kaninene spiser løvetann
I går hendte det igjen. Det må være noe med den der lille flekken med grønt mellom kolonihagene i Ramsvig og Åkragt. Denne gangen plukket jeg gras og løvetann til kaninene, hundene snuste, jeg var varm på ryggen av ryggsekken med macen samt laks og pesto som vi skulle ha til middag. Da tenkte jeg på mat til folk og fe, og sol og materielle goder, og da kom jeg på hva jeg hadde lest på nettet før jeg gikk fra atelieret. ”Det kunne ikke være det som sto?” tenkte jeg. Eli N. Aga hadde uttalt seg om kulturflukten fra Stavanger.
Etter å ha foret kaninene, måtte jeg rett inn og lese artikkelen igjen. Kulturflukten alarmerer ikke Høyre. Og visst hadde hun sagt det: Aga mener at ”hvis en person i husholdningen tjener godt, er det mulighet for den andre til å gjøre noe som ikke kaster like mye av seg”. Jeg kan ikke hjelpe for at jeg setter det utsagnet i sammenheng med uttalelsene tidligere i artikkelen om at hun selv har arbeidet som kunstner i lange perioder.
Happy er interessert i kaniner
Jeg er enig i at det nødvendigvis ikke er negativt for kulturen her at Stavanger er en by med stor vekst. Selv så jeg med undring på alle mine venner som på facebook gikk av skaftet og delte og lovpriste artikkelen om Pia og Pål som måtte flytte pga. pengejaget i byen – de samme menneskene hadde ikke lenge før vært overstadig lykkelige over at nå kom Zara til Stavanger. Nå må man passe seg for å være hovmodig – jeg syntes også det var stas med Zara, men det er noe hyklerisk over det hele. For kunstnerne i denne byen, som i andre tror jeg nok, vil ha alt. Og akkurat her har mange dem/oss det – råd til hytte på landet og ny bil, på ferier til eksotiske reisemål, og selv bor jeg i et av Norges dyreste boligområder.
Så hva var det som provoserte meg med Aga og artikkelen om Høyres manglende uro? Nettopp dette: problemet er ikke nødvendigvis den enorme, nesten vemmelige velstanden, men mangelen på interesse for kunst og kultur.
Hun viser en total mangel på kunnskap om kunstneryrket, kunsten og hele fagfeltet. Aga har vært veldig engasjert i kulturlivet her i byen, men kunstner er hun ikke. På samme måte som jeg ikke er idrettskvinne om jeg trener på SATS med jevne mellomrom. Det er heller ikke sånn at man fordi ektefellen får seg en fet jobb i et oljeselskap, fordi man har au pair og vaskehjelp, penger og tid til overs så man kan male litt dermed er eller blir kunstner.
De fleste kunstnere har lang utdannelse, og en målrettet ambisjon om å arbeide som kunstnere. Vi forholder oss til et fagfelt som virker langt utover Stavangerregionen. Det kunstlivet Stavangers politikere burde være opptatt av, handler ikke om noen oljefruer med ekstra fritid. Vi snakker ikke om litt oljemaling på en tube, men det stoffet som befinner seg i samme verden som Hertervig og Munch.
Det er en stor verden der ute, den burde politikerne se. Der er folk like profesjonelle, like kunnskapsrike, som i næringslivet. Det er ikke nødvendigvis feil å snakke om penger, og vekst og næring, men hva skal man bruke pengene til? Hvor mye kake kan man spise? Det var det som slo meg i løvetannplukkingen: Aga og mange med henne aner faktisk ikke hva det dreier seg om. De skjønner ikke at å være kunstner ikke handler om å stå på et artig lokale i østre bydel og male litt, kanskje stille bildene hun har laget ut i et galleri i noens bakgård, kanskje til og med selge nok til å kjøpe seg en festlig kjole for på Zara, men at det handler om hardt arbeid, stor dedikasjon og en voldsom stahet. At man må holde seg orientert i en hel kunstverden. At verden er full av kuratorer, kunsthistorikere, gallerister, og kritikere som definerer et kunstliv som stadig er i bevegelse.
Og at nettopp i en by som Stavanger, som flommer over av melk og honning, burde man ha alle muligheter for å lykkes på kunstscenen. Men det krever kunnskap, og satsing og dermed er man tilbake til artikkelen om Pia og Pål: Man må satse på kunst, man må være opptatt av kunst, ikke penger.
Kommentarer