For snart to år siden kunne du lese i avisen at jeg ville selge deg. Menneskehandel, kalte du det. Bilhandel, svarte jeg. Tross alt har du alltid vært en bil.
Grunnen til at jeg ville selge deg, var at du kostet mer enn du smakte. Det vet du like godt som meg. Året før hadde du vært på verksted, eller legen, som du sier, hele fem ganger, noe som var fire ganger mer enn akseptabelt.
Men utrolig nok så skjerpet du deg etter de skriveriene og vi ble gode venner igjen. Glemt var verkstedregninger og stygge ord i avisen. Men ingenting kan vara evigt, veit du, nei, ingenting kan vara evigt.
Nå er du altså blitt 18 år og myndig, og du startet like godt voksenlivet med å opponere kraftig. Du har allerede gitt meg dyrekjøpt lærdom i år. At ny katalysator er dyrt, og at du har to av dem i stedet for en. Dobbel ulykke.
I helgen fikk du overnatte hos bildoktoren din på Forus. Der har du vært høyt oppe, etter at de heiste deg opp. Derfor blir det strengt tatt ikke riktig av deg å hevde at jeg sparker noen som ligger nede.
Når det er sagt, hvis jeg ikke tenker for mye på hva du har kostet, så har du vært en god bil. Ikke kamerat, det blir for teit, men bil. Vi har vært på bryllupsreise til Nordkapp sammen, du og jeg og kånå. Femtehjulet, som vi kaller henne.
Du er tettere på kånå. Du er blant hennes nærmeste, og hun ville antakelig blitt lykkelig hvis vi kunne stoppet deg ut. Hennes verste mareritt vil være om de neste eierne gjør deg til delebil. Det er derfor mulig vi må selge deg med betingelser, med opsjon på tilbakekjøp dersom de nye foreldrene skulle vise seg å være onde.
Det er lett å si at du skal skjerpe deg enda en gang, men før eller siden så går du og jeg på en ny smell. Derfor må jeg igjen prøve å kvitte meg med deg, så raskt som mulig og en dag hun ikke er hjemme.
