Risør
Her sitter jeg på Risør hotell, med utsikt over sjøen mens et elendig kongebursdagsprogram flakker på TV. Jeg har vært på Woolin – de lager tepper - for å starte produksjonen av oppdraget mitt til Bergåstjernet sykehjem. Jeg hadde tenkt å skrive litt om denne pittoreske byen, om den fantastiske Lomreflyndren jeg fikk hos min kunstskolevenn Berit, litt om alt det spennende man opplever som kunstner.
Lomreflyndre
I de årene jeg har holdt på, har jeg truffet de kuleste mennesker og befunnet meg på de rareste steder med kunsten min. Jeg var f. eks. på oljeplattform og fikset bilder som ble ødelagt da russerne på årets stilleste dag i Nordsjøen bestemte seg for å forville seg inn i norsk farvann, så jeg ikke kom meg hjem. Satt stuck der. Sjekket overlevelsesdrakten hvert 5. min hele natta, skrekkslagen, og med alle historiene jeg hadde hørt hele dagen om ”hendelsen” surrende i hodet.
Jeg har sittet alene på ei hytte langt ute i skogen i nærheten av Namsos en plass, uten telefon, og uten bil, med håp om at noen ville huske å hente meg til utstillingsmontering dagen derpå, men egentlig overbevist om at jeg kom til å bli øksemorderens neste offer. Jeg har vært steder der ingen kunne tru, for å stille ut, lage eller formidle kunst.
Tur til Snorre A
Jeg tenkte å skrive litt om hvor spennende det er å samarbeide med andre yrkesgrupper – folk som kan det de holder på med – om kunsten min. Hvor kult det er å titte ut fra atelieret og være i et team, lære nye ting og se andre måter. Litt om all den kompetansen som finnes, og hvor heldig jeg er som får komme inn på allslags spennende arbeidssteder. Jeg tenkte å vise bilder fra teppefabrikken, som tryller ideen min fra en fil på en datamaskin til et konkret verk, hvor magisk og fantastisk det er. Men like før jeg skulle til å gjøre det, gikk jeg inn på den forrige bloggen min. ”Kunstblogging er ikke for pyser”, heter den.
Der hadde jeg fått en kommentar av Kåre Olav Malmin. Han er en av dem som kommenterer blogger og artikler på regelmessig basis. Jeg har lært det, at det finnes en gjeng som kommenterer og mener noe om alt. De krangler gjerne med hverandre, og er gjerne aktive på flere nettsteder. Mange av dem er sterkt innvandringskritiske og generelt negative til venstresida, som de mener har monopol på meninger. Kåre Olav Malmin er en av dem som kommenterer ofte.
Han mente nettopp at Maren Østbø ikke ville bytte bleier, men lage pedagogiske opplegg når hun blir ferdig førskolelærer, eller at bloggene hennes falt i dårlig smak hos publikum ( ca. 90% er i mot hennes meninger), så hvorfor kjente jeg at kommentaren:
”Nei det skal ikke være lett å være kunstblogger. På de 62 blogginnleggene du har har har det vel kommet ca 25 kommentarer, noe som tyder på at innleggene er av liten interesse både for folk flest og kunstinteresserte. Men stå på, en vakker dag smeller du til med et innlegg som fenger og da er karrieren gjort.”
gikk litt inn på meg? Sånn bortsett fra at jeg innrømmer at jeg er så forfengelig at jeg vil at alle skal like det jeg skriver? Det var nå allikevel ikke det. Jeg vet jo at verken Kåre Olav Malmin eller alle de andre som jevnlig kommenterer blogger og artikler, er så veldig kunstinteresserte. Men jeg vet at jeg har ganske mange lesere, for jeg får ukentlig tilsendt en oversikt over hvor mange som har vært innom min og de andre Aftenbladbloggene. Jeg vet det også fordi folk sier det og mailer det, at mange kunstinteresserte leser bloggen min, og synes det er nyttig og interessant. Og det twitres.
Teppeproduksjon
Likevel har Malmin et poeng. Hvorfor er kunstinteresserte, og kunstnere, så tause? Hvorfor kaster vi oss ikke inn i debatter? Hvor er alle stemmene når det virkelig gjelder? Hvorfor svarer vi ikke på absurde uttalelser om kunstnere som lever bon på staten? Hvorfor står vi ikke fremst i debatten om asylbarna? Hvorfor bruker vi ikke stemmene våre?
Jeg tror ikke det nytter å kaste seg inn i lange nettdebatter med folk som bruker all sin tid på nettopp det, men som det er nå, lar vi dem som vil legge ned all kulturstøtte, sende asylbarna hjem og ellers føler seg truet av innvandrere og det fremmede og ukjente, ta all plass.
I et forsøk på å avslutte bloggen, i å prøve å forstå hvorfor den kommentaren gjorde et slags inntrykk, gikk jeg igjen inn på Maren Østbøs blogg
Og leser kommentarfeltet, tenker det er håpløst, at ingen blogg i dette land lille trille hjelpe kan.
Kommentarer