Harleyvår

Kjevene er helt stive.
Er sikker på de skal brekke tvers av.
Greier ikke spise havregrøt med First Price blåbærsyltetøy engang!
Det er kvelden før jeg skal ta ut den nye Harleyen!
Jeg har aldri startet eller kjørt den før.
Er det rart jeg er en smule nervøs.
Tenk hvis den ikke starter?
Tenk hvis jeg tryner i første sving?
Tenk hvis det er is på asfalten?
Jeg bor høyt – 76 meter over havet!
Kaldt her oppe.

I fjor fant jeg snø og is under en sponplate i slutten av juli!
Jeg hadde mistet den ut vinduet da jeg lagde Harley-rommet.
Plata var så stor at den dekket hele hagen.
Skrukketrolla lå helt døde – stive – og flate under der. Hundrevis!
Sikkert en katastrofe for alle pårørende og involverte.
Jeg prøver å sove mye – for å korte inn ventetiden.
Plutselig nærmer det seg leggetid igjen – men jeg er ikke trøtt.
Leser lenge i boken til Keith Richard.
Fascinerende bok.
Keith har drukket rein sprit og sniffet kokain i 50 år!
Kost seg med heroin i helgene…
Mye annen rart også – han tok det han fikk tak i.
Penger er jo ikke akkurat noe problem for den gutten.
Plutselig slutter han med alt!
No problem – liksom…
Og jeg som sliter med å slutte med salte lakrisbåter på fredagskvelden!
Problemer med penger har jeg også.

Endelig sovner jeg under dyna – nederst i senga – som en bløt bylt uten luft.
Bråvåkner med et skrik som jager kråkene i Mosvatnet høyt opp i lufta.
Noen av de gamle – som er over 300 kråkeår er så trøtte at de detter rett
ned på Tjensvoll Gravlund – og blir liggende – helt stille!
De som enda har luft under vingene gir totalt blaffen – ser det ut som.
Ja – slik er kråkelivet – og kråkedøden!
Glad jeg ikke er kråke!
Kjenner en på jobben som er…
Griper den grønne vannflaska med gul skrift fra XXL og tømmer den i en slurk.
Metall-tuten slår enda et skår av venstre fortann!
Kjenner  med tunga at det er under halvparten igjen nå…
Jeg har drømt!
Drømte at en meteoritt traff jorda og utslettet alle Harleyene her!
Det var ingen drøm – men et svært og tungt mareritt!
Jeg vakler ned mot Harley-rommet og røsker opp døra.
Alt i orden – sykkelen står der like fin – blank og sort.

Jeg kikker ut av vinduet.
Ingen svidde jorder – brennende grantrær eller smelta biler.
Meteoritten har nok bare sneiet jorda denne gangen også.
Dinosaurene kan ta det helt med ro – de har lidd nok!
Klokken er snart 4.
Ingen vits å gå å legge seg igjen!
Kan egentlig bare sitte her og passe på Harleyen.
Det er det mest fornuftige jeg kan gjøre nå.
Jeg merker det begynner å lysne.
Alle fuglene gjør seg klare til å begynne å synge.
Her oppe hvor jeg bor begynner alle å synge samtidig!
Solen står endelig opp og lager en flammende soloppgang.
Kaster et befriende lys innover gulvet og på Harleyen som står og skinner.
Jeg spretter opp av stolen – glad til sinns – klar for dagen som endelig er kommet!
Det har den aldeles ikke – for solen står opp på andre siden av huset.
Det er enda et deprimerende – kaldt og dunkelt lys i rommet.
Det vil ta bortimot 1 time til – før lyset og varmen kommer hit.
Men plutselig og endelig blir det helt lyst.
Tar på meg kjøreutstyret som har ligget framme i 274 dager!
Setter meg på sykkelen og rygger den ut døra og ut på plattingen.
Jeg har ikke ikke øyner i nakken – så jeg må snu hodet 180 grader!
Derfra triller jeg  ned en liten rampe – og er endelig i sikkerhet.
Det er verken bensinkrane eller choke på Harleyene lenger.
Jeg har  lest instruksjonsboka og vet hvordan den startes.
Jeg trykker på en knapp – og den starter på første!
På første – så bra!

Det er en vanvittig flott lyd i de sorte eksospottene.
Jeg gir  litt gass – ikke så mye. En tung og sterk lyd.
Kjenner vibrasjonene i Harleyen.
Akkurat slik det skal være!
Den rå lyden. Vibrasjonene i sykkelen.
Utseendet som er forandret radikalt i løpet av vinteren.
Harley-Davidson Forty-Eight anno 2011!
Vil jeg finne fram til Sjelen i en så ny og moderne motorsykkel?
Har den noen Sjel overhode?
Det vil tiden vise – vi har god tid…
Nå ligger verden åpen foran meg.
Jeg kan kjøre til Kuwait hvis jeg vil – Madagaskar – eller til New York?
Gå og shoppe i de store Harley-butikkene der…
Sitte på en fortausrestaurant på Manhattan med Harleyen
en halv meter fra meg. Nyte de beundrende blikkene
som blir kastet mot meg og Harleyen!
Se Johnny Depp  rusle ensom og deprimert på andre siden av gata.
Misunnelsen lyser ut av de brunsorte øynene hans når
han oppdager meg og Harleyen…
Hello Johnny!

Nei – tenkte meg først oppover Høgjæren en tur.
Tar ikke med fiskestanga i dag.
Blir helt umulig å stoppe og stå i ro nå.
Må bare kjøre på – hele tiden – i timesvis – kanskje dagesvis!
Jeg slipper clutchen og kjører ned til hovedveien.
Uroen er borte og jeg er i total harmoni med sykkelen -
og tilværelsen rundt meg.
Jeg kjører opp bakken og tar til høyre.
Ser utover Hafrsfjord og resten av Verdenshavene.
Skimter oljeplattformene i det fjerne!
Det blåser – og Janis Joplin synger:
«Freedom’s just another word for nothing left to lose».
Jeg kjører ned bakken ved Universitetet og utover mot Solastrand.
Forlater byens endeløse triste kjedsommelighet.
Der folk – uten og vite det – er på vei mot avgrunnen på første klasse!
De kjenner maktesløsheten – men skjønner ikke hva det er.
Jeg drar oppover mot de store vidder og uendelige veistrekninger!
Der fiskevannene blinker som diamanter mot den høye blå himmelen.
Der sinnet får ro – og harmonien og kreativiteten blomstrer!
Der hvor vindmøllene snart skal kappe hode av storfuglene og kaste
isblokker på mangfoldige kilo rundt i terrenget!
Der Harleyen også får leve ut sitt liv…
Etter en lang og hard vinter er vi endelig her.
Det er tid for prøvekjøring av Forty-Eighten…