Det er ikke sant at byfolk ikke har sympati med bøndene. Vi har det. Vi holder med dere. Utenlandske bønder har ingenting å stille opp med.
Dere tror at vi byfolk ikke støtter kravet deres om 18 prosents lønnsvekst. Dere tror automatisk at vi rister på hodet av at dere skal få fire-fem ganger høyere lønnsvekst enn alle oss andre. Dere tror at vi ler høyt av lederen i småbrukerlaget når hun i Lørdagsrevyen hamrer i bordet så hårkvastene dirrer og landbruksminister Brekk skvetter. Det er ikke «nukk», trampet hun fast. Vi lo ikke en meter.
Det må være lov å kreve 18 prosent lønnsvekst et år, spesielt når det er det nivået man er vant med. De siste fem årene har bøndene hanket inn en lønnsvekst på mellom 10 og 16 prosent hvert år. Til sammen 77 prosent. Da er det klart at man blir sur når Brekk tilbyr en helt vanlig lønnsvekst. Det må være lov. Hallo, liksom.
77 prosent behøver ikke være så mye. Hvis man for eksempel bare tjente 100 kroner for fem år siden, så er lønnen 177 kroner nå. I dag er det sykt lite. Det går simpelthen ikke an å leve av under 200 kroner på et helt år. Da må man dyrke maten selv, og det er nettopp det bøndene har sett seg nødt til. Derfor trenger bøndene et lønnsløft av dimensjoner.
Som Kjell Andreas Heskestad i Rogaland Bondelag sa det så treffende; bøndenes krav utgjør ikke mer enn 202 kroner per innbygger og «ikke mer enn en kinobillett koster». Det er ikke noe å le av.
Hvis ikke Brekk og det bondefiendtlige Senterpartiet gir etter, vil vi byfolk gladelig spore opp den ufattelig dyre kinobilletten, droppe den og heller gi pengene til innsamlingsaksjonen «Bønner for bønder», som vi skal starte utrolig snart.
Vi skylder bøndene dette. Vi elsker små lam langs veien.
Kommentarer