ki9-bloggen

Vi i foreldregruppa “Vi som sier NEI til mer lekser” vil med dette starte et opprop mot alt det kommunistiske skolevesenet gjennom tidene har pålagt våre barn og dermed også oss foreldre. Vi vurderer å starte et eget parti, og regner med å få inn tre-fire stykker i bystyret i neste periode, men det var en digresjon.

Det viser seg dessverre at den planlagte bomringen i distriktet vil kunne få fatale følger. Når folk som tidligere har vært helt nødt til å kjøre bil plutselig må betale mer for det, viser det seg nemlig at de muligens vil gå drastisk til verks og skaffe seg sykler.

Endelig er det noen som har tatt bladet fra munnen og funnet fram kameraet for å dokumentere det komplette vanvidd som hver formiddag utspiller seg på universitetsområdet på Ullandhaug. Dokumentaristen har selv fått føle på kroppen hvordan det er å virre omkring på jakt etter en parkeringsplass som kanskje aldri manifesterer seg. Tenk, sånn har de unge studentene det her i verdens rikeste by i verdens rikeste land.

Endelig ser det ut til at verden går framover, også i Stavanger kommune. Skolen har som kjent, lenge slitt med et ikke ubetydelig overskudd av lærere og andre pedagogisk ansatte, og de varslede kuttene er sånn sett et skritt i riktig retning. Hvis du åpner døra til et vilkårlig valgt bøttekott på en hvilken som helst skole, kan du være sikker på at det velter minst én lærer ut. Gjerne en helsesøster også.

I dag skal vi tenne et lys for alle de akterutseilte stakkarene som har vært dumme nok til å skaffe seg en Michael Kors-veske eller tre. Det ble nemlig så mange av dem etter hvert. Altfor mange. Plutselig risikerte du å treffe en helt lik veske bare du gikk ut døra, og da sier det jo seg selv at veskene blir komplett ubrukelige.

Jeg forstår meg ikke på de som synes lokalpolitikk er vanskelig å få tak på. Men for all del, vi kan ikke alle være like opplyste. Her kommer derfor en liten oppklaring til alle dere som sliter med å henge med i de politiske svingene i Stavanger. Dette har skjedd: Et av partiene i bystyret har etterlyst en debatt om debatten.

I dag skal vi tenne et lys for alle oss som ble rammet av det utenkelige, meningsløse og uforståelige tirsdag morgen. For oss som fikk morgenen, og dermed også resten av dagen, fullstendig ødelagt. Vi som etter en kort periode med fortvilelse og fornektelse til slutt måtte innse at både Facebook og Instagram hadde sluttet å fungere. Det er ingen overdrivelse å si at tomheten slo inn over oss med full styrke.

Mens vi lokaljournalister løp rundt i blodtåka og feiret at en nordlending hadde vunnet en gjev pris, var det heldigvis noen oslofolk som klarte å holde hodet kaldt. Dette måtte jo være resultatet av en konspirasjon. Tore Tang – en hedersmann? Nei, alvorlig talt. Den var for drøy. I etterpåklokskapens lys viser det seg at det er en hel del ting som ikke stemmer helt med denne Tang.

Noen av mine kjære lesere, som jeg selvsagt er utrolig glad i, har kanskje tenkt at jeg framstår som litt negativ av og til. Dagens blogg er derfor skrevet i positivitetens og takknemlighetens tegn, som et ode til hverdager, mitt vidunderlige liv, min støttende familie og verdens rikeste land.