De mest autistiske av dere husker muligens tilbake til tiden da denne spalten tok en mer sportslig retning. Dere som nå er i ferd med å åpne kjeften for å si noe spydig, kan bare klappe igjen. Dere når ikke fram. Jeg hører dere ikke.
Dessuten er jeg enig i at retningen etter hvert viste seg å være en uhyre slak kurve som etter kort tid ble til en nesten umerkelig s-sving og at utviklingen deretter fortsatte i noenlunde samme retning som før.
Mange av dere sto der kortpustet og kvapsete og bare ventet på at noe annet enn neste chipspose skulle motivere til merbevegelse. Jeg vet at noen av dere skimtet en redning den gangen, at dere for første gang på mange år sto på terskelen til noe sporty.
Det begynte jo ganske bra, for to-tre år siden. Vi, Bob assistent og jeg, visste at opplegget kunne føre til en liten treningsrevolusjon i Rogaland, og deretter ville smitte over på resten av landet, utenom Bergen og Oslo.
Opplegget gikk helt enkelt ut på å trene kondis mer og mer intensivt, fra en runde rundt Mosvatnet med bare to-tre stopp, så en runde uten stopp, så til to hele runder, så til Store Stokkavatnet, så Stokkavatnet og Hålandsvatnet på en gang, og til slutt maraton en eneste gang, og deretter slutte helt plutselig.
Jeg vil bare si at det ikke er selve treningsopplegget som er årsaken til at jeg fortsatt vaker mellom første og andre fase en gang i blant. Det er det medisinske og fysioterapeutiske støtteapparatet i dette landet som til sammen og hver for seg har vist seg å mangle helt elementære kunnskaper om det å behandle enkle ting som for eksempel beinhinnebetennelse i begge leggene. Å spre løgner om at jeg er plattfot, er iallfall barnslig.
Det kan godt være at jeg driter i maraton.
Kommentarer