Noe av det mest nødvendige som skjer i løpet av døgnet er å legge seg om kvelden.
Et av mine kjedeligste øyeblikk ihvertfall.
Hadde det ikke vært for jeg skulle på jobb dagen etter – hadde jeg aldri lagt meg.
Ligge der og oppsummere dagens oppturer og nedturer.
Det er ingen lystig affære…!
Her en natt skjedde det noe skummelt.
Jeg hadde kavet meg gjennom NREM-søvnen -
inn i flere stadier av REM-søvnen og havner omsider i Delta-søvnen!
Jeg sover godt – men det skal ikke vare lenge.
Plutselig begynner Harley-alarmen i Harley-garasjen og ule.
Og den uler skikkelig!
Jeg våkner med et hyl til mitt verste tenkelige mareritt.
Klokken er 03.47!
Hva gjør jeg nå?
Dette er jo ikke bra – men jeg må jo ut å skjekke!
Det er kaldt og jeg er livredd.
Vakler ut døra i filttøfler – boxershorts og en trang
rød T-skjorte med bokstavene NO! trykket på brystet.
Det er stup mørkt ute og en ensom ugle sitter i et tre og uler forsiktig!
Det er nervepirrende og hjertet banker heftig bak de hvite ribbeina.
Svetten spruter og angstkloen river og sliter i brystkassa.
Alarmen slynger sine 950 decibel utover nabolaget som ligger i stummende mørke.
Det bråker fælt.
Jeg ser Harley-garasjen stå der mørk og skummel.
Den er høy og smal.
Bare en liten flik av lyset fra månen treffer høyre side av taket.
Det ser ut som et lyssverd har brent seg inn i de sorte taksteinene.
Jeg stopper.
Skal jeg snu?
Snu til hva?
Det går jo aldri.
Ingen naboer å se – bare jeg!
De er nok livredde og ligger og skjelver i de firkanta massasje-sengene sine.
Noen ligger nok under også.
Men ingen tenker på å hjelpe meg!
Det er straffbart og ikke hjelpe folk i nød…
Men hei!
Hengelåsen henger uskadd på døra og alt ser normalt ut.
Dette blir mer og mer mystisk!
Har tyvene skåret seg gjennom bakveggen med motorsag?
Jeg låser skjelvende opp hengelåsen og skyver døra forsiktig opp
og inn i det lille – iskalde – mørke rommet.
Stålsetter meg mot skuddsalven som kan komme hvert øyeblikk.
Enten fra pistoler eller rifler!
Eller begge deler.
Kanskje de har maskingevær også?
Mitraljøser og kanoner!
Det vil kaste meg flere meter bakover og ut på den harde grå gårdsplassen.
Hodet vil knuse i betongen og blodet vil strømme tykt og rødt – sakte utover.
Håper bare det går fort og smertefritt…!
Men det er ingen der inne!
Bare Harleyen – en presenning og to vedsekker fra i vinter.
Og plutselig stopper alarmen!
Det blir helt stille…
Totalt stille – men ørene suser.
Øresus?
Der blir enda stillere!
Hører bare noen ekle måker uti gata
som kaver med en halvspist pizza som sikkert
noen ungdommer har kastet i løpet av natta…
Alt er fredelig – men veldig elektrisk og nølende!
Jeg venter – lytter – men oppdager ingenting.
Jeg står lenge bak en lyktestolpe og observerer området.
Et edderkoppnett uten edderkopp er det eneste jeg ser av skumle saker.
Månen henger lavt på himmelen – og jeg fryser.
Jeg går sakte inn og legger meg i senga.
Får ikke sove.
Falsk Alarm?
Hvordan kan det gå til?
Noe må jo ha utløst alarmen!
Kan det være utenomjordiske vesener?
Aliens?
Skal jeg gå ut igjen?
Ligge på lur og se om noen dukker opp?
Jeg kikker ned på det uskadde brystet mitt.
Ingen kulehull – ikke blod – ingen skrammer.
Kan ikke tøye dette for langt.
Jeg har bevist at jeg ofrer livet for Harleyen min.
Det får holde i denne omgang…!
Jeg vrir meg tre ganger rundt og sovner
som en stor – tung sort stein.
Kommentarer