-Harleyen er kommet!
-Hva sier du?
-Harleyen er kommet! sier hun.
Sjefen min står og fryser utenfor Petrikirken
en grytidlig morgen i Desember.
Det er kaldt og uvirkelig!
Plutselig forsvinner hun gjennom svingdøra og opp trappene.
Jeg blir stående.
Fryser nesten fast i de tykke – grå hellene.
Petrikirken danner en svak rødlig skygge i snøen som først kommer
om noen dager!
Og Harleyen skulle ikke komme før om 2-3 uker!
Jeg river løs beina og går mot døra.
De er helt stive – men ganske gode å gå på!
Setter meg forsiktig ned på stolen og slår på PCen.
Vanvittig lang tid da!
Må finne nummeret til Harley-Butikken!
Greier ikke å jobbbe!
Tastene på tastaturet er blitt bittesmå.
Hektet sammen. Fire og Fire.
Merkelige greier!
Alle kablene er blitt tynne hårstrå – ingenting virker.
Reiser meg og går…
…opp til sjefen uten å si et ord.
Hun skjønner – og plutselig er jeg vekk!
Orker ikke å vente på bussen – bare går – utover mot Bikerstreet.
Enten går jeg i 10 eller 40 minutter!
Jeg kommer ihvertfall fram.
Jeg ser Hillevågsvatnet på venstre side. Mange båter i det vannet!
Begynner å telle. Gidder ikke. Ingen seilbåter der!
Bare motorbåtfolk på denne kanten av byen.
Går inn i Harley-butikken? Nei!
Jeg sniker meg rundt et hjørne.
Et forholdsvis rund hjørne.
Og der står esken!
Stor – lysebrun med en sort Harley-Davidson Logo on it!
Made in Milwakee!
Hjertet banker så den hvite og orange jakka
står som en Spinnaker i den iskalde Hillevågs-vinden.
Jeg leter i de sorte dype bukselommene etter nøklene til sykkelen!
Litt vanskelig å finne – har ikke fått de enda!
Kikker inn noen små gliper i esken – ser ingenting!
Helt svart!
Og! – jeg er oppdaget!
Gutta fra butikken kommer glisende ut med en
trådløs elektrisk skrutrekker i de oljete Harley-hendene.
Jeg setter maskinen i revers og skruene spinner ut av
esken som beskytter Forty-Eighten.
De ramler på bakken med et lite USA-aktig smell!
Jeg putter alle i lomma!
De er fine og helt blanke!
Kanskje en Amerikansk Harley-mekaniker har holdt i disse.
Kanskje han som bygde sykkelen?
Håret i vikene reiser seg atter en gang denne høsten.
Harleysjelen ligger tung over den asfalterte parkeringsplassen
og skaper en så sterk stemning at alle som står der får klump
i halsen og vender blikket nedover.
Mot jorden!
Ingen sier noe!
Det eneste vi hører er Harleyen som vrir litt på seg
inni den trange esken.
Vet den snart er Hjemme!
Det er et stort øyeblikk som nærmer seg!
Avdukingen er kun sekunderer unna!
Dette er større enn da Alexander Kielland
ble avduket i Torgtrappene!
Kielland vred ikke på seg…!
Jeg vipper opp esken – den er tung – men utrolig lett!
Skal jeg ta vare på den tro?
Og der står 48”- tjoret fast til metallramma. Den ser redd ut!
Jeg stormer fram for å få den Løs – Sette den Fri!
Vi kjenner det begge to – dette skal bli Vanvittig Kjekt!
Harleyen blir kjørt hjem med varebil. Litt glatt dit vi skal.
En nervepirrende tur. Tenk hvis sjaføren krasjer!
Tenk hvis en snill pappa har laget en av disse populære
«Blykule-sprettertene» til guttungen sin!
Mange bruksanvisninger på Nettet.
Lett å lage for en engstelig pappa med minimal teknisk innsikt.
Han gjør det selvfølgelig for å være grei – Slik fedre alltid gjør!
Kaldt ute og lite å finne på inne.
Den skal Kun brukes i Garasjen med døren Nede!
Faren rusler inn i huset for å hente litt Ostepop – Lakrisbåter og RedBull til guttungen!
Tar med en Troika til seg selv.
De skal kose seg litt først.
Da river det ekle Missfosteret opp garasjedøra!
Gliser med det stygge Regulerings-gliset sitt som er fullt av matrester fra frokosten -
middagen og kveldsmaten dagen før.
Han drar det tykke gule strikket på spretterten minst 2 meter bak hodet.
Sender den sølvgrå blykula på 630 gram utover landskapet med en ekkel latter!
Kula når fort hastigheten til en Meteoritt – grunnet tynn luft ved Ullandhaug-tårnet!
Kula raser avgårde bare 2-3 meter over bakken. Styrer unna alle hindringer.
Untatt Harley-bilen som får den midt i frontruta med et utenomjordisk smell!
Bilen blir til en liten klump smeltet metall og alle inni blir helt rolige. Sover?
Forty-Eighten holder ut lengst – men må til slutt slukke alle lyktene…!
Det blir mørkt over hele jorden…Lenge…!
Faren til gutten trekker et lett sukk – og forsvinner fra jordens overflate!
Rekylen fra spretterten flerrer Redbull-boksen opp i sylskarpe små kniver -
som trenger seg inn i overkroppen og det forundrete ansiktet hans.
10-åringen spiser opp snopet – drikker RedBullen i en slurk og begynner å skyte på nytt!
Denne gang nedover mot byen…!
Og han har mange kuler. Hundrevis. Alle er på 630 gram…
Jeg svetter og skriker til sjaføren at han må kjøre en annen vei!
Denne veien er livsfarlig…!
Han ser forundret bort på meg. Han kan jo veien!
Endelig er vi framme ved huset mitt…
Jeg får selvfølgelig Harleyen på plass ganske kjapt!
Jeg siger svett og opprømt ned i den sorte stolen.
Kommer fort til hektene igjen!
God utsikt herfra.
En godt planlagt utsikt!
Har selvfølgelig pyntet fint. Har jo hatt Harley før!
Jeg har ikke bare ventet på Forty-Eighten siden jeg bestilte den.
Jeg har ventet på den hele livet!
Jeg har ventet på at denne sykkelen skulle bli bygd helt siden jeg
lå i den grønne gjennomsiktige Plast-Kuvøsen
på Det Katolske Sykehuset ved Løkkeveien en plass.
Eller har jeg det?
Er det kanskje noe annet jeg venter på?
Noe helt annet?
Er dette Sykkelgreiene bare en fiksjon jeg ikke tror på selv engang?
Selvfølgelig ikke!
Det er selvfølgelig en drøm – Alt er en drøm!
Uten drømmer dør vi!
Hvis vi ikke realiserer drømmene dør vi også!
Er «Easy Rider» en drøm?
Ja! – det er også en drøm.
Den største drømmen?
Det hvet jeg ikke.
Det kan ingen på denne jorda svare på…
Det eneste jeg kan si er at jeg har en ny plan klar.
Det har jeg hatt hele tiden…!
«Enten skjønner du det – eller så skjønner du det ikke!!!»
Kommentarer