Hei igjen kjære leser. Først – headingen denne gangen er på grensen til å være «billig» og latterlig. Jeg vet det – men kjører på uansett. Hvorfor kan du lese litt lenger nede.
Drivhuset mitt er nå vasket utvendig og innvendig. Jeg vet at mange som har drivhus starter med vask tidlig om våren, men jeg kjører samme prinsipp som med julerengjøring. Å gjøre rent ETTER at alt styret er over. Med «styret» mener jeg alt det som fører til at det blir skittent og «møkkete». Vårsesongen i drivhuset er alltid fylt med jord, frø, planter. Og når våren endelig kommer og alle de små flytter ut fra drivhuset – da er det tid å vaske og gjøre rent (alle vet hvordan rommet til en tenåring kan være – og ikke minst hva som kan ha foregått der).
Det var mens jeg drev og vasket drivhuset at dagens tema – «Der ingen kunne tru at noko kunne «grew» » kom over meg. For i den ene profilen på taket av drivhuset hadde det altså etablert seg et bjørketre i litt løv som lå der. Dog ikke stort – men med vilje til å bli det . Det er jeg sikker på. Jeg kan garantere dere at hadde jeg prøvd å plante et bjørketre i den ene profilen/takrenna – så hadde det ikke blitt vellykket.
Etter at vask var unnagjort så fortsatte jeg å rusle rundt i hagen med med tanker rundt dette med hvor planter etablerer seg. Og konkluderte da med at blomster, ender og mennesker har flere likhetstrekk enn vi er klar over (ender som i fugler – ikke som kroppslige deler). Det er liksom alltid noen som må gjøre noe motsatt av det som de får beskjed om. Eksempelvis andunger og ender som jeg ser en del av når jeg er nede ved sjøen.
Andemor og muligens noen få ganger andefar, kommer svømmende med avkommet sitt. Ofte er det og en singel tante med som er litt lenger bak enn de andre voksne og passer på at alle de små svømmer der de skal. Og det er nesten uten unntak, alltid en eller maks to andunger som skeier litt ut av rekka og skal svømme et litt annet sted enn der mor og far sier de skal svømme.
Og disse justerer tante inn på rett kjøl igjen. Og slik er det med mennesker og – alltid noen som ikke vil gjøre det de får beskjed om, og skal være hyperselvstendige og vise at de er opptatt av individets rett til å gjøre hva de vil. Og blomster og planter er ikke noe bedre de heller. Alltid noen som skal vise at de er litt mer selvstendige enn de «normale».
Jeg har lagt grus/singel flere steder i hagen, og selv med fiberduk under er det fantastisk å se hvordan en del blomster ikke bryr seg om den slags bagateller og durer i vei uten å tenke at de i utgangspunktet ikke skal kunne vokse der.Det er ikke jord å vokse i.
For et par år siden sådde jeg en del forskjellige revebjellefrø.
Stelte dem godt – pratet med dem, viste de rundt hvor de skulle bo, og var en god pappa for dem – mente jeg. I dag er det én – altså 1 – revebjelle der jeg plantet dem ut…. (vet at de er toårige en del av dem – men tenkte jo at de skulle kaste frøene fra seg der jeg sa). Men har jeg revebjeller andre steder – JA i hopetall. Og det er vakkert.
I den minste sprekk på «fjellknaus» i hagen vokser de. De er jo en meter høye, men klarer å blomstre som om de aldri har gjort noe annet. Jeg er igjen siker på at jeg ikke hadde fått dette vakre skuet om jeg selv hadde prøvd å plante dem der.
Er du så heldig at du er velsignet med revebjeller i nærheten – så anbefaler jeg å ta en nøyere titt på det fantastiske mønsteret som nærmest er malt på inni hver klokke.
De overgår mange orkideer.
For to år siden lagde jeg et japanskinspirert bed i hagen, med vann, grus og blågressplanter som jeg sådde fra frø. Når gressplantene var store nok ble de plantet ut – med bruk av linjal, målbånd – og selvfølgelig spade.
Her skulle alt være riktig.
I dag fremstår bedet som ” Revebjeller møter Zen-buddhismen”. I mitt stramme bed, fant de ut at her kunne de bo – og de inngikk partnerskap med blågresset – som ikke har noen problemer med å leve i parforhold.
En annen plante med et bladverk som fasinerer meg er Lammeøre (som for øvrig er i Leppeblomstfamilien – ikke helt skjønt hvordan den fikk det familienavnet). Selve blomsten er diskret og skriker ikke så høyt , men bladverket er vakkert grågrønt med en lodden overflate (Det forplikter å hete lammeøre). Jeg hadde noen slike og delte dem opp i mindre planter og plasserte dem i forskjellige bed der jeg mente de kunne passe – og der de i følge plantebøker ville trives (Noen husker kanskje fra min første blogg her at det er altså slik at planter og blomster ikke leser bøker…).
Og slik ser det ut i det bedet der jeg fulgte oppskriften:
…. og selvfølgelig – like bortenfor i singel og midt på stien der jeg går ….der vokser det lammeører – og de gjør det uten blygsel – stolte og ranke.
Jeg tror vel egentlig at det er slik det kommer til å fortsette her hos meg – med en salig blanding av planlegging og tilfeldigheter.
En fjellflokk som står midt i grusen og blomstrer får jo mer oppmerksomeht og viser bedre igjen enn den som gjemmer seg i bed med mange andre. Og har man ekshibisjonistikse tendenser – så er det jo ikke kjekt å bli gjemt bort. Og det er som om man i bakgrunnen hører de andre blosmtene hvisker – litt sånn indignert og oppgitt – «alltid skal hun yngste til Olsens vise seg fram litt ekstra – slik har de alltid vært. Hun har det nok etter mora». Men i og med at jeg til tider kan ha ekshibisjonistiske tendenser selv – se ber jeg dem ikke baksnakke slik – men heller være glad for at vi alle er forskjellige.og at noen velger å etablere seg ”der ingen kunne tru der noko kunne «grew».
Til slutt oppdatering av forrige ukes blogg. Sneglen som hadde dratt på spa-ferie i den ene dammen min i hagen, har nå dratt hjem igjen. Jeg TROR jeg så den krypende på bunnen av dammen, men kan ikke garantere det, i frykt for å komme på kant med noen snegleeksperter. Men det kunne se ut som om den brukte badehette med blomster, tror jeg.
God Helg !!!!
Kommentarer