Jeg gidder ikke å skrive om kulturmeldingen, atelierer og GMI likevel

Soria Moria

Jeg begynner på nytt. Denne bloggen skal ikke handle om atelierer, garantiinntekt, kulturmelding, Urban sjøfront, østre bydel, visningssteder og kunst som ikke er det samme som kultur likevel. Denne bloggen skal ikke handle om kunstnere som med jevne mellomrom reiser seg og roper høyt i kor. Plutselig som en bølge setter de i gang, det har hendt mange ganger, som den gangen skattereglene skulle forandres og usolgte bilder på atelieret skulle skattes av, som hvilken som helst vare som står på lager. Da brant kunstnerne bildene sine på Torgalmenningen i Bergen, det var demonstrasjoner og skriverier. Eller når Sølvberget Galleri skulle legges ned; da pakket kunstnerne i Stavanger inn bildene sine og toget ned til kulturhuset for å markere sin protest.

Jeg gidder ikke å skrive om at vi har mast om arbeidslokaler siden rett før tidenes morgen, og har nå et slags Soria Moria-slott å drømme om: Nye Tou. Der, i østre bydel, skal vi samles, billedkunstnere, musikere, dansere og barn. Alltid barn, barn og unge må være med. Når jeg leser politiske program eller søknadstekster om kultur, ja, så er alt med barn. Film og barn. Dans og barn. Musikk og barn. Billedkunst og barn. Ser ikke det samme når det blir skrevet om vei og transport. Motorvei og barn. Langtransport og barn. Ryfast og barn. Hurtigtog og barn. Dobbeltspor og barn. Eller hva med landbruket? Oljeindustrien? Oljeboring i Barensthavet, må utredes i forhold til formidling og tilrettelegging for barn og unge? På Tou skal vi i hvert fall ha barn med. Det blir bra.

Jeg vil heller skrive om noe annet enn at kunstnerne har en så vanvittig arbeidssituasjon i utgangspunktet. En ting er (og det er den viktigste) det som skjer på atelieret når man skaper kunst, det er ofte så krevende og nært at det tar alle krefter, alle tanker, all tid, og all plass. Så er det det praktiske, mangel på penger, mangel på atelier, opptil flere jobber i tillegg til atelieret. Det er en utmattende kamp om å få tid og penger til å gjøre det man aller helst vil, det eneste man kan, og det man brenner for.

Så, når det er gjort, skal man begynne å arbeide politisk. Organisere seg, gå i tog, skrive innlegg, rope og skrike for atelierer, for GMI, for kunstmuseer og gallerier, for offentlige utsmykninger osv. osv. Vi møter opp i formannskap og kulturstyrer, lar oss intervjue av RA, pakker inn eller brenner bilder. Mens man holder på med det, prøver man å riste av seg alle de som syns det er ”kjekt å ha”, ”unødvendig”, ”hobby”, alle dem som klistrer seg på som sånne tennisballer med borrelås, smålige og kunnskapsløse der de fantasiløst vil prioritere ”viktige” ting. ”Viktige” ting er barn og unge, veier, gamle, barnehage, helse, og skole.

Kunstnere prioriterer viktige ting hele tiden. Viktige ting er barn og unge, offentlig transport, gamle, barnehage, helse, skole, kultur, og KUNST. Kunst og kultur er ikke det samme, kultur er fotball, eller mat, eller religion, eller klær, for eksempel. Kunst er så mye mer.
Jeg har skrevet om disse tingene så mange ganger at denne gangen vil jeg skrive om noe annet. Har dere sett den nye utstillingen på Kunstmuseet? Jeg var på åpningen, det var masse folk, så jeg fikk ikke sett så mye annet enn folk. Men en av mine store forbilder, Marlene Dumas, har med tre bilder.

Og så har jeg lest kulturmeldingen. Gosja meg, som Sissel Kyrkjebø ville sagt, så bra det ser ut på papiret. Les den dere og vel.
Eller lekeplass på Torget? Hva syns dere? Barn og unge kan brukes til alt. Nei, denne bloggen skal handle om noe helt annet; visste dere at BKFR er 80 år i år? Et jubileum rett og slett.
Kanskje jeg skulle skrive om det? Eller om at jeg egentlig hadde lyst til å lenke til Jan Zahl sin kronikk i Aftenbla’: ”Men kulturen var ikke død”, men så ligger den ikke ute på nettet, og at det gjør så mangt kulturstoff nesten aldri. Hvorfor ligger det nesten ikke noe kulturstoff på nettet? Det burde jeg skrive om, kanskje neste gang. Da tror jeg at jeg skal skrive om noe annet.