Kunstblogging har mange sider. Da jeg begynte, var jeg mest opptatt av selve skrivingen. Altså; jeg har jo bare ni årig folkeskole og resten i kunst, so to speak, og selv om jeg fikk S i Norsk og benytter enhver anledning til å snakke om akkurat det, så kvalifiserer det neppe til de store litterære, språklige ambisjoner. Men jeg synes det har gått seg til, riktignok skal det røpes at det har vært med god hjelp til tegnsetting og den forferdelig vanskelige og og å-regelen av min lektorfar, som nok blir både oppgitt og irritert over sein læring, men herregud, det går bedre og bedre?
Etter noen måneder som SA blogger var jeg på et møte sammen med de andre bloggerne. De proffeste kom ikke; de har nok gymnaset. Der lærte vi om overskrifter. ”Derfor liker kunstnere ost” eller ”Dette sa Kunstneren” eller ”Her er det største maleriet”, og om fronting og tidspunkter og sånn: før klokka ett på fredager og etter, nei, jeg husker ingenting av det, annet enn at man ikke får fronting rett etter en politisk skandale (og de kom plutselig i kø), naturkatastrofer eller andre dramatiske hendelser.
Så var det det der med å vite og mene ting (det var riktig med og?). Shit, det er vanskelig etter sånne paranteser, skal det være punktum og stor bokstav? Men der kommer og den der dårlige selvtilliten, jeg har jo ikke gymnaset. Og selv om den samme lektorfaren påstår at man alltids kan ta gymnaset hvis nå det skulle være så om å gjøre, så har jeg i 25 år ment at det er grunnen til jeg alltid taper i Geni, og ellers sliter med både geografi og matte samt den der og og å-regelen. Det er alltid sånn at det aldri er det du tror er vanskeligst, som egentlig er det, så nå når skrivingen går greit og jeg har kastet meg ut i diskusjoner og både tråkket på allerede ømme tær og hoppet på noen som har blitt det, så dukker det opp andre bloggeproblemer.
For ikke skal jeg være kunstkritiker, og ikke har jeg har lyst heller, eller kan, men noen ganger har jeg lyst å skryte. Men det kan jo bli veldig feil, for da er det jo andre jeg ikke skryter av – og så er jeg jo ikke kunstkritiker. Men folkens, har det ikke skjedd mye kult billedkunstmessig i byen vår i det siste?
Jeg synes jo at Siv Bugge Vatnes utstilling på Normanns var så fin. Bill Violas videoinstallasjon på museet har jeg ennå ikke sett, men jeg gleder meg! Og Hurra for KIR som fikk strålende kritikk – for det fortjener de, for jeg har vært så heldig å være lærer og gleder meg til de inntar kunstlivet for fulle mugger!
Eller Opdahl som har åpnet igjen, med steinfin utstilling og kjekk fest. Og så må jeg passe meg for ikke å drive en Natasjablogg, der alt handler om meg og mitt, – det er rart med det, for jeg er mest opptatt av meg selv, egentlig, og nå jeg har mye på gang nå. For jeg driver og lager en utstilling som blir en slags markering av mitt 20-års jubileum på Galleri Opdahl, og så skriver Bjørn Arild Ersland bok om kunst generelt og meg spesielt, og det er kjempespennende å bli utfordret om hva jeg tenker om kunst og hvorfor jeg holder på, og hva som har hendt i de 20 årene siden debuten min. Bjørn Arild spør og Asbjørn Jensen tar bilder. De to har lagd bøker sammen før, og på Tou Camp skal de vise fengselscontaineren som er laget med utgangspunkt i Fengselsboka deres. Det skal Per Dybvig også, ikke at han skal ikke vise containeren, men lage store tegninger i ølhallene. (Så i år er jeg m.a.o. positiv til Tou Camp.)
Og når jeg har passet på alt dette samt og og å-regelen, tråkket på rette tær, ikke vært kunstkritiker, ikke skrevet om meg selv, så kunne jeg alltids ha skrevet noe generelt om oppdragskunst, problemet med at kunst og kunstner kommer inn for seint, og at det blir satt opp skilt og kontakter over en lav sko uten å ta hensyn til kunsten. Eller kanskje om problemet, utfordringen, som ligger latent i forholdet mellom brukerne, oppdragsgiver og kunstneren, der jeg tenker at det er viktig å ta hensyn til dem som skal bruke kunsten, men at det allikevel går an å lage utfordrende og interessant kunst. Men også at det ofte går på bekostning av en av delene, kunsten eller brukerne.
Men det jeg egentlig er opptatt av, er at på mandag reiser jeg til Risør for produksjon av oppdraget mitt til Bergåstjernet Sykehjem. Jeg er kjempespent.
Kommentarer