de bekymringsløse hundene mine, med blomsterkrans
I forgår, da jeg gikk hjem fra atelieret, bestemte jeg meg for at jeg ikke skal være bekymret for noen ting i minst to dager. For det har jo gått bra, jo? Jo da, den mye omtalte mannen i mitt liv har prøvd å overbevise meg om det i mange uker. Om at muligheten for at kanskje det skulle lykkes, absolutt var tilstede. Men jeg har vært i tvil.
Ikke bare har jeg vært i tvil, men skikkelig overbevist om at det helt sikkert kom til å gå til helvete. Før eller siden gjør det jo det. Og selv om jeg har drevet aktiv egenterapi og prøvd å komme på eksempler på de gangene det faktisk har lykkes, men også den motsatte strategien, den med eksempler på hvor galt det kunne ha gått, at jeg er heldig som har to friske barn og en mann som jeg elsker og to hunder og en katt og to kaniner, så har jeg hatt en sviende ulmende klump i magen i ukevis.
Jeg har ligget søvnløs og bekymret meg, og tenkt at nei, dette får jeg aldri til. Jeg simpelthen klarer det ikke. Hvordan kom jeg i det hele tatt på tanken om at jeg skulle få det til. Nei, jeg har påtatt meg alt for mye. Jeg må rett og slett si fra meg hele greiene. Det har hendt verre ting i livet enn å måtte gi opp. Det er ingen skam å snu.
Jeg har mast og klaget, kjeftet og smelt, og løpt. Etter – vel, et par år før – førtiårskrisen, som noen har omtalt som den omvendte fjortisalderen – og det er faktisk veldig godt beskrevet, oppdaget jeg løpingens beroligende virkning. Så jeg har løpt, og løpt, mange mil har jeg løpt. Uten å bli særlig tynnere, eller for så vidt roligere av det. Men så i går plutselig, oppdaget jeg det.
På vei hjem, fra atelieret i Støperigt, på den der lille flekken med grønt oppforbi kolonihagene i Ramsvig, og nedforbi Åkragt, på den stien der du går rett på Broddbanen. Akkurat der. Jeg slapp hundene løs. (Jadajada, jeg slipper hundene mine løs. Men jeg røyker ikke, og kjører aldri for fort, og bruker hjelm når jeg sykler, og vernebriller når vi sender nyttårsraketter, men jeg HAR hundene løse.) Og det tok litt tid faktisk. Men jeg oppdaget at jeg ikke hadde noe å uroe meg for.
Jeg hadde levert teksten min, i god tid. Jeg hadde gjort alle avtaler jeg skulle, korrekt og ansvarlig. Jeg er i rute og har laget noen djevelsk kule bilder om jeg må få si det.
Jeg skal huske dette til neste gang, sier jeg da jeg kommer hjem. At det ofte går bra til slutt. At du aldri lærer, sier mannen. Men det burde jo han også, tenker jeg. Og det er disse bølgedalene, og hver eneste gang tenker jeg at denne gangen har jeg mistet det. Jeg kommer aldri til å få til noen ting noen gang igjen. Jeg må bare se meg om etter en jobb. En ekte jobb, med definerte arbeidsoppgaver og fast lønn. Og jeg blir så ulykkelig, og sint og bekymret.
Men nå, nå skal jeg ikke være bekymret mer noen gang. Det gikk jo bra jo? Og så ringer jeg til min beste venn og forteller at nå er alt bra. Jeg fikk det til likevel, og hun blir veldig glad på mine vegne, men jeg hører at det ikke var et sjokk liksom, og hun ler når jeg sier at jeg har lært, til neste gang. Det gjør mannen også når han leser det jeg har skrevet, og så spør han om jeg ikke har sagt det samme før. Og da blir jeg helt fortvilet og tenker at ”Herregud, det er sikkert sånn, at nå har jeg skrevet blogger i et år, og skriver alt bare på ny igjen”. Og jeg kommer aldri til å få det til igjen.
Kommentarer