Det er utrolig kjekt å kjøre Harley!
Det er som en deilig rus.
Helt ufarlig også hvis en ser bort fra alt det andre som kan skje.
Men en gang holdt det på å gå skikkelig galt.
Men på en helt annen måte.
Jeg skal kjøpe brukt Harley og vet ikke helt
hva som er den beste måten å skaffe seg en på!
Jeg er i en farlig Kjøpe-Harley-Rus!
Dette er for mange år siden og i den tia det
var problematisk å skaffe seg en skikkelig
Harley til en edruelig pris.
Prisene på brukte lå nok 30-35% over prisene i dag!
Internett var heller ikke så utbredt.
Så jeg kikker i blader og aviser etter en fint brukt Harley.
Plutselig kommer jeg over en annonse fra Trondheim en plass.
Fyren importerer sykler fra USA med garanti og det hele.
Jeg ringer og han virker veldig grei han.
Gir meg telefonr. til referanser og bankforbindelser etc.
Alt virker ok – og jeg nærmer meg en avgjørelse.
Jeg skal ha en gul Fatboy med fornikla disc-felger
i strøken stand.
Jeg skal betale 90.000 kr på forskudd og
90.000 kr når den ankommer Trondheim!
Jeg likte egentlig ikke dette – men jeg var smådesperat
etter en sykkel og hadde snakket med flere referanser.
Alt virket veldig greit!
Og det var billig.
Jeg slår til og sender pengene til Trondheim.
Jeg har ingen god følelse egentlig!
Har aldri gjort noe slikt før.
Ukene går og jeg hører ingenting.
Ingen tar telefonen når jeg ringer heller.
Endelig etter 5-6 uker kommer jeg i kontakt med fyren.
Han kommer med fullt av unnskyldninger med at
containeren fra USA er forsinket -
men han venter den hver dag som helst.
Han skal ringe når den kommer.
Ukene går – jeg hører ingenting!
Men plutselig en dag ringer telefonen!
-Harleyen er kommet – den står her ved huset mitt – sier han.
En stor stein detter ut av magen min og lander på
det ene beinet så det smeller langt oppi nakken.
-Sender du den til Stavanger da – spør jeg.
-Ja – så fort de resterende 90.000 kr er på kontoen min!
-Ok – sier jeg. Det skal jeg ordne.
Jeg er opprømt og litt glad – men ikke helt glad!
-Jeg sender Harleyen til Sandnes med båt i løpet av uka -
sier han og legger på.
Etter ca 10-12 dager ringer de fra Havnekontoret
i Sandnes og sier Harleyen er kommet.
Jeg får med meg noen kamerater og freser ut til
Sandnes med den gamle sorte BMWen!
Vi kommer akkurat i det de heiser sykkelen i en krane
fra båten og inn på land.
Den ser så fin ut der den henger i stroppene
med sola glinsende i den gule lakken.
Krommen sender ut milliarder av små sølvblink
som svir i øynene våre der vi står andektig på kaia.
Det er fred i hele havneområdet og alle kråkene
kikker forundret på det som skjer.
Jeg får klump i halsen og må låne lommetørklet
til den ene kameraten.
Vi er midt inne i en stor høytidsstund!
Vi får sykkelen løs fra stroppene og jeg setter
meg forsiktig oppå det sorte Fatboy-setet.
Det kjennes trygt og godt.
Men plutselig begynner jeg og gli og setet deiser i bakken!
Jeg skjønner ingen ting.
Det er fanken tute meg ikke skrudd fast.
Jeg begynner å studere sykkelen nærmere og ser mye av
krommen er vekk og det er mye rust overalt.
Jeg blir stiv og pusten forsvinner i flere minutter.
Ansiktet blir blått og jeg holder på å omkomme
på den sorte – klisne – harde asfalten!
Kameratene og havnearbeiderne står rundt
og kikker i bakken.
Jeg føler meg som en idiot!
Jeg griper mobilen og ringer fyren i Trondheim.
Ingen tar telefonen.
Jeg er desperat og har aldri følt meg dårligere
i edru tilstand.
Etter noen dager får jeg fatt i ham!
-Den var helt fin da jeg sendte den fra Trondheim – sier han.
Jeg fryser på ryggen og skjønner det er en Superkjeltring
jeg har kjøpt Harleyen av.
-Jeg returnerer sykkelen og skal ha alle pengene
tilbake – hikster jeg!
-Det går ikke – jeg har ingen penger – sier han.
Men etter en stund blir vi enige om at jeg returnerer
sykkelen og får pengene tilbake.
Det går mange uker – ingen penger inn på konto.
Jeg ringer og ringer – ingen tar telefonen.
Ingen sykkel – ingen penger!
Men plutselig en dag kommer det inn 90.000 kr på kontoen!
Resten kommer om kort tid sier han.
Det går sikkert 7-8 uker og ingenting skjer.
Han tar heller ikke telefonen.
Endelig får jeg fatt i han igjen!
-Har du pengene mine – stønner jeg.
-Jeg ligger på sykehuset med hjerneblødning!
Firmaet er konkurs.
Jeg har ingen penger – sier han.
Hjertet mitt hopper fra side til side!
Opp og ned!
Det er rett før det kommer ut av halsen.
Man kan begynne å grine av mindre.
-Jeg må ha de pengene – jeg er også konkurs – sier jeg.
Han legger på.
Jeg er fortvilet og vet ikke hva jeg skal gjøre.
For meg er 90.000 kr mye penger!
Akkurat da har jeg ikke mye høy i hatten nei!
Men tro det eller ei – etter 2-3 uker kommer
resten av pengene inn på konto.
Jeg er utrolig lettet og svever på små
pengeskyer i mange uker etterpå.
Det er vel unødvendig å nevne at jeg fikk meg
en skikkelig lærepenge!
Det gikk godt til slutt – men det var bare flaks!
Etter dette betaler jeg ikke for en lakrisbåt engang
før jeg har den trygt i handa og har studert den nøye.
Kommentarer