Et sted i Stavanger ble et dåpsbarn feiret for to dager siden. Og i den forbindelse ble gjestene bedt om å skrible ned noen ord som først skal leses på konfirmasjonsdagen, altså i det Herrens år 2031. Her er bidraget til an far:
Hallo, fremtiden. Hallo, sønn. Du kan altså lese. Gralla.
Gralla også med at du tilsynelatende har beholdt barnetroen som ble skvettet på deg denne marsdagen for 14 år siden. Hvis ikke det bare var det potensielle gavebordet som trakk deg inn i troens rekker. Borgerlig konfirmasjon er selvsagt en mulighet, hvis vår familie har begynt med sånne hedningting der borte i framtiden.
Jaffall.
Når du ser på an far i dag, så ser du en spreking. Du ser en far som ikke ser en dag eldre ut enn det han er. Han er ikke 29, slik han lenge fikk deg til å tro, men han kunne vært det, pleier folk å si.
Sånn har det ikke alltid vært. Dåpsdagen din vekket nemlig noe i ham. Et lettere engasjement for et tungt tema. Om morgenen var det ikke bare mor di si svakt lilla morgenkåpe fra 80-tallet som tok pusten fra ham, men også hans egen hvite finskjorte. Slim fit. Noe den slett ikke var da den ble kjøpt. Med den svarte dressen oppå så far din meget stram ut. Meget, meget stram.
Senere på dagen, etter minst tre borddekninger, overhørte han tanten din fortelle om dagen før du ble født, da an far og u mor målte magene sine med metermålet fra verktøyboden, og an far «vant».
I dag kan du se ham gå rundt og puste fritt. Han kan puste med magen, selv etter serveringen. Grunnen er ikke den nye dressen, men at han på dåpsdagen din, etter at gjestene var lempet ut, skrapte av seg dress og skjorte og blåste støv og kattehår av sine gamle, vonde joggesko. Rundt Mosvatnet bar det, i et tempo som ikke vekket angst i en eneste and, men som endelig ble den skikkelig seriøse og disiplinerte starten på maratonkarrieren som an far er blitt så kjent for.
Klemz og lol.
