Det var første gang jeg kjørte stor motorsykkel på denne måten!
Var jo 171/2 år – men hadde jo kjørt stor motorsykkel
siden jeg var 9 – det måtte vel telle litt hvis jeg ble stoppet?
Men det var rolig hele veien.
Læreren ble dritsur da jeg kom på skolen med Triumphen.
Han ante trøbbel – og det hadde han grunn til!
Jeg stod der i en krok og bygde på Chopperen resten av
skoleåret – mens de andre dreide små fingerbøll i metall til
bestemora si! Men læreren var grei han – hjalp meg mye!
Jeg var jo ikke akkurat noen Motorsykkel-mekaniker -
så det gikk litt på halv 8 det hele. Var jo ikke så lett heller.
Forniklingsanstalten nedi gata sugde mye penger!
Narvesen var Internett i den tia – og jeg bestilte mye deler fra Sverige.
Pengene raste ut – og det begynte å bli prekært med noe av det
viktigste på sykkelen. – Den lange gaffelen!
De hadde i Sverige – men de var jo svindyre.
De hjemme visste de hva jeg holdt på med – sa ingenting -
men var ikke villige til å åpne lommeboka for dette prosjektet!
Pengene begynte å ta slutt.
Da tok jeg det Fatale VALGET som skulle ødelegge alt!
Jeg fikk tak i noen rørdeler i akkurat samme dimensjon som gaffelen.
Kuttet – dreide og sveiset delene sammen. Læreren stod og ristet på hodet!
Jeg fornikla gaffelen – men sveiseskjøtene forsvant ikke helt for det!
Måtte få den ferdig før skolen sluttet.
Hele Larvik visste jo hva jeg holdt på med! Ikke mange Choppere i Norge på den tia.
På skoleavslutningen kom foreldre – søsken – venner og kjente.
Det hadde vært et Fantastisk år. – Nesten alle grein!
Sprang rundt og kysset og klemte på hverandre.
Jeg hoppet på kicken og Chopperen startet med et lite drønn!
Alle stod og kikket! Lærerne også.
Ingen sa noe.
Læreren på Verkstedlinja var ikke der.
Jeg visste hvorfor…
Jeg var redd!
Har ikke vært så nærvøs siden fødselen!
Jeg kjørte ut av skolegården og nedover mot E-18.
Med 9-10 mil foran meg i 80-90 km/t med en gaffel
som kunne ryke når som helst!
Bilene suste forbi og jeg følte jeg satt og så på en film.
En elendig film…!
Måtte vente lenge før jeg fant ei luke og kom meg utpå!
Hadde ikke noe valg – måtte jo få den hjem!
Jeg hadde aldri kjørt mer enn 50 m med Chopperen før.
Havnet mellom 2 store trailere – og det gikk fort!
Mellom 90-100 km/t hele veien!
Det føltes som jeg hadde et tonn med stein i magen.
Jeg skalv så jeg nesten ikke greide å holde i styret.
Så ned på gaffelen hele tiden – ventet bare på den skulle ryke!
Hadde aldri sveiset før – dette var helt sykt!
Gaffelen var lang…!
Når jeg svingte var den så «slapp» at forhjulet ikke fulgte med!
Det kom ca. 1 sek. etterpå – og var veldig ubehageligt.
Hele sykkelen svaiet!
Prøvde å tenke på noe annet. Kjørte på det jeg kunne!
Kom meg forbi traileren.
Lufttrykket og den vinglete sykkelen gjorde at jeg kom langt over
i den andre kjørebanen og holdt på å krasje med en gul varebil.
Jeg hadde jo hjelm – men resten var ei brun skinnjakke med frynser,
dongeribukse og mocasiner!
Jeg frøs – skvalv og svettet enormt. Det var lang igjen!
Etter noen timer var jeg framme i Larvik – og parkerte sykkelen
bak huset hos foreldrene mine.
Satt meg ned på den gule hagebenken og kledde av meg.
Klærne var søkkvåte og kalde av svette og redsel!
Jeg var utrolig glad.
Det gikk jo greit også. Det var jo ikke SÅ ille – sier jeg til meg selv!
Jeg fikk jo kjørt litt…!
Min far kommer gående ut av verandadøra. Han smiler ikke!
Visste han noe? Hadde han hørt noe? Hadde noen sladret?
Han gikk rundt og skjekket sykkelen i sikkert 15 min.
Særlig gaffelen!
Han har litt greie på dette.
-Du får aldri mer lov til å kjøre den sykkelen – sier han!
Den er livsfarlig og totalt ulovlig.
Få av skiltene og selg den i deler!
Se de klærne du kjører i – du må jo være fullstendig gal.
Jeg prøvde og protestere – men innså jo fort at han hadde rett!
En kamerat av min far er politimann – og han dukket opp en stund etterpå.
Han hadde ikke uniform – men en fin rød halvlang jakke.
Jeg kjente han godt – han pleide å være grei han.
Hadde aldri «stressa» oss guttunger når vi var små og holdt
på med motorsykler i skogen og sånt!
Men jeg skjønte fort at dette var noe annet.
10 mil i 100/km på E-18 med en «døds-gaffel» liksom!
Nå er det alvor!
-Det er en flott sykkel du har bygd – men ikke særlig trafikksikker.
Jeg tar skiltene!
Han visste jeg ikke var gammel nok – men sa ingenting.
Han skrudde bare av skiltene og forsvant.
Hørte aldri noe mer om det!
Noen uker etter ble Chopperen solgt i deler til en kar i Porsgrunn.
Tapte mye på det «Easy Rider» eventyret!
Mye penger og 1 års arbeid totalt bortkastet.
Men jeg prøvde – og fikk det jo gjennomført på et vis.
Eventyret fikk en slutt i det minste – og det var viktig for meg!
-Er det ikke snart på tide å slutte med disse motorsyklene nå? sier far min.
Vi har ikke hatt en rolig stund siden du lå på stellebordet!
Var det så ille? Jeg som trodde jeg var en snill og rolig gutt.
Jeg ser bort på Chopperen som står der og glinser i sola.
Mye fornikling og Flake-lakk. Den er flott! Ser helt ordentlig ut.
Men den har ingen skilter…!
Det gikk ikke helt som planlagt!
-Vi får se – sier jeg og går opp på gutterommet som jeg nesten ikke
har brukt siden jeg begynte på den skolen.
Veggene er tapetsert av Harley-bilder og plakater fra «Easy Rider» filmen.
Det er ingen Triumpher her!
Kunne selvfølgelig revet plakatene ned – men det gjorde jeg ikke!
Jeg hadde valgt en mellomløsning med den Chopperen.
Det går skjeldent bra!
Jeg har selvfølgelig en ny plan klar.
Det har jeg hatt hele tiden…!
Kommentarer