerlønnen alle disse unyttige menneskene hever etter at de har tatt sin unyttige utdannelse, leser jeg om ganske ofte. Selv tok jeg utdannelsen min med lån fra lånekassen; stipendandelen var riktignok ganske høy for folk som tok kunstutdannelse på 80-tallet, siden har den ordningen blitt dårligere. Under hele utdannelsen arbeidet jeg på sykehjem i alle ferier. Jeg fortsatte å arbeide på sykehjem, og arbeidde i fra 50 til 120% stillinger (dagene så gjerne sånn ut: tidligvakt 0700-1500, mor fra 1500-1800, kunstner fra 1800-0200 om natten, eller kunstner fra 0800-1400, mor fra 1400-2130, nattevakt 2130-0700) til jeg i 2004 fikk mitt første arbeidsstipend fra staten. Det var på 180 000,- i året. Det levde jeg av. Jeg var kry første sommeren jeg ikke hadde sommerjobb; da var jeg 38 år.

Jeg har leid atelier av private, ved siden av bolig, siden 91. Jeg har betalt strøm, kjøpt materialer, lerret, maling, datamaskiner, fotoapparat, leire, papir, bobleplast, blyanter, tusjer, terpentin, lystråd og konvolutter. Jeg har betalt for tjenester; lønnet fotografer, snekkere, teppevevere, web-designere, regnskapsførere, konsulenter, arkitekter, sjåfører og montører. Hvis jeg får stipend, kjøper jeg lerret for pengene, eller setter i gang et prosjekt jeg ikke har hatt råd til før. Jeg har arbeidet som lærer, vaskehjelp, pleiemedhjelper og barnehageassistent. Jeg har solgt bilder, laget oppdragskunst, holdt foredrag og skrevet litt. Alt som ikke går til livets opphold, går inn i den lille bedriften min. Jeg har ingen penger i banken.

Jeg lurer ofte på hva meningen med livet er. Hva handler det om. Jeg lurer ofte på om jeg bidrar nok. Jeg tenker ofte på rettferdigheten i det hele, hvorfor jeg sitter her i Norge, mett, trygg og varm, mens andre sulter, frykter for sitt liv, er redd for om barna overlever skoleveien, hvis de er så heldige å gå på skolen, jeg tenker ofte på om jeg fortjener å ha det så godt som jeg har det. Jeg lurer på hva jeg kan bidra med, hva kan jeg gjøre for verden. Hva handler det egentlig om?

Jeg kjenner mange i oljå. Det gjør alle i Stavanger. En jeg har snakket med, er ingeniør i Statoil. Han klager ofte på det offentlige. Han syns at skolen er elendig. Lærerne burde få lønn etter resultat. Helsevesenet er dårlig, synes han. Der bruker de alt for mange penger uten å få resultater. Norge har et av de dyreste og dårligste helsesystemene i Europa, mener han. De sløser vekk penger, og hadde de ikke bare vast og tullet så mye, men lært litt av næringslivet, så hadde det vært mye bedre. Han mener at hans jobb er en av de viktigste i landet, viktigere enn sykepleiere, lærere og legers – fordi han skaper verdier. Han er heller ikke i tvil om sitt bidrag til samfunnet. Uten ham hadde vi ikke hatt sykepleiere, lærere eller – tvi vøre – de minst nyttige av alle: kunstnere.

Jeg tror egentlig det er omvendt. Jeg tror at uten kunstnerne, uten danserne, uten alle de som Kyllingstad synes holder på med unyttige ting, hadde ikke ingeniørene hatt noe å gjøre.

Ståle Kyllingstad vil gjerne ha kultur. Men den må være bærekraftig. Han vil ikke ha middelmådig kultur. Hva er bærekraftig kultur? Hva skal kulturen bære? Kunsten skal være en motkraft, et anker mot Ståle Kyllingstads verdier. Den skal spørre hver eneste dag om hva vi driver med. Hva vi skal. Hvor vi skal. Kunsten er bærekraftig når den snakker om verdier. Når den spør om sin egen verdi, om meningen med det hele.

Jeg tror på kunsten. At verden ikke står og faller på mitt bidrag, har jeg skjønt. Men når jeg stiller meg spørsmålet om meningen med det hele, når klumpen i magen har gitt seg og jeg ser rundt meg på alt det fantastiske menneskelivet kan være. Når håpløsheten har gitt seg over oljeboring i nord, deportering av små menneskebarn, og menneskesyn som får folk til å snakke om romfolk med en forakt og sinne det ikke er mulig å ta inn over seg. Da ser jeg fantastiske ting. Og selv om Kyllingstad nok tror det er ingeniørene som skaper verdier, forteller kanskje det store søkertallet til unyttige fag som dans og drama eller kunst og håndverk at det tross alt finnes andre verdier å bygge på enn å få mer.

Nytorget

Denne uken har det kommet to utspill fra Venstres Per A Thorbjørnsen om saker jeg brenner for. Den ene: Mer Kunst i det offentlige rom (jeg har kommet i skade for å si at jeg skal stemme på den første politikeren som snakker om kunst som viktig, men det er blir som å si at jeg skal velge den flasketuten-peker-på – så jeg feiger ut). Allikevel; han skal ha for det, Thorbjørnsen. Ett poeng.

Kunst er viktig når man er gammel eller syk også, like viktig som god mat, og godt stell, og det er felleskapets ansvar. Selv om det jo både er fint og vel og bra med engasjerte krefter som Andreas Helliesen, skal det ikke være enkeltpersoners innfall som skal bestemme hva man får av kunst. Her skal kompetanse, kunnskap og erfaring være like viktig som det er i resten av helsevesenet. Derfor har Norske Billedkunstnere klart å jobbe fram gode ordninger for kunst i det offentlige rom som er det offentliges ansvar å forholde seg til, ved å bevilge penger og ellers følge regler og anbefalinger.

Den andre saken: bevaring av Nytorget, henger sammen med den første. For hva man skal bevare, og hvorfor, er spørsmål om verdier, det også. Venstre kan skryte av å ha vært med på å forhindre riving av Nytorget og dermed, at i stedet for oppføring av parkeringsplass, har bygninger forfalt i flere år. Rogaland Kunstsenter (RKS) har kjempet mot rivingsspøkelset siden 2004, og like lenge har de på Nytorget opprettholdt virksomheten i uvisse, sammen med Grafisk Verksted og nå også med Numusic og Nuart.

Det er bra å sette fokus på kunst, det er bra å sette fokus på Nytorget, der jeg mener at RKS er et vesentlig bidrag til opplevelsen av at Nytorget i det hele tatt er et sted å ta vare på. Gamle murer og hus er mye artigere når det faktisk foregår noe i og rundt dem. Jeg lurer på hva som har skjedd i disse årene siden RKS fikk varsel om riving i 2004, hva fikk Torbjørnsen til å tenke at nå, nå må det skje noe? Han tenkte det ikke etter artikkelen til Jan Zahl i november om produksjonslokaler til kunstnere, der Solveig Landa fortalte om Arbeidsplassvurderinga av Grafisk Verksted på Nytorget, som konkluderte med at her var det forhold man ikke kunne jobbe under. Ei heller etter høringsuttalelsene fra RKS, til kulturarenaplan som kom i april 2012.

Vi som har ærend på Grafisk og RKS, har sett at bygget bare forfaller og forfaller, at det som en gang var en kinarestaurant ved siden av det som en gang var en politistasjon, og på andre siden, det som var matbutikk, men som Kunstskolen leide da jeg var student, ser ut som rønner i nabolag vi helst ikke besøker i nattens mulm og mørke når vi er i utlandet.

Så hva er det som skjer når Thorbjørnsen plutselig ”husker” Nytorget igjen? Snakker ikke politikerne sammen? Husker de ikke rivingsvedtak, utsettelse av de samme vedtakene, møter og høringsuttalelser lenger enn til neste bystyremøte? På Nytorget i 2007 på Ittepå-arrangement, og de har vært mange,

http://www.rogalandsavis.no/puls/article2956423.ece,

var alle politiske partier representert. Der pratet Venstres deltaker om bevaring og trehus. Våkner de en dag, klør seg i hodet, tar en rusletur, noen telefoner, og tenker «hm, er det noe vi har glemt? Tja la oss se? Nytorget, var ikke det en kampsak?»

Da prøver jeg igjen, siden det tross alt er politikerne som sitter med makta, siden det er de som vedtar, siden Nytorget fortsatt står, siden kunst er viktig for helsen, siden vi egentlig er på samme side i denne saken: dette jobber de med på Kunstsenteret:

«Rogaland Kunstsenter (RKS) er en selvstendig, kunstnerstyrt formidlings-og faginstitusjon for visuell kunst, og medlem av det landsomfattende nettverket Kunstsentrene i Norge. RKS utvikler og gjennomfører kunstprosjekter i offentlige og private rom, driver fagutvikling, verner om den kunstneriske ytringsfriheten, og er et kompetansesenter for fylkets profesjonelle kunsnere. RKS ble stiftet i 1978 og er organisert som en forening med to medlemmer: Bildende Kunsteres Forening Rogaland (BKFR) og Norske Kunsthåndverkere Vest-Norge.(NKVN-R)»

De holder til på Nytorget sammen med Grafisk Verksted, Numusic og Nuart i lokaler som nærmest er helsefarlige. De arbeider med kunst, som vi må ha mer av for helsens skyld. De har kompetanse og kunnskap.. De vil gjerne ha trehus også, og et levende bymiljø. Gjør noe med det. Prioriter Kunstsenteret framfor Grand Prix, eller Kunstsenteret framfor mer skøyteis, hva vet jeg? Jeg vet bare at det er gjort noen beslutninger siden 2004 som har ført til det Nytorget som sjokkerte Thorbjørnsen. Jeg vet også at han sitter der beslutninger tas, og at jeg nå håper på at billedkunst kan prioriteres selv om den bor i et murhus i Jugendstil. Når jeg leser på Stavanger Venstres nettside at Thorbjørnsen drømmer om et Nytorget som «Kunstnerstrøket Montmatre», forstår jeg at dette tar tid.