Jerusalem / foto Leif Magne Helgesen
Jeg er forelsket. Tror jeg må bruke det ordet. Det er som en yr følelse av å bli fascinert og kjær i noen. Jeg er forelsket i en by. Jeg er forelsket i Jerusalem. Det er jeg ikke alene om. Byen har mange beundrere, og også de som ikke liker den. Det som er sikkert er at ingen går forbi uten å bli berørt.
Det er ikke min by. Jeg er bare en som har latt meg bergta av livet som leves mellom gamle stener, kirker, moskeer og synagoger. Lyden fra minareten blandet med kirkeklokkene forteller at det er mulig å leve side om side selv om det ikke alltid virker slik.
Fra jeg i midten av oktober ankom byen lenge etter at solen forsvant for dagen, har jeg opplevd å vende tilbake flere ganger. I mine friperioder kan jeg velge å reise for å se flest mulige steder, men jeg har ikke behov for å se alt. Jeg trenger ikke stemple på en globus over steder jeg har vært for å kunne skryte over det etterpå. Jeg trenger å kjenne at jeg er en del av en puls. Jeg er gjest, men jeg er her over tid. Jeg velger å bo i Gamlebyen i Jerusalem så ofte jeg kan. Bare for å puste inn. Puste ut.
Historie og nåtid, hellige steder og oaser med mat og drikke. Lukten endres ettersom en beveger seg fra det arabiske strøket til det kristne kvarteret og videre til det jødiske. Det å rusle i Gamlebyen er en vandring hvor alle sansene er i høy beredskap. Det er mye som pirrer luktesansen. Søppel og falaffel, krydder og kaffe.
Bod i Gamlebyen / foto Leif Magne Helgesen
Farger i Gamlebyen / foto Leif Magne Helgesen
Presteklær til salgs / foto Leif Magne Helgesen
De smale smauene er pyntet som om de var selve regnbuen. Kjøpmennene gjør alt for å få deg inn i sine butikker. Vakre skjerf i alle farger, religiøse symboler, figurer i oliventre, røkelse og frukt om hverandre. Hvis en først har foten innenfor en av butikkene, er det vanskelig å komme ut uten en ekstra suvenir i kofferten. Det å gå ut uten å kjøpe noe er en fornærmelse. Til syvende og sist handler det om familier som trenger pengene som legges igjen. Da er det helt greit om noen av gjenstandene ikke helt passer inn i stilen en har hjemme.
Jeg har tatt inn på nonneklosteret Ecce Homo. Messene er på fransk. Adressen er Via Dolorosa. Jeg trives bra på hotell, men det er en annen følelse å puste inn roen i et kloster. Flere pilgrimmer bor i gjestehuset. Vi spiser ved samme bord, sier hei til hverandre, og går våre egne vandringer. Utsikten fra taket over Gamlebyen inspirerer til tanker. Ord får liv. Det er tid for refleksjon og bønn.
Gamlebyen er delt opp i det kristne området, det muslimske og det jødiske. Grensene går over i hverandre. Der israelske bosettere klarer å få fotfeste ved å okkupere nye leiligheter kommer raskt det israelske flagget opp som et nasjonalistisk symbol. Sammen med sikkerhetsvakter og overvåkningskameraer forteller det om en aggressiv bosetnings-politikk som handler om å ta mest mulig av det sentrale Jerusalem. Det er en negativ utvikling i et følsomt område.
Israelske flagg på okkupert jord i Gamlebyen / foto Leif Magne Helgesen
På vei til Al-Aqsa moskeen
Gamlebyen er full av israelske politimenn med skuddsikre vester og maskinpistolene ladet med skarpt. I tillegg finnes overvåkningskameraer som dekker de fleste vinkler. Fiendebildet dyrkes. Det er høy beredskap i en pågående konflikt. Steiner kastes og tåregassen fyller til tider smugene. Er en på feil sted til feil tid kan en fort få problemer.
Selv om det har vært intense perioder i høst, ser en likevel ortodokse jøder vandre blant palestinere. Kristne, jøder og muslimer går side om side i de trange gatene. De ulike religionene og folkeslagene lever sammen i et salig kaos.
En konservativ jøde kommer gående i menneskemylderet av palestinere og turister. Han holder for ørene for å unngå den arabiske musikken som kan ødelegge noe av hans opplevelse av sabbaten. Det er et morsomt syn samtidig som det forteller noe om at ikke alt er like knirkefritt i smeltedigelen av religioner.
Etter fredagsbønnen er det lang kø av muslimske kvinner og menn som fyller gatene. Søndagene ringer kirkeklokkene og duften av røkelse ligger som en morgendis over områdene utenfor de utallige kirkene.
Kampen om Vestbredden handler om land og økonomi. Det er ingen religiøs konflikt. De enkle mekanismer som følger de fleste kriger og konflikter er også rådende i spillet om landområdene vest for Jordanelva.
Samtidig er det umulig å besøke Jerusalem uten å støte på religionens betydning i området. Det å rusle i Gamlebyen er å bevege seg i historie og nåtid på samme tid. Til mer jeg puster i og studerer byens historie roter jeg meg fast i et spindelvev av vanskeligheter. Historiene og de hellige steder brukes og misbrukes. For religiøse fanatikere blir Jerusalem et sted hvor de kan slåss med bruk av ord som slår i stedet for skaper fred. Samtidig finnes det heldigvis mange gode mennesker som er med på å løfte byen til mulighetenes by.
Situasjonen i Jerusalem har vært spent de siste månedene. Nærværet av soldater og våpen forteller ikke bare en historie, men også en blodig nåtid. Jeg blir aldri helt vant til nærværet av våpen. Det føles trygt å vandre i gatene, men samtidig vet jeg hvor lite det skal til før det smeller igjen.
– Du kan ta bort det religiøse i konflikten, men konflikten vil likevel være der, sier Amir Bitan som jeg møter på en fredsdemonstrasjon.
For et par uker siden overvar jeg et fantastisk lysshow på Davids Tårn ved Jaffa porten i Gamlebyen. Musikken og bruken av lys overgikk det meste av det jeg har sett tidligere. Jerusalems historie ble fortalt gjennom lys som viste figurer, branner, kriger og drømmer. Den gamle muren og tårnveggene var lerret. Med den sorte himmelen som tak ble det noe spektakulært over det hele. Det var umulig å ikke bli grepet. Mange barn og ungdom var tilstede på forestillingen. Alt var som det skulle, bortsett fra alt som manglet i historien. Blant annet var Jesus hvisket bort fra Jerusalems historie. Det palestinske livet og deres fortellinger var også borte. Showet var et veldressert propagandashow for den jødiske stat. Jeg gikk ut av forestillingen med en bismak. Noe blir feil når kunsten blir et ledd i et maktapparat som forteller bare en bit av sannheten. Sannheten er ikke så viktig for den som driver med propaganda. Viktigere blir den historie som en prøver å få folk til å tro på.
Stopp okkupasjonen! / foto N.Nkosi
Jeg beveger meg utenfor murene mot vestdelen av Jerusalem. Mens øst fremdeles er preget av palestinere, er vest den israelske bydelen. Det er store forskjeller i standard. Vest er strøkent med store varemagasiner og hoteller. Øst er yrende på en annen måte med lukter og fortausboder. Jødisk på den ene siden, muslimsk på den andre, kristent noe rundt omkring. Og palestinerne som mister mer og mer av sin del av byen etter som Israel bygger bosetninger inn på palestinsk område.
Jeg er på vei mot en demonstrasjon. ”Women in black” møter hver fredag klokka 1300 i en rundkjøring i Vest-Jerusalem. År etter år har de stått på samme sted med sitt klare budskap. På hebraisk og engelsk står det på en sort hånd: ”Stopp okkupasjonen!”
Women in black er en ingen organisasjon, men en bevegelse. I mange kulturer er sort et tegn på kvinner i sorg. Slik blir de en sterk protest mot krig og alt som ødelegger liv.
Det er en fredelig demonstrasjon. Vi blir bedt om ikke å gå inn i diskusjoner, men forholde oss stille. Fra flere bilvinduer får vi en finger som forteller et lite hyggelig språk. ”Fuck you” ropes det i klartekst.
– Det er bedre med negativ reaksjon enn ingen reaksjon, sier Marylene Schuetz (84). Hun har deltatt nesten hver uke siden begynnelsen av nittiårene i demonstrasjonen. Ofte har hun blitt spyttet på og fått tilrop.
Mange stiller henne spørsmål om hun er jøde siden hun kan demonstrer slik hun gjør. Hun vet hvem hun er. Kvinnene som er kledd i sort er israelere.
– Mennesker som ikke er jøder er også mennesker, sider Marylene med et varmt smil.
Portrett av Marylene Schuetz / foto Leif Magne Helgesen
”Vi ønsker dere død”, roper en ung mann som går forbi mens han viser fingeren.
En jente på 16 år blir sint og ber de sorte kvinnene forlate landet. Det blir en heftig liten samtale. Hvorfor skal en ung jente be kvinner på åtti om å forlate sitt land, et land som sies å være et demokrati?
– Jeg elsker Israel, men jeg er redd det ikke vil vare for mine barnebarn. Ekstremister fra begge sider vil ødelegge det. Vi har ikke gode ledere, og ikke har palestinerne det heller. Det er vanskelig å skape fred med ekstremister, sier en av de andre kvinnene i sort, Momi Morag
Det var bare femten godt voksne kvinner som deltok i demonstrasjonen da jeg var med. For noen år siden var det flere, men tiden går. Ukentlig demonstrasjoner krever utholdenhet og tro. Det er lett å miste motet når situasjonen bare ser ut til å bli verre. Spørsmålet er om det nytter å stå i en rundkjøring med et budskap som fører til at du får spytteklyser slengt etter deg. Men alle kjenner vi myggen. Selv om det bare er en mygg i et rom, kan den lage mye støy. Lyden av én mygg er sterkere enn flere jagerfly på himmelen. Det viser også reaksjonene fra de som kjører forbi. De lar seg hisse opp av noen tålmodige kvinner som har kledd seg i svart for å si at nok er nok.
Fra kvinnene i sort beveger jeg meg over til en demonstrasjon i Sheikh Jarrah i Øst-Jerusalem. Tidligere kunne det være flere hundre som deltok. Denne fredagen var det rundt tretti personer.
Fredsdemonstrasjon i Sheikh Jarrah / foto Leif Magne Helgesen
Jeg slår av en prat med Amir Bitan (52). Vi har vært sammen på en fredsdugnad for noen uker siden i landsbyen Um al Kher. Han er en av flere som deltar på demonstrasjon i Jerusalem på fredager og drar til området sør for Hebron på dugnad på lørdager. Det at israelere engasjerer seg for fred gir et glimt av håp i en konflikt uten de mange lysglimt.
Amir påpeker at ensidig informasjon i skolen og propaganda er med på å redusere antall fredsaktivister. Samtidig blir folk trette av stadige demonstrasjoner. Pressen blir trøtt og deltagere blir trøtte. Det blir liten oppmerksomhet og interessen daler, men det tar lang tid å skape fred.
Amir er klar i sitt råd til det internasjonale samfunn. Han gir et råd jeg har fått fra flere. Palestinere vet at de selv vil lide under en eventuell aksjon, men rådet er det samme som Amir gir meg:
– Boikott Israel! Det hjalp i Sør-Afrika. Jeg håper det vil hjelpe i Russland. Vi tror boikott er det eneste som vil hjelpe. Bare et internasjonalt økonomisk press vil skape fred.
Israel har merket at det er vanskeligere å selge produkter fra bosetninger, og har begynt å merke dem som produkt av Israel. I noen tilfeller utelater de også hvilket land det er produsert.
Hvis en kjøper israelske varer støtter en samtidig et regime som undertrykker palestinere og okkuperer deres landområder. Det blir dermed et etisk valg vi som forbrukere står ovenfor. Det beste middel for å skape et internasjonalt press mot Israel er å boikotte deres varer.
Foto Leif Magne Helgesen
Solen senker seg over Jerusalem / foto Leif Magne Helgesen
Jeg rusler tilbake til mitt kloster på ”Smertens vei”. Fremdeles lider mennesker i Jerusalem. Fremdeles høres piskeslagene. Fremdeles er det åpne sår som svir. Konflikten er i perioder intenst tilstede. Det rare er at likevel vandrer kristne, jøder og muslimer side om side i de smale gatene. Det gir håp om at sameksistens og fred er mulig.
Livet leves videre i Gamlebyen / foto Leif Magne Helgesen
lmh – 2015
