Sorgen, hastverket og styret om offentlige minnesmerker

Publisert 22 februar, 2012 i Generelt, Situasjonen for billedkunst i Stavanger

 

Jeg har sagt det før, så jeg sier det igjen. Jeg sier alltid ting igjen, jeg sier ingenting bare denne ene gangen. Det vil si, jeg sier ofte at jeg sier dette bare én gang, men det er nok tull, for som regel når jeg sier at jeg ikke sier det igjen, vet jeg at jeg kommer til å gjenta meg selv mange ganger. En god ting kan ikke sies for ofte. Selv om det hender at noen synes jeg gjentar noe som ikke er godt sagt, er det merkelig nok ofte de samme tingene jeg selv ikke synes kan sies for ofte.

 

Hvis folk ikke hører etter, kan roping virke lurt. Men samme hvor høyt jeg roper, får jeg svar i skogen. Da begynner det å bli frustrerende. Da er det på tide å omformulere seg. Finne nye måter å forklare seg på. Andre metoder, kanskje bruke eksempler eller finne andre innfallsvinkler til problemet. Noen ganger kan det til og med være lurt å gi seg. Noen ganger kan det være lurt å innse at slaget er tapt, at samme hvor høyt og hvor mange ganger jeg roper, så nytter det ikke. Vel – det er kanskje lurt, kanskje det beste for alle, men det er omtrent da jeg pleier å trekke pusten og si det en gang til. For har jeg rett, er det rett, ja, så kan jeg jo ikke gi meg før jeg får rett? Eller?

Derfor sier det seg selv egentlig, selv om jeg har sagt det før, og ingen, eller alt for få, eller bare de av oss som var enige fra før, sånn sett forsto hva jeg mente. Og det er det som er så trist, at selv om en god ting ikke kan sies for ofte, og at den blir gjentatt gang på gang og det sier seg selv, så skjer fortsatt ingenting. Eller det skjer en masse, og da er det det som skjer, som er så rart og trist. Det virker som om de har skjønt det, mens de diskuterer seg imellom, titter ut, prater og smiler og virker liksom både fornuftige, intelligente og som om de har følelser akkurat som oss.

 

Likevel klarer de, mens de smiler og nikker og prater, å gjøre de rareste ting. Finne de mest håpløse løsninger på de mest lettvinte idéer, fatte de underligste beslutninger, og det virker ikke som de merker det en gang. Nei, det virker som om de synes det står til, som om det er kloke beslutninger.

Og så gjør de som de hadde tenkt hele tiden. Plutselig gjelder ikke deres egne regler og statutter, som de selv har hatt møte opp og møte ned for å vedta. Nå gjelder ingen argumenter om åpenhet og demokrati, alle gode forsetter og store vyer viker, nå haster det, det må skje fort. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen, det virker som om ingen bryr seg, som om selv ikke kultursjefen og kommunalstyret for kultur og idrett syns at kunst er viktig? Selv når det blir besluttet og bestemt så fort at det alene viser at det er litt viktig – likevel.

 

 

Ok, av og til er det på tide å se seg slått, å innse at man ikke blir hørt, og at det blir som de andre vil; men bare sånn for siste gang, så spør jeg en gang til: Hvorfor haster det sånn med å få opp dette minnesmerket? Siden jeg nesten ikke kan tro at formannskapet og kultursjefen har fått med seg argumentene mot, legger jeg ved noen linker. For selv om flere har sagt det samme, så kan det jo være at de har gått glipp av det, at Nico Widerberg har lagd en nesten helt lik skulptur før, for eksempel. Legger ved link her:

 http://nrk.no/kultur-og-underholdning/1.7994971

Jeg tror ikke det er sagt tydelig nok at mange i USA synes at minnesmerket på Ground Zero kom for tidlig, så jeg legger ved link her: http://morgenbladet.no/leder/2012/forhastet_markeringsbehov

Bare en ting til: Alle i Norge er berørt av terrorangrepet, alle føler med de etterlatte. Ingen har lyst til å være ufølsomme og legge stein til deres byrde. Det skal allikevel ikke være de som styrer hva som skal stå i det offentlige rom? Det er spesielt uheldig at motstand mot Nico Widerberg-skulpturen blir en argumentasjon mot Marianne Sandviks foreldre, deres sorg er for stor til at kultursjefen skal bruke deres ønske som argument i debatten. Det er urettferdig mot dem, og det punkterer debatten.

Jeg gjentar: kunst er viktig, denne saken viser det. Gi de etterlatte og byens borgere et minnesmerke som viser at vi vil ha mer demokrati, mer ytringsfrihet!