Jeg er ikke den samme som jeg var for en uke siden. Jeg mangler noe av meg selv. Tuppen på venstre tommel, nemlig.
Jeg vet ikke annet enn at tommelen la seg under kniven sammen med de to pølsene som skulle deles. Den syntes vel den passet der. Og til en viss grad kan jeg være enig i det. Noe likhet var det jo mellom tommelen og disse pølsene.
Forskjellen var iallfall så liten at jeg ikke merket at kniven kvittet meg med meg. Ikke før det plutselig lå en bit der på skjærefjøla som skilte seg noe ut fra de andre bitene. Den var mye lysere, egentlig.
Der sto jeg. Familien ventet på middagen og jeg var delt i to. Mens jeg prøvde å stoppe blødningen, måtte jeg ta stilling til følgende: Hva gjør jeg med det overskytende?
Skulle jeg legge den minste delen av meg i en boks med isbiter og skyndte meg til sykehuset for å få den festet til hoveddelen av meg, skulle jeg late som ingenting og la alt gå i restegryta, eller skulle jeg bare hive minsten i bosset?
Det ble bosset, det for organisk avfall. Jeg orket ikke sykehus og venting i stedet for middag. Og ungene var ikke klar for å spise far. Heldigvis.
Men jeg følte meg følelsesmessig avstumpet. Her har jeg gått og båret på tuppen av tommelen i medgang og motgang og så viser jeg ikke større respekt enn at jeg hiver den rett i bosset? For et sorti.
Det er lett å være etterpåklok. Jeg kunne sikkert ha gjort et tappert forsøk på å bringe oss sammen igjen. Jeg kunne ha prøvd. Jeg kunne ha tapet minsten fast og så fortsatt med middagen. Vi kunne kanskje ha grodd sammen igjen. Det kunne ikke ha skadet.
Nå er det for sent. Bossmennene hentet den brune dunken før helgen. Nå ligger en del av meg på et eller annet gudsforlatt renovasjonsanlegg.
Jeg er ikke helt meg selv lenger.
