Tre norske menn dør hver dag av prostatakreft. 1000 i året. Det er ikke løye.

For å få et bilde av hvor mange menn det er, går det an å bruke Grandiosa-metoden. Hvis vi hadde lagt 1000 gjennomsnittlige menn etter hverandre, ville vi fått en sammenhengende lenke på rundt 1,8 kilometer. Det er over halvveis rundt Mosvatnet. Det sier litt.

Visstnok kunne mange menn vært reddet hvis prostatakreften ble oppdaget tidligere. Og det er dette vi skal snakke om i dag: hvordan oppdage prostatakreft tidlig.

Mange menn vet alt og kan fikse alt selv. Men prostatakreft er ikke som andre ting. Det ligner verken på en forgasser eller et skeivt kledningsbord. Husk det.

Prostatakreft er noe man må til legen sin for å oppdage. Og det er her det stopper opp hos mange menn. Menn bruker ikke legen sin til unyttige ting, sånn kvinner gjør. Menn går til legen når noe gjør så vondt at de ikke greier å skjule det for kona lenger. Da kan det være for sent.

Mange menn vet dette. De vet at de burde gå til legen sin og si at de ikke har vondt noe sted, men at de likevel vil ta en sjekk av disse prostatagreiene. Og da helst i ferien, sånn at ikke kollegene får nyss i det.

Mange menn tror at legen deretter øyeblikkelig finner fram en engangshanske og ber dem dra ned buksa og bøye seg fram, den andre veien. Fingersjekken er fryktet.

Frykten er overdrevet, i første omgang. For det er bare snakk om blodprøve. Det bør alle menn greie.

Men hvis blodprøven viser at noe kan være galt, må mennene gå til legen enda en gang, og da kan det bli snakk om fingersjekken. Valget vil stå mellom fingersjekken og mulig død. Et vanskelig valg for noen, men de fleste vil antakelig gå for fingersjekken. Jeg kjenner en som sa okei då. Han kom på jobb rett etterpå, og ingen kunne se det på ham.

Så derfor: Gi blod!