Det har vært et forferdeligt drittvær i sommer.
Det regner til og med fra blå himmel.
Det blåser også – fra alle kanter.
Skjønner ikke hvor den vinden kommer fra -
ser jo ingenting…
Har ikke fått kjørt så mye.
Liker ikke så godt å kjøre rundt i regnvær og kuling.
Må vaske sykkelen så mye da.
Kjenner at jeg er langt fra klar til å sette inn Harleyen.
Mye innestengt kjøreglede i kroppen enda.
Men om 2-3 måneder er det over for denne gangen.
Da går den i opplag – atter en gang!
Og det som er helt forferdeligt er at jeg ikke skal gjøre
noe med Forty-Eighten i vinter.
Den er helt ferdig.
Jeg har fått den slik jeg ville – slik jeg drømte om…
Det er helt krise!
Nå vil jeg for all del ikke ødelegge den med noe dill-dall.
Bare for å ha noe å gjøre.
Nå må den være sånn!
Men det blir hardt å bare sitte å glo på den i hele vinter.
Drikke Nespresso og tygge porsjons-snus!
Jeg må ha noe å gjøre – noe Harley-greier!
Men hva?
Sist vinter kjøpte jeg noen små plastikk-modeller av forskjellige
Harleyer på E-Bay som jeg skulle lime sammen.
Men det ble utroligt kjedeligt etter hvert!
Tenkte hele tiden på at jeg heller kunne mekket på Forty-Eighten.
Satt liksom og kastet bort tiden følte jeg.
Men jeg bygde 1 stk. – og den ble egentlig ganske fin den.
Det var en rød Fatboy!
Men den var veldig liten og den var i plastikk…
Så det er bedre med en skikkelig Harley da.
En det går an å kjøre med.
Cruise utover strendene en sen sommerkveld.
Se solen gå ned i havet som en tent Harley-lykt.
Tenke på DE som greide å lage en slik
sykkel for over hundre år siden.
Kjenne vibrasjonene – lyden og og den gode følelsen.
Vite at de lagde den for DEG…!
For at du skulle ha det kjekt.
For at du skulle få eie noe spesielt.
Det fins mange fine sykler.
Både japanske, tyske, engelske og italienske.
Men det blir liksom ikke de samme.
Jeg har eid noen forskjellige.
Men jeg blei aldri «hekta» slik jeg gjør på Harley!
Det er rart – og vanskelig å forklare…
For utrolig mange år siden – da jeg var en veldig ung gutt,
bodde vi i ei gate hvor det bodde en veldig spesiell mann.
Kåre Anni – husker jeg navnet var.
Han samlet på gamle ting.
Og hele huset og hele gården var full av skrap.
Han hadde veldig mange motorsykler!
De stod på kjøkkenet, i stua, på soverommet og over alt.
De voksne i gata likte ikke det de så.
Han skjemte ut hele nabolaget mente de.
Mine foreldre også.
Men han brydde seg ikke om slikt – han gjorde som han ville.
Det kjæreste han eide var en gammel Harley.
Jeg tror det var en 1948 mod.
Den var lyseblå og hvit og veldig fin.
Vi ungene fikk sitte på når det passet seg sånn.
Det ristet og bråkte noe forferdeligt – men det var bare kjekt.
Vi syns det var kjekt å være hos Kåre Anni.
Det var alltid noe spennende som skjedde.
Ofte fikk vi en motorsykkel eller moped av han
som vi brukte å kjøre i skogen med.
Han likte best å være sammen med unger, men det var aldri noe «tull».
Han var en veldig snill og ensom mann.
En kamerat og jeg trengte penger.
Vi skulle kjøpe luftgevær!
Så vi gikk fra hus til hus og ringte på å spurte om de hadde
en liten jobb til oss.
Vi var vel en 12-13 år gamle.
Plutselig lukker en gammel dame opp døra.
Jo – hun har diverse malingsjobber hun gjerne ville fått gjort.
Det var litt inne og litt ute så det var en grei jobb.
Vi holdt på sikkert 3-4 dager før vi er ferdige,
og venter spent på betalingen…
Hvor mye får vi tro?
Hun spør forsiktigt om vi ikke heller vil ha en bil – istedenfor penger.
Vi blir litt satt ut – men nikker ivrig med de snauklipte hodene våre.
Vi følger sakte etter henne opp mot garasjen og hun åpner døra.
Og der står den!
En helt strøken grønn 1936 mod. Nash med soltak, stigbrett og store skjermer.
Vi står helt stille og bare glor – den er vakker!
Vi setter oss inn – og bilen er akkurat som ny med 21.000 km på telleren.
Har ikke så mye greie på biler – men skjønner fort at dette er et kupp.
-Ja dere får ta den med dere, sier den gamle dama – jeg trenger den ikke.
Men vi har ikke kjørt bil før – og den har ingen skilter…
Hva gjør vi da?
Vi sitter i forsetet og prøver å finne på noe lurt.
Yes – Kåre Anni! – vi spør han.
Vi løper opp til det fallerferdige huset hans og dunker hardt på døra.
Han kommer ut i noen lange hvite skitne underbukser.
Han har akkurat sovet middag.
Vi setter han fort inn i saken – og han blir kjempeivrig og blir med oss ned.
Da Kåre Anni ser bilen himler han med øynene og setter seg inni.
Han vrir om nøkkelen og den starter på første forsøk.
-Sett dere inn gutter, vi kjører sier han bare.
Og vi – ut i gata uten skilter og i retning skogen hvor vi kjører
med motorsyklene våre.
Der er det mange fine skogsveier vi kan kjøre på.
Det går bra og snart er vi i sikkerhet langt inne i skogen.
Langt fra lærere og foreldre som kan ødelegge for oss!
Her er vi frie til å leke og gjøre hva vi vil…!
-Nå må dere lære å kjøre gutter, sier Kåre Anni.
Ellers er det ikke noe vits med bil!
Vi får et halvtimes kurs – og det er ganske lett finner vi ut.
Bilen går som ei kule og det er forferdeligt morsom å kjøre.
Veldig anderledes enn å kjøre motorsykkel.
Ryktene sprer seg som ild i våt bensin og ungene kommer
fra fjern og nær for å sitte på med bilen.
Bilen er stor – og vi er ofte 8-9 unger inni bilen der vi farer
i 110 km/t gjennom skogen på de smale grusveiene.
Vi lærer fort å sladde – og det er det kjekkeste!
Ofte går det galt og vi havner i grøfta.
Men det er alltid en traktor på en gård i nærheten som drar oss opp.
Folk var ikke så nøye på sånne ting før i tia.
En gang havnet vi på taket. Det var litt mer alvorlig.
Vi hadde for stor fart inn inn i en sving -
og sammen med en litt for stor sladd havnet vi i grøfta.
Hele bilen tippet over og landet på taket.
Da bilen hadde roet seg tøyt det ut unger av dører, vinduer og bagasjerom.
Alle var uskadde. Vi så på hverandre og lo.
Skjønte nok ikke alvoret, men etter dette tok vi det litt mer med ro i svingene.
Men alt har en ende.
Og til slutt var bilen nesten totalvrak og gikk dårlig.
Vi solgte den til en bonde for 50 kroner husker jeg.
Ja, tenk å hatt den bilen i dag tenker jeg mange ganger.
Bare tatt vare på den – ikke kjørt noe.
Det hadde vært noe det!
Men slik var livet heldigvis ikke for oss.
Vi levde livet der og da!
Vi hadde det morro så lenge det varte – og det er det viktigste…!
Kommentarer