Mannen er nødt til å forsvinne. Den må ned. Vi følger med live 24/7, og vi har gjort det i fire år allerede. Nå er det så vanvittig nok.
Ingen hadde hørt om dette idiotiske fjellpartiet før det plutselig sto i fare for å ramle ned. Hvordan hadde livet vært de siste fire årene hvis ingen fortalte om dette mulige mannefallet? Vi hadde i det minste hatt et liv.
Det er ille nok for de evakuerte. Men de får hjelp. Ingen tenker på oss andre. Vi får ingen beskjed på forhånd. Vi får plutselig vite gjennom mediene at Mannen rører på seg igjen. Da har vi så vidt fått igjen pusten etter forrige kritiske episode. Vi følger jo med på direkte-tv året rundt, men det er umulig å se noen forskjell.
Nå er det på an igjen. I helgen beveget den seg 15 centimeter (sa brura). Det er mye.
Derfor var vi bombesikre på at tiden var inne. Nå ville den falle. Endelig. De heiv masse vann nedi for å hjelpe til. Vann?
Hva med å få en haug med sinte feminister til å trampe hardt på Mannen? Løye, men selvsagt useriøst.
Det vi lurer mest på her hjemme, er hvorfor ingen kan sprenge den driden til helvete.
Hva er galt med sprengstoff? Vi deler jo ut dynamittoppfinnerens fredspris. Vi sprenger ut kilometervis med Ryfast. Vi lever i verdens rikeste land i tillegg til at vi lever i 2017.
Noen må ta ansvar. Og da er det naturlig å vende seg til Arbeiderpartiet. Hva ville Haakon Lie ha gjort? Spreng dritten, hadde han sagt. Ropt. Og hyttet med neven.
Her kan Jonas komme på banen igjen. Han kan få trykke ned den sprengetingen, med hjelm og tømmerskjorte på direkte-tv. Rett før han trykker, kan han si at han nettopp heiv alle millionene sine nedi sprekken.
Pang! Alle blir frie igjen.
