Øystein, Hvordan har du det? Sånn egentlig?
Det er spørsmål jeg får en del av, og som sikkert mange kunne tenke seg å spørre, men ikke våger. Og får jeg disse spørsmålene har jeg et lite problem, for det finnes et langt svar, og en haug av korte svar. Det lange er det beste, men da jeg ikke alltid har tid, eller lyst til å gå den veien, så blir det ofte korte «riktige» svar.
I begynnelsen var bølgene krappe, og de slo over meg. Men så ble de mer som dønninger.
Men, hvordan har jeg det? Sånn egentlig? Det går i bølger. I begynnelsen var bølgene store og krappe, de slo over meg. Alt var mørkt og tungt. Følte jeg druknet. Men, så blir bølgene mer som dønninger, og det blir lengre og lengre mellom hver bølgedal, og de gangene jeg kommer i en dal, er den ikke så dyp som sist, Det blir lettere å håndtere. Og det er med ordet håndtere, jeg opplever at nøkkelen ligger, for meg.
13.09.2000 på ettermiddagen, ca i 18:00 tiden, sa jeg følgende til mamma, som da var veldig syk ;
– Mamma, jeg går ut en liten tur, trenger litt luft. – Det går bra Øystein, men kom fort tilbake.
Det går sikkert maks 10 min, etter jeg har forlatt huset, før min søster ringer. «Øystein, du må komme med en gang!». Jeg skynter meg hjem, rekker heldigvis å holde mamma i hånden, fortelle henne at jeg er der, og kjenne hun klemmer meg for å bekrefte at hun hører. Ikke lenge etter dør hun! Der og da gråter jeg hysterisk, og det er tungt. Også i begravelsen. Men, så stenger jeg meg inne i meg selv. Snakker ikke om følelsene, fortrenger alt. Starter å jobbe, mye. Gjør alt for å sette opp en fasade, som sier at alt er fint. Det klarer jeg i nesten to år, før jeg er ødelagt inni meg. Blir ustabil, fryktelig sinna. Slår og knuser materielle ting. Møter veggen totalt. Blir «tvunget» til samtale med sjelesørger. Han ser på meg, med sine trygge øyne, og sier med en rolig, god røst: «Hvordan har du det Øystein?». Jeg brøt sammen, gråt ustanselig i 1 time. Og de neste to samtaletimene gråt jeg også. Vi brukte et år, med mye samtaler, det var beintøft, men livsforvandlende.
29.09.2015 på morgenen, litt over klokken 09:00, sovner Solveig stille inn. Jeg holder henne i hånden, og opplever på ny at en dame jeg elsker så inderlig høyt blir tatt fra meg. Det gjør ubeskrivelig vondt. Og dagene som følger er de verste jeg har vært gjennom i mitt liv. Til tider ønsket jeg bare å dø. Men, jeg hadde og har Aron. Min skatt og redning. Jeg bestemte meg tidlig, for at denne gangen skulle jeg være ærlig med livet. Jeg skulle møte utfordringene, ikke rømme fra dem. Jeg skulle dele det vanskelige, og det gode. Og ikke minst, jeg skulle ta tiden til hjelp. Det er jeg som kjenner på mine følelser og slitenhet. Det er jeg som bestemmer når jeg skal gå videre. Når det er riktig å ta av ringen, rydde opp i Solveig sine ting, gå videre i livet, finne seg ei ny osv. Det er jeg som bestemmer når jeg er klar for jobb. Det viktigste for meg er at jeg klarer å være der for Aron, og møter jeg veggen på ny, fordi jeg ikke har tatt hensyn til meg selv, da vil det ikke gå ut over bare meg, men også de rundt meg, og ikke minst Aron.
Min sorgprosess startet for lang lang tid siden. Allerede da Solveig ble syk, og vi fikk vite hva type svulst det var snakk om, gjorde jeg tabben med å søke opp på nettet ( et råd, ikke gjør det, for det skaper bare mer frykt enn godt!), og fant en amerikansk side som omhandlet denne type svuslt. Og nyhetene var nedslående. Enormt høy prosentandel døde innen 10 år! Der startet min sorgprosess. Da visste jeg at dette ikke kom til å gå bra, selv om jeg prøvde å overbevise meg selv om at det ikke trengte å bli slik. Solveig hadde vært syk allerede i 3 år, før vi oppdaget svulsten! Etter det gikk det slag i slag, oppturer fulgt av enormer slag i trynet. Operasjoner, stråling, tilbakefall, operasjon, cellegift, hjerneslag, lammelse og rullestol, epileptiske anfall, hud som sprekker, blir store sår og enorme smerter. Slaget som fører til at hun forandrer personlighet, det kognitive svekkes, og hun blir gradvis mer og mer ugjenkjennelig. Det har til tider vært nesten umenneskelig vanskelig å stå i, og når jeg tenker tilbake fatter jeg egentlig ikke hvordan jeg holdt ut! Men, jeg holdt ut, for det er slik jeg er, jeg elsket henne, og hadde gitt et løfte. Det var uaktuelt for meg å gjøre det på en annen måte. Hun skulle ha et så verdig liv som mulig, koste hva det koste vil!
Jeg har det ikke topp, men bedre enn hva mange tror. Er bare veldig sliten, og det går utover så mye.
Så jeg har gradvis mistet Solveig. Har gått gjennom sorg og det vonde, steg for steg, Har vært ærlig og delt, ikke stengt inne følelser. For meg er lærdommen etter mamma sin død, det som har gjort at jeg i dag klarer meg ganske bra. Jeg har det ikke topp, men har det nok bedre enn hva mange tror. Men, kjenner at jeg savner sterkt ei å være gald i. Ei jeg kan dele livets oppturer og nedturer med. Som jeg kan oppleve ting sammen med, og som blir en del av familien. Aron sa i går ; «Pappa, mamma æ i himmelen, hu kjæme ikkje tebage, så me få finne en nye kjærest, så kan hu lega mæ mæg, mens du lage middag!». (Hvor dette med middag kommer inn, aner jeg ikke, for det er ikke første gang han sier akkurat det) En dag kommer det også, håper jeg.
Det jeg derimot sliter mest med er forholdet til Aron, det oppleves som uoverkommelig å være alenepappa. Jeg prøver så godt jeg kan, være en fantastik pappa, men feiler så ofte. Og da blir det fort urettferdig kjeft. Gang på gang må jeg si unnskyld. Og det hjelper ikke på at jeg har brutt kroppen fysisk helt ned, og er veldig sliten. Det er fokuset mitt fremover, få energi og etterhvert overskudd. Slik at jeg kan få det bedre, noe som vil smitte over på Aron, og at vi sammen kan få det bedre som familie!
