Snøsmelteren og jeg

Endelig. Akkurat det ropte jeg lavt til meg selv da jeg sveivet opp rullegardinen fredag morgen. Endelig var det vår tur.

Ute lå snøen hvit og fin og utfordrende. Naboen skrapte bilen med vindusviskerne og prøvde forgjeves å spinne ut i verden gjennom den ulovlige passasjen i gangveien. Kjempelenge. For en deilig morgen det var.

Denne dagen hadde vi ventet på siden forrige vinter. Dagen da vi skulle vise alle at vi var best, bare rammevilkårene stemte optimalt. Og det gjorde de nå.

Firehjulstrekk – det å ha motorkraft på alle fire hjulene – har sjelden noe for seg.

De aller fleste dagene i året gjør ikke firehjulstrekket annet enn å slippe ut mer gass i vårt felles drivhus enn nødvendig. Det blir varmere og varmere, og stadig mindre is og snø.

På bar bakke er det ett fett om bilen dras bortover av to eller fire hjul.

Det var derfor fredag morgen var så fantastisk. Fordi alle da ville skjønne hva som er poenget med firehjulstrekk, og at elbiler faktisk bare er noen litt avanserte tapetserte mopeder. Og at Mercedes egentlig er en paradebil ment for sol og sommer.

I de vanlige bakkene sto de vanlige bilene og spant. Mest Mercedes. Ullandhaugveien, Hospitalgata, Epa-bakken.

Vi med snøsmeltere og høyt drivstofforbruk fløy opp, selvsagt. Mens vi gjespet tilsynelatende uinteressert og uberørt. Men vi var ikke det.

Inni oss var vi meget tilfredse over at vi hadde vært så sykt smarte at vi hadde utstyrt oss med en bil som bare lar være å spinne de to dagene i året det ligger nysnø på asfalten.

Får vi flere snøsmeltere på veiene, trenger vi dem aldri. Smart, det også.