Maleriet viser en tyske ubåt som har senket et troppeskip.
Først ble den norske lastebåten «Older» av Bergen stoppet av en tysk ubåt. Deretter kommanderte tyskerne besetningen fra et italiensk handelsskip om bord i det norske skipet. Den italienske damperen ble så et offer for den tyske ubåtens kanoner. Ikke nok med dette: 9 mann fra den tyske ubåten ble satt om bord i det norske skipet og overtok kommandoen. Tyskernes plan var å bringe det norske skipet med mannskap, last og italienske passasjerer til Tyskland som krigsbytte.
Ikke alt gikk etter den tyske planen.
Historien om «Older» var helt ukjent for Aftenbladets lesere fram til den 16. januar 1917. Men kvelden før dette avis-oppslaget, hadde styrmann Ingebr. Larsen kommet hjem til Stavanger. Neste formiddag har en av Aftenbladets medarbeidere fått tak i den hjemkomne styrmannen som forteller om «Older»s eventyrlige reise som ble bergensdamperens siste reise. På ettermiddagen kunne Aftenbladets lesere ta del i de dramatiske hendelsene.
Den første verdenskrig preget Europa. Nøytrale Norge og ikke minst norske sjøfolk, merket dette. Fram til våren 1917 ble ubåt-krigen ført med en viss menneskelighet. Skip ble stoppet av ubåten. De nøytrale skipene ble senket dersom de førte krigsviktige varer for fienden. Men sjøfolkene om bord fikk som oftest sjansen til å forlate skipene før de ble senket.
Sjøfolk kom plutselig reisende hjem og hadde dramatiske historier å fortelle:
– Vi gikk fra Newport i Wales den 11. november i fjor (1916) med en last med kull til Gibraltar. To dager senere ble vi stoppet av en tysk ubåt utenfor Kap Finisterre, forteller styrmann Larssen til Aftenbladet.
Ubåten skjøt to varselsskudd. Kapteinen på det norske skipet måtte dra i en livbåt over til tyskerne og orientere om sin reise og lasta om bord. Ubåtsjefen studerte skipspapirene fra «Older» før han bestemte hva som skulle skje videre.
Et italiensk dampskip var allerede stoppet av den tyske ubåten. Hele den italienske besetningen ble nå beordret om bord i den norske dampbåten. De italienske livbåtene fikk nordmennene ordre om å ta seg av.
– Deretter ble den den italienske damper sænket ved kanonild», heter det videre i Aftenbladet.
Tyskerne hadde en plan. De satte ni mann om bord i «Older» som såkalt prisemannskap. De overtok kommandoen om bord og satte kursen nordover langs Irlands vestkyst.
Ubåten gikk foran den beslaglagte norske båten på dagtid. Nattestid holdt den seg aktenfor «Older».
Etter ett døgns seilas kom en engelsk tråler mot den norske båten . Ubåten dykket straks under. Da tråleren var kommet fem kvartmil aktenfor «Older», kom ubåten til overflaten ved tråleren og skjøt denne i filler uten varsel.
Styrmann Larssen betegnet det som litt av et under at ikke noen av de engelske fiskerne ble kvestet eller drept. De åtte engelske fiskerne ble fisket opp av havet av undervannsbåten som så brakte dem om bord i «Older».
– De stakkars mennene var i en ynkelig forfatning – til dels halvnakne. Med det tyske prisemannskapet var det nå i alt 64 mann om bord hos oss, ifølge styrmannen.
«Older» av Bergen med mennesker fra halve Europa om bord, seilte videre langs irskekysten med den tyske ubåten som førende skip. Kort tid senere stoppet ubåten et av den hollandske Amerikalinjens skip på vei mot vest. Ubåtsjefen ville at bestningen på «Older» skulle ta seg av hollenderens livbåter, men han besinnet seg. Det store passasjerskipet fikk ordre om å fortsette.
Det var midt i november. Plutselig kom stormen. «Older» hadde livbåtene til det italienske skipet på slep. Disse forsvant i uværet. De mistet også sine egne livbåter. I to dager kjempet de mot uværet. Undervannsbåten kom bort fra sitt bytte. Den 18. november dukket et nytt stort og ukjent skip opp i horisonten.
Den britiske hjelpekrysseren «Otway» var en tidligere passasjerbåt som ble rekvirert av Royal Navy. Skipet ble senket av en tysk ubåt høsten 1917.
Den britiske hjelpekrysseren «Otway» nærmet seg og begynte å signalisere. Tyskerne hadde rigget opp radiostasjon om bord. Den rigget de ned. De svarte heller ikke på signalene fra den britiske båten. Dermed satte britene båt på sjøen. Med fem-seks mann om bord kom de over til «Older».
Nå kastet tyskerne alle sine skytevåpen og kikkerter over bord.
– En av disse kikkerter var jeg heldig nok til å snappe, innskyter hr. Larssen, stadig ifølge Aftenbladet.
Det tyske mannskapet ble tatt til fange. Men den tyske løytnanten sa idet han gikk i båten at alle måtte forlate skipet i løpet av en halv time. Fordi det var plassert tyske bomber om bord rundt på hele fartøyet.
Nordmennene blåste av tyskernes advarsel, men så kom det melding fra den engelske hjelpekrysseren om at alle måtte evakuere fra «Older». Den norske kapteinen, Johan Thams Mohn, var lite villig til å gå med på dette kravet. Han adlød på en betingelse. Sjefen om bord i «Otway» måtte love å bli liggende i nærheten inntil det var klart om skipet gikk luften eller til neste morgen.
I det dårlige været var det en strabasiøs operasjon å få alle mann over i den britiske hjelpekrysseren. Det gikk to timer før alle var overført.
Det eneste levende vesen som var igjen om bord i «Older», var skipskatten.
Det var en søndag. «Older» fløt fortsatt. Da forsto alle at den tyske løytnanten hadde skrønt. Samtlige fra «Older», unntatt tyskerne, ble satt om bord igjen.
Utpå søndagsettermiddagen stakk «Otway» til sjøs igjen, mens «Older» satte kursen mot Stornoway. Der var de framme tre dager senere. De ble liggende der i en ukes tid for å sette skipet i stand før de gikk videre til Cardiff der hovedreparasjonen skulle foregå.
Da skipet var ferdig reparert, dampet «Older» på ny av gårde med den samme lasta med kull som skulle til Gibraltar. Den 2. januar 1917, 20 kvartmil fra Oporto, suste det av skarpe skudd og prosjektiler rundt ørene på nordmennene. De forsto at det var en ny ubåt som hadde oppdaget dem, men kunne ikke se den på grunn av det skarpe solskinnet.
Det ble slått stopp i maskinen. Den tyske ubåten – U 79 – kom opp til skutesida og det ble spurt på norsk om hvor de skulle hen og hva slags last de hadde.
Etter at dette var klart, gav ubåtsjefen, kapteinløytnant Heinrich Jess, ordre om at alle om bord måtte gå i båtene. Skipet skulle senkes.
Ikke før var den norske besetningen på 21 mann kommet i båten, så ble «Older» senket med en rekke skuddsalver og sank ganske raskt med akterenden først.
Nå var det et deilig vær på havet utenfor den portugisiske kysten. Nordmennene hadde det godt i båtene fram til de tre timer senere ble tatt opp av den danske damperen «Charkarkow» som hadde vært praiet av den samme ubåten, men hadde fått lov til å fortsette sin reise. Nordmennene ble landsatt i Deal i England.
– Det var mangt et tungt tak å ta under denne reisen, men det blir et uforglemmelig minne, oppsummerte styrmann Ingebr. Larssen til Aftenbladet.
Det sto ikke i Aftenbladet, men ved å søke på nettet, fant jeg utskriften av sjøforklaringen i London 10. januar 1917. Her framsto den 32-årige maskinist Daniel Danielsen fra Stavanger som vitne. Det kan godt hende at det var flere fra Stavanger som var med på den dramatiske, siste reisen med «Older» av Bergen.
Skipskattens skjebne er også ukjent.
