Han hadde ikke lest noe sted at folk burde demontere eller tjore fast trampolinene sine. Det pleide stå i avisen hvis et varslet uvær medførte et slikt krav. Det pleide å oppleves som et krav.
Hvis det hadde stått i avisen at alle måtte gjøre noe med trampolinene sine, for nå kommer årets første høststorm, og han ikke gjorde noe, og hvis da trampolinen lettet fra hagen og smadret en av naboens engelske luksusbiler, så ville alle sagt at jamen det sto jo i avisen. Også forsikringsselskapet ville sagt det.
Men i løpet av helgen hadde han ikke sett en eneste avisartikkel – verken digitalt eller på ekte – som sa at nå må folk gjøre et eller annet med trampolinene sine, ellers går dette virkelig galt. Ikke én artikkel.
Nå sto han der i vinduet og kikket ut på den hersens trampolinen som sto og dirret i vinden. Selv hadde han brukt trampolinen én gang i år, og han ble akkurat så uggen som han pleide.
Trampolinen sto parkert rett ved drivhuset. Han så for seg trampolinen bli løftet til værs av en vindkule, før den knuste hvert eneste glass i drivhuset. Han kom til å finne glasskår i tiår etterpå.
Vinden føyk rundt hushjørnene som om det var en storm. Han hadde ikke lest noe i avisen om at det skulle bli storm. Han hadde iallfall ikke forstått det sånn.
Heldigvis hadde han tatt opp båten på Talgje. I fjor måtte bonden der inne redde den med traktoren under den første høststormen. Han hadde trodd det skulle gå greit. Han hadde ringt og spurt Ola. Det går fint, hadde Ola sagt. Og han var professor til og med.
Nå var det bare trampolinen å bekymre seg for. Han hadde lagt ned to heller over beina på trampolinen tidligere på dagen. For å være på den sikre siden.
Men at uværet skulle bli så gale som dette, hadde han ikke trodd.
Nervene sto i helspenn da han skyndte seg bort til vinduet morgenen etter. Trampolinen sto på samme sted. Det gjorde ikke alle rutene i drivhuset.
