Økonomiske tapere, kunstnere og andre minstepensjonister
Publisert 5 januar, 2012 i Kunsten og politikken, kunstnerliv
Hvordan skal kunstnerne fremme sin sak uten å fremstå som sutrende og kravstore? Hvordan få folk som mener at ”hvem som helst kan kalle seg kunstnere”, at det vi stort sett gjør, er å drikke rødvin mens vi ”kaster maling på et lerret”, lager ting ingen vil ha, eller gjør andre meningsløse ting, hvordan skal man få dem til å forstå at vi må ha andre pensjonsregler enn folk flest?
For meg er det innlysende. Jeg lever i kunstverden hver eneste dag. Jeg synes kunst er viktig. Jeg vet hvor hardt kollegene mine arbeider. Jeg vet hvor lange dager jeg arbeider. Jeg vet hvor mye jeg tjener på et oppdrag – og hvor mye alle rundt meg sitter igjen med etter det samme oppdraget, enten de er fotografer, mac-operatører, rammemakere, sjåfører, teknikere av alle slag, huseiere, eller andre jeg er avhengig av for mitt kunstneriske virke.
Jeg vet at jeg bidrar i samfunnet både økonomisk og på andre måter, uten å sitte igjen med særlig mye penger. Jeg vet at billedkunstnere kommer dårligst ut på alle levekårsundersøkelser, at vi arbeider så lenge det går blod igjennom oss, at en GMI (garantert minsteinntekt), som er det jeg kan håpe på som min pensjon en gang i framtiden (hvis jeg ikke blir rik og berømt, som også er et mål), er på ca 200 000.
Jeg vet at for de fleste billedkunstnere ville det være et stort økonomisk løft å få så mange penger som en GMI i året. Ikke minst ville det være befriende å vite at du i det hele tatt har en inntekt, at du kan slippe å bekymre deg for neste uke, neste måned, neste år.
Jeg vet også at de færreste klarer å leve for så lite penger, langt mindre opprettholde en produksjon, et firma, på så lite penger. Hvordan forklare dette for folk som synes at kunstnere har sugerør i statskassen?
For meg og mine kolleger er det selvsagt at det vi driver med, er like viktig for samfunnet som arbeidet til leger og advokater. Men jeg forstår at det er vanskelig å forstå argumentene i NRK-programmet om pensjon og artikkelen i RA i dag, for ”tenk om advokater måtte ta seg kveldsjobber på sykehjem for å finansiere sin praksis?” Eller: ”Med stipender fikk jeg muligheten til å videreutvikle mine prosjekter som ikke var kommersielle, noe jeg virkelig liker å gjøre,” som Elin Melberg sier i artikkelen. Klart det er vanskelig å forstå?
Hvorfor skal hun få penger for å drive med noe hun synes er kjekt? Og advokater som gjør en slett jobb, må jobbe på sykehjem for å tjene penger, det må de jo. (Hvorfor sykehjemsarbeid er en jobb ”alle” kan ta når alt annet svikter, er en annen viktig debatt. Den får vi ta siden.)
Hvordan da rettferdiggjøre egne pensjonsordninger for en gruppe mange mener allerede ”får betalt for å drive med hobbyen sin”? Hvordan argumentere for lønn for arbeid vi ikke mener kan måles i penger? Hvordan skal en gruppe mennesker som hele yrkeslivet har en annen drivkraft enn lønn, folk som arbeider på tross av inntekt, folk som ustoppelig driver med ting samfunnet viser med sine prioriteringer at det syns er uviktig, folk som finner utveier og løsninger samme hvilke hindringer som blir lagt, hvordan skal disse musikerne, danserne, skuespillerne og billedkunstnerne argumentere sånn at folk forstår at, jo, vi bidrar, både gjennom skatt og avgifter, men mest ved å holde på med å spille og male. Vi bidrar og er viktige for samfunnet.
Jeg for min del har aldri hatt økonomi i blikket når jeg har stått på atelieret. For meg finnes ingen forskjell på kommersielle og ikke-kommersielle prosjekter, for meg er dette mer enn en hobby, for meg er dette noe jeg må gjøre. Jeg kan rett og slett ikke la det være. Hvorfor samfunnet skal gi meg stipender eller pensjon? Kanskje ikke, men gi til kollegaen min.
Prioriter de viktige tingene i verden. Jeg har arbeidet mye på sykehjem, det er en viktig jobb, en givende, spennende, utfordrende, tung og vanskelig jobb. Mine år på Døves aldershjem, Enkers aldershjem og St. Johannes sykehjem har gitt meg en livserfaring jeg suger av hver eneste dag. Jeg fikk lønn også, som jeg skattet av, betalte pensjonspoeng, og for resten kjøpte jeg lerret, maling, poteter, og betalte leie. Det er ikke så annerledes enn for andre, det er livet bare, kunstnerlivet.
