Kassel
Det hender jeg tviler. Det hender jeg mister troen. Det hender jeg har lyst å gi opp, bytte side og overgi meg og la de andre få rett. Men som oftest når det ser aller mørkest ut, pleier det å skje noe, komme et lite tegn, et vitnesbyrd, en åpenbaring av et eller annet slag. Men sjelden, har jeg opplevd noe lignende det som hendte forrige uke: Jeg har vært på Documenta i Kassel, en av de viktigste mønstringene av samtidskunst noe sted, og jeg har blitt rørt, beveget, trist, glad, opprørt, jeg har ledd og jeg har grått, og jeg har fått troen på kunsten styrket. Igjen.
Her begynner historien om NBKs (Norske Billedkunstneres) tur til Documenta 2012. Dette er min misjon, denne bloggen er til Sissel Knudsen Heggdal, Bjarne Kvadsheim, Terje Rønnevik, Mats Danielsen, Tone Brandtzæg, Sofie Aurora Braut Bakke, Gulale Samiei,Dag Terje Klarp Solvang, ,Margrethe Beate Rosbach den er til Atle Simonsen – som er i mot alt fra Konserthus til Nye Tou, den er til Eirik Faret Sakariassen – som vil ha Torgkånå tilbake på torget, den er til hele formannskapet – som stemte for 22. juli-minnesmerket, den er kanskje spesielt til Per A Torbjørnsen, Cecilie Bjelland, Christine Sagen Helgø, Truls Drageset Dydland og Marcela Tvedt Molina, som tilsynelatende har gode intensjoner, som er for kultur og kunst og sånn, men som jeg mistenker verken har lest Tommy Olsson og Marit Paasches anmeldelser av Documenta i Morgenbladet, eller Sune Nordgrens artikkel i Dagens Næringsliv.
Jeg tror ikke (men jeg blir glad hvis jeg tar feil)de har hørt om kunstneren Arnold Bode, som sammen med mange andre kolleger fikk yrkesforbud av nazistene under 2. verdenskrig fordi de holdt på med entartede Kunst (nazistene var redd kunsten, de mente den var farlig, den var viktig, betydde noe), og som etter krigen bestemte seg for å gjøre noe for sin hjemby, og sammen med venner arrangerte den første Documenta-utstillingen i 1955, og at Documenta har blitt arrangert hvert 5. år siden det. De har i hvert fall ikke tenkt å reise til Kassel i Tyskland for å se kunst.(men jeg blir glad hvis jeg tar feil)
Da starter jeg fortellingen på Oslo S, der bussen sto og ventet på oss. Jeg reiste med mannen, en frafallen kunstner, men fortsatt i kunstens tjeneste på Sølvberget, der det for tiden ikke er noe galleri (jeg bare nevner akkurat dét i farten). 20 år etter interrail og første Documenta-tur, der jeg hadde en av mine største kunstopplevelser, Bruce Naumans ”Antro-Socio” og som jeg har skrevet om i en annen blogg, stablet vi kofferter, hilste på nye bekjentskaper, traff gamle venner fra studietiden, satte oss i bussen og var klar!
Vi var framme i Kassel midt på dagen forrige søndag, det var sol og varmt og vi nærmest løp inn på hotellet for å sette fra oss kofferten, løp ut igjen og satt på toget ned til Kulturbahnhof før noen rakk å uttale Weissbier, det gjaldt å utnytte et halvdagskort maksimalt. Så begynte vandringen, i kunsten, i krig, i mitt eget indre og i verden omkring meg. Andre har skrevet kunstkritikk, jeg vil bare prøve å få dere til å forstå hva dere kan oppleve, hva dere kan se. Hva kunst kan være.
Jeg så Miller og Cardiffs verk, vandret i Kulturbahnhof, der nåtid, fortid og framtid ble til en rystende opplevelse. Jeg vandret med Ipoden som ledesnor og ble frustrert over korpset som spilte når jeg skulle til å oppleve kunst, så viste de seg å være del av kunsten. Jeg var så oppslukt i Ipoden at jeg nesten satte meg på noen uteliggeres øl og måtte bukkende unnskylde meg, mens jeg skalv innvendig, og jeg gråt over de tusener som ble sendt til fangeleir på spor 13.
Jeg hørte Ceal Floyers Till I get it right, ”So I just keep on till I get it right”, jeg hørte det i magen, stort og voldsomt, og tenkte at sånn, sånn er det. Jeg kjente Ryan Ganders kalde vind og var stille både utenpå og inni, jeg opplevde sterkt, glad og fryktelig urolig Tino Segals, voldsomme konstruerte situasjon i Hugenottehaus. Jeg var rystet over Rabih Mroures installasjon, fascinert av videoen til Javier Téllez, fjetret av William Kentrigdes installasjon. Jeg følte meg stor i Cevdet Erdeks lydinstallasjon, og jeg likte den rare, tankevekkende, litt morsomme jakthytta til Fiona Hall.
Vi så kunst til vi ikke klarte mer og måtte sette oss med en Weissbier og en bratwurst. Etterpå så vi mer kunst, og så snakket vi om Kassel, at vi har hørt at byen overlever fra Documenta til Documenta. Om hva dette gjør for byens befolkning. Om den ungdomsskoleklassen som kom skrålende og skrikende inn og læreren som hysjet og fortalte, om at et kull rakk ca. to Documentaer i løpet av et grunnskoleløp og hva det gjør med dem.
pølsepause
Vi sto opp tidlig på hjemreisedagen for å rekke en utstilling med Louise Bourgeoise i Hamburger Kunsthalle. Vi var så fylt av 
inntrykk at det var så vidt vi orket mer kunst, så jeg vet ikke hva som gjorde at jeg ble sittende og se videoen til Omer Fast i utstillingen Lost Places, men jeg satt og satt og ubehaget vokste og vokste, og da den svarte byråkraten sa til den hvite asylsøkeren (fritt husket og oversatt) at ”det ser kanskje ut som om vi har det så godt her, men vi har våre egne problemer som vi må ta av oss av først, skjønner du”, så jeg vrengebildet av oss selv.
Jeg vet ikke, om dette hjelper, jeg vet ikke om politikerne i Stavanger noensinne kommer til å forstå, men jeg vil fortsette å prøve. Så lenge de tror at Tore Tang, gladmat og Torgkåner er likestilt med kunst, inntil de forstår det som Tommy Ohlson svarer på sitt eget spørsmål om hvorfor han bruker så mye tid og oppmerksomhet på kunst, i sin anmeldelse i Morgenbladet: ”fordi alt som skjer i denne tilstanden, skjer i billedkunsten først – ergo kan man se fremtiden før den har skjedd.”
Louise Borgeoise
Kommentarer