I februar var Thorbjørn Jagland litt fornærmet fordi ikke alle så at han hadde ryddet opp i Ungarn. I mars er han bekymret over demokratiets stilling i Ungarn. (Bilde: Scanpix)

Ifølge Le Monde har Brussel og Budapest lekt katt og mus siden kristennasjonalisten Victor Orbán vant valget i 2010, og det med et så overveldende flertall (52 prosent i folket ble til 67 prosent av setene i parlamentet) at han har fullmakt til å gi landet akkurat den grunnloven regjeringspartiene Fidesz og kristeligdemokratene ønsker.
Den franske avisen er bekymret over at den ungarske musen er så kvikk og rask, mens den europeiske katten er sen og doven, slik kastrerte hannkatter har for vane. Men Le Monde henger bjellen på feil katt. Riktignok kan EU bruke det som kalles ”det kjernefysiske alternativet”, som består i å frata Ungarn stemmeretten i unionen. Men det er nå engang slik med atomkrig, at det kan være vanskelig å vite hvordan  man skal trappe opp konflikten etter at bomben er sluppet.

Mannen fra Strasbourg

Da er det mer korrekt å vende øynene mot Strasbourg, hvor Europarådet holder hus. Det er denne organisasjonen, som omfatter så å si alle Europas stater, som har hovedansvaret for å stoppe  Ungarns glideflukt bort fra demokratiet. Det er en oppgave som Europarådets generalsekretær, Thorbjørn Jagland, tar ytterst alvorlig. Spørsmålet er om Victor Orbán gjør det samme.
Sist tirsdag vedtok flertallet i den ungarske nasjonalforsamlingen nye endringer i Grunnloven, som både vil svekke forfatningsdomstolen, detaljregulere samfunnet og gjøre det vanskeligere for alle senere regjeringer å endre det Fidesz har bestemt. Opposisjonen hadde ikke mye de skulle ha sagt, og det gjorde de ikke heller. De reiste seg og forlot plassene sine før avstemningen. Tilbake på pultene lå hvite ark med store utropstegn. En stille – og stort sett virkningsløs – protest.

Ule mot månen 
- Med dette får Ungarn en grunnlov som er så detaljert at man fryser fast makten til ett parti, sa Jagland til ABC Nyheter dagen før vedtakene ble fattet. Både han og EU-kommisjonens president, José Manuel Barroso protesterte, men det var som å ule mot månen over Budapest; man hører lyden, men det endrer ikke noe.
6. februar, for en drøy måned siden, skrev Jagland en kronikk i Aftenposten, hvor han litt fornærmet klaget over at verken avisen, Dagsnytt 18 eller Helsingforskomiteen hadde kreditert ham og Europarådet for at han hadde fått Ungarn tilbake i den demokratiske folden. ”Også når det gjelder domstolsapparatet er lovene endret i henhold til Menneskerettighetskonvensjonens ånd og ordlyd”, skrev han.
I februar var han altså fornøyd med sin egen innsats, i mars er han igjen bekymret. Kanskje han burde lese Süddeutsche Zeitung, som presist påpeker at dette er kjernen i Orbáns lek: Han er demokrat når han snakker med Jagland og Barroso, men hjemme er han en nasjonalist som gjennomfører en revolusjon som fører til at styret av Ungarn aldri blir det samme som før.
Hørte vi et forsiktig mjau fra Strasbourg?

Les også:

Ungarn tar farvel med demokratiet, posten 29. desember 2011

Ingen vei tilbake for Ungarn, postet 4. januar 2012

EU til Ungarn: Nå er det alvor, postet 17. januar 2012

Ungarns sjel opp fra de døde, postet 4. mars 2012

Det fryser til i Ungarn, postet 11. januar 2013

Det kan kanskje bli litt mange journalister enkelte ganger, som for Spanias statsminister Mariano Rajoy utenfor EUs hovedkvarter, noe helt annet er det å regulere hvem som skal få lov til å utøve journalistikk. (Foto: Scanpix)

Ekspertgruppen, som la fram sin innstilling denne uken, er nedsatt av EU-kommissær Neelie Kroes, en av de mer omstridte av kommisjonens medlemmer. Hun har ansvaret for mediepolitikken, og ba en såkalt High Level Group, ledet av Latvias tidligere president, professor Vaira Vike-Freiberga foreslå tiltak som kan styrke pressefrihet og pluralisme.
Gruppen foreslår en rekke fornuftige ting, som å sikre nettnøytralitet i EUs lovverk, nedfelle kildevern i alle medlemslandenes lover, styrke medieundervisningen i skolene og sikre journalister lik og fri tilgang til offentlige kilder og arrangementer.
Men alt dette kommer til å drukne i støyen som et par av anbefalingene i rapporten vil utløse. Den første protesten er allerede kommet fra ENPA, den europeiske avisutgiverorganisasjonen. I en pressemelding sier ENPAs president, Ivar Rusdal i Jæren Avis, at gruppen foreslår ”et system for politisk kontroll med mediene som minner meg om politiske system som vi har kjempet hardt og betalt en høy pris for å bli kvitt”. Rusdal forsikrer, på vegne av ENPA, at ”uavhengige avisutgivere vil aldri akseptere en slik EU-kontroll over mediene”.
Slik lyder forslaget som har utløst de sterke reaksjonene:

” All EU countries should have independent media councils with a politically and culturally balanced and socially diverse membership. Nominations to them should be transparent, with built-in checks and balances. Such bodies would have competences to investigate complaints, much like a media ombudsman, but would also check that media
organisations have published a code of conduct and have revealed ownership details, declarations of conflicts of interest, etc. Media councils should have real enforcement powers, such as the imposition of fines, orders for printed or broadcast apologies, or removal of journalistic status. The national media councils should follow a set of European-wide standards and be monitored by the Commission to ensure that they comply with European values.”

Les hele innstillingen her.

Mediepolitikken er omfattet av EØS-avtalen. Eventuelle EU-regler som pålegger hvert land å opprette slike medieråd, vil derfor gjelde også Norge. I motsetning til de fleste andre land i Europa har Norge utelukkende en frivillig selvdømmeordning som omfatter alle medier, inkludert nettmedier tilknyttet Norsk Presseforbund. Et lovbestemt organ som skal være ”politisk og kulturelt balansert”, med fullmakt til å undersøke anklager, kontrollere at alle medier har publisert sine etiske regler, og oversikt over hvem som eier dem og erklæringer om inhabilitet, vil i så fall fullstendig fortrenge Pressens Faglige Utvalg.

Politisk balansert?

Ekspertgruppen foreslår altså at dette medierådet, som skal være politisk balansert – hvilket vel må bety at det må være en eller annen form for politisk oppnevning – skal ha fullmakt til å utstede bøter, tvinge aviser, blad og kringkasting til å publisere beklagelser og – her gjelder det å holde seg fast: Fjerne ”statusen som journalist” . Og som om ikke det var nok, EU-kommisjonen skal overvåke at alle disse nasjonale medierådene gjør jobben.
Riktignok viser gruppens egen innstilling at de ikke klarer å definere hva en journalist er, det overlater de til andre. Men gruppen minner om at samfunnet med tiden har klart å definere andre yrkeskategorier og gi dem offentlig godkjenning.
Det er godt gjort av en High Level Group å tenke så grunt som dette. Rusdal har rett, trangen til å lisensiere journalister hører hjemme i systemer som for lengst er kastet på historiens skraphaug. Journalister er ikke som tannleger eller elektrikere, hvor man kan stille visse kompetansekrav og utstede en offentlig godkjenning. Journalistikken hører hjemme i samme kategori som politikken, hvor nettopp den frie og ubegrensete retten til å organisere politiske tanker kjennetegner demokratiet. På samme måte som alle må ha rett til å drive politikk, må alle ha rett til å drive journalistikk, lønnet eller ulønnet. En stat som fratar noen retten til å kommunisere med andre i noen av de mange formater som journalistikken benytter seg av, vil være grunnleggende i konflikt med Den europeiske menneskerettighetserklæringen.
Forslaget er så lite gjennomtenkt og så håpløst i strid med gruppens overordnete oppdrag, å sikre pressefrihet og pluralisme, at det sannsynligvis kommer til å bli skutt ned ved første og beste anledning. Men det er nesten ubegripelig at det i det hele tatt ble kastet opp i luften.

Det høyreekstreme partiet Jobbik demonstrerer jevnlig mot Ungarns romfolk, og de gjør det i svarte uniformer, som på dette bildet, tatt i oktober i fjor. Men rasismen og antisemittismen har dype røtter også i regjeringspartiet Fidesz,. (Foto: Scanpix)

Nyttårsaften røk en gjeng ungarske mannfolk opp i et skikkelig pubslagsmål. Noen av slåsskjempene var romfolk. Nevekampen fikk det til å koke over for Zsolt Bayer, en av stifterne av Fidesz, landets regjerende kristennasjonalistiske parti. I en artikkel i avisen Magyar Hirlap skrev Bayer sist søndag at det er ”umulig å leve sammen med en betydelig del av Roma … De kan ikke leve blant folk. De er dyr og de oppfører seg som dyr”.
Ungarerne er vel vant med offentlige rasisme. Bayer har skrevet antisemittiske artikler før, og det er bare et par måneder siden et parlamentsmedlem krevde eget manntall for landets jøder, som potensielle landsforrædere. Sist tirsdag ga det internasjonale fotballforbundet beskjed om at Ungarns neste VM-kvalifisering, mot Romania den 22. mars, skal spilles for tomme tribuner, som straff for at hjemmepublikum ropte antisemittiske skjellsord mot de israelske spillerne under en vennskapskamp i august i fjor.
Ennå er det kraft i opposisjonen, og ennå er det anstendighet igjen i Budapest. Protestene haglet mot Zsolt Bayer og mot ledelsen i Fidesz. Landets justisminister, Tibor Navracsis, tok avstand fra formuleringene, selv om partiets talskvinne sa at Fidesz offisielt ikke har noen mening om saken. Bayer selv forsøkte seg på en klargjøring i en ny artikkel tirsdag, men lyktes vel ikke helt: ”Jeg vil ha orden”, skrev han, ”jeg vil at enhver ærbar sigøyner skal klare seg her i landet, og jeg vil at enhver sigøyner som ikke er verdig til å leve i samfunn, skal kastes ut av samfunnet”. Bayer klargjorde ikke hvordan en slik utkastelse skal gjennomføres, men romfolket har jo visse erfaringer.
Opposisjonen krever at Bayer selv blir kastet ut fra partiet han var med på å stifte, og lover store demonstrasjoner førstkommende søndag hvis så ikke skjer. Men Bayers munn renner bare over med hva mange hjerter på den ungarske høyresiden er fylt av. Rekonstruksjonen fra et tilnærmet vestlig demokrati til et fremmedfiendtlig, nasjonalsjåvinistisk og subdemokratisk samfunn fortsetter for fullt.
I The New Yorker skriver forfatteren Hari Kunzru om ensrettingen av kulturfeltet. Det ungarske kunstakademiet er gjort om fra en privat organisasjon til et statlig organ som forvalter mesterparten av landets kulturbudsjett. Akademiet ledes av den 80 år gamle György Fekele, som krever en ”entydig nasjonal holdning” av alle som mottar støtte.
Ungarske kunstnere i utlendighet tar signalene. Pianisten András Schiff har sagt at det ville være selvmord for ham å vende tilbake til hjemlandet. Poeten George Szirtes, som bor i London, sier til Kunzru at Orbán-regjeringen ønsker å ”føre landet tilbake til 1930-årene … stemningen er hatefull”.
Som for å understreke poenget til Szirtes, vil en park i utkanten av Budapest få navn etter Miklós Horthy, Ungarns leder de årene landet var alliert med Hitlers Tyskland. Det er kanskje ikke så rart at romfolket slåss.

Les også:

Ungarn tar farvel med demokratiet, postet 27. desember 2011

Ingen vei tilbake for Ungarn, postet 4. januar 2012

EU til Ungarn: Nå er det alvor, postet 17. januar 2012

Ungarns sjel opp fra de døde, postet 4. mars 2012

Geert Mak har skrevet bok om Europa i det forrige århundre. Boken utgis i 10 land i Europa og har solgt i hele 350.000 eksemplarer bare i forfatterens hjemland. Foto: Berit Roald / SCANPIX

Mer enn to år senere blir Geert Mak ennå opphisset når han tenker på utnevnelsen av Herman van Rompuy til EUs president og Cathrine Ashton til unionens utenriksminister. Han har ikke noe imot de to, bortsett fra at Cathrine Ashton er «totalt ukvalifisert». Men han er rasende over at Europa, som trengte en Franklin D. Roosevelt, i stedet fikk to byråkrater uten karisma og uten makt.

Geert Mak dunker pekefingeren i en uryddig papirbunke som han hadde under armen da vi møttes utenfor forlaget i Heerengracht, like ved Amsterdams flotteste bokhandlere. Det er manus til hans neste reiseskildring. «Jeg har fulgt sporene til John Steinbeck gjennom USA».

Steinbeck er depresjonens forfatter. Han er arbeidsløshet, konkurser, fattigdom og alt det sørgelige som for tiden utspiller seg som tragisk reprise i Hellas og Spania, Portugal og Italia. Men det er ikke Tom Joad fra «Vredens druer» Geert Mak er opptatt av. I løpet av de to timene vi snakker sammen, kommer han stadig tilbake til president Roosevelt.

- Vi trenger en Roosevelt på europeisk nivå. En som kan snakke til oss om det store demokratiske prosjektet, og som er i stand til å presse gjennom den New Deal som Europa desperat behøver. Vi trenger en felles og sterk utenrikspolitikk, og ikke minst trenger Europa en felles hær, nå som vi ikke lenger kan leve under amerikanernes paraply. Men ved å utnevne van Rompuy og Ashton sa EUs ledere at det er nasjonalstatene som fortsatt er det viktigste. EU skal ledes av kompromisser.

- Skal ikke EU ledes av Tyskland?

- Lenge styrte Tyskland sammen med Frankrike. Franskmennene hadde ideene og drømmene, tyskerne betalte. Men tyskerne har alltid ønsket å være Europas ledere, og for første gang er det nettopp det de er. Derfor er dette tidspunktet i historien så viktig, tyskerne må bestemme hvordan de skal bruke denne makten. Den som leder et fellesskap, må mer enn alle andre tenke på hva som tjener fellesskapet. Tyskland må selvfølgelig beskytte sine egne interesser, men de må også gi italienerne, grekerne og spanjolene en følelse av at de blir sett og hørt.

På ett vis forstår jeg tyskerne når de sier: «Mein Gott, ikke engang til? Vi betalte for hele EU, vi betalte for at Øst-Tyskland skulle bli en del av Tyskland, og det var dyrt. Og nå skal vi betale én gang til?»

- Ja, hvorfor skal de egentlig det?

- Det er viktig for tyskerne å kunne leve midt i et stabilt Europa. De betaler for sin egen stabilitet. Dessuten går svært mye av pengene rett tilbake til dem selv, begrepet «betaling» er ganske relativt. Og la oss være ærlige: De betaler også for de tyske bankenes opportunisme og uansvarlighet, det er viktig at den delen av historien ikke blir glemt. Det er mye hykleri i kritikken av landene i sør. Hele Europa trener mer disiplin, men nesten ingen tyske aviser nevner at Siemens er involvert i en stor korrupsjonssak i Hellas, eller at Hellas har brukt milliarder på å kjøpe ubåter fra Tyskland. Nå er alle fornøyd med at bankfolkene fra Goldman Sachs administrerer halve Europa, og glemmer at det var Goldman Sachs som utviklet systemet som gjorde det mulig for Hellas å skjule hvor mye gjeld landet hadde.

- Er dagens EU på noen måte et godt uttrykk for det Europa du selv drømmer om?

- EU er et fantastisk prosjekt. La meg begynne der. Et fantastisk historisk prosjekt, på linje med den amerikanske revolusjon. Og det har vært ganske vellykket. Unionen har helbredet Europa for vår store sykdom: Krig, krig, krig. Evig og alltid krig. Jeg møtte engang en gammel tysk offiser, en av de siste som forlot Stalingrad. Han trakk ut en skuff og viste meg fire Jernkors. «De er gitt til min oldefar, min bestefar, min far og til meg», sa han. «For noen tiår siden ville enhver tysk familie vært stolt av en slik samling. Jeg skjemmes, for hvert av disse Jernkorsene ble vunnet i kriger mot Frankrike.»

- Eurokrisen er også en kulturkrise, en kulturkrig. På 90-tallet var vi bare opptatt av forholdet mellom øst og vest etter kommunismens fall. Et av de største feiltakene i EUs historie er at vi undervurderte skillet mellom sør og nord i Europa. Tyskere, nederlendere og skandinaver forstår ikke at alle samfunn har sin egen orden og sin egen balanse. Selv kaoset i Spania og Italia har sine egne skjulte lover. Spania har lover fra middelalderen. Det er orden der, men det er en svært rigid orden. Nederlands lover er langt mer anarkistiske fordi de er skapt i et moderne og fleksibelt samfunn. Du forsoner ikke disse systemene i løpet av åtte måneder.

- Likevel påstår du at det finnes noe slikt som en europeisk identitet?

- Europeer er ikke noe du er, det er noe du blir. I 1850 snakket flertallet av franskmennene ikke fransk, men patois. De kunne knapt forstå folk fra andre regioner, og kjente ikke noe annet enn sin egen landsby. I løpet av to-tre generasjoner ble de likevel en nasjon. Det er riktig at den europeiske idé har tilhørt en liten elite, mens store deler av middelklassen og arbeiderklassen har hatt lite behov for å se utover nasjonalstaten. Dette har forandret seg. Dagens unge tenker europeisk, beveger seg ofte og fritt over grensene, og utvikler en europeisk identitet.

Nettopp derfor er det kanskje ekstra tragisk at den demokratiske delen av EU-prosjektet har grunnstøtt så ettertrykkelig. Geert Mak er i hvert fall ikke i tvil om at noe har gått alvorlig galt.

- I løpet av det siste tiåret har EU blitt et anti-demokratisk byråkratisk system. Vi har ikke lenger den unionen som pionerer som Jean Monnet så for seg. Ikke i det hele tatt.

- Nå høres du ut som Jürgen Habermas, som sa til Der Spiegel i fjor høst at vi gjennomlever et langsomt statskupp hvor makten blir tatt ut av folkets hender og overført til institusjoner uten legitimitet, et ”postdemokratisk” Europa der folkestyret ofres for å redde markedet.

- Ja, det er slik det er, og det er ekstremt farlig.

- Hvem har ansvaret for denne utviklingen?

- Ingen. Jeg tror ikke på noen stor konspirasjon. Det bare skjer. De ubevisste kreftene har vært virksomme allerede fra starten på 1950-tallet. På ett eller annet tidspunkt bestemte de nasjonale lederne at de ikke ville tillate det politiske teater å utspille seg på den europeiske scene. Dette teatret er helt nødvendig for at demokratiet skal fungere. De harde debattene, de karismatiske personene, ideene og følelsene i kamp. Vi sluttet å utvikle en felles europeisk politisk kultur og importerte i stedet markedsideologien fra USA. Det nordlige Europa hadde et bedre system, en blanding av kapitalisme, sosialdemokrati og kristeligdemokrati. Vi kaller den Rheinlandmodellen, jeg vet ikke hva dere kaller den i Norge.

- Vi pleier å kalle den for Den norske modellen.

- He, he, der ser du. Men globaliseringen har gjort den angloamerikanske modellen helt dominerende. For 20 år siden fikk den vanlige innbygger en god følelse når han hørte ordet Europa. Geert Mak lager en liten fanfarelyd, nesten som Eurovisjonen. – For ti år siden var det blitt comme-ci, comme-ca. Han vipper med høyrehånden, det internasjonale tegnet for likegyldighet. – I dag får folk en vond smak i munnen når de snakker om Europa.

- Du bruker begrepet som om det var entydig og klart avgrenset. Men hvor begynner og slutter egentlig Europa?

- Auda, det problemet er digert. Det var enkelt så lenge fellesskapet besto av seks land; Benelux, tyskerne, franskmennene og de gale italienerne. Det var til å håndtere. Skandinavene? Ikke noe problem. Men Berlinmurens fall og Sovjetunionens sammenbrudd, fantastisk som begge deler var, kom litt for tidlig. I stedet for å fordype unionen, gikk all energien med til å utvide den. Det var nødvendig, men det var uheldig for det europeiske prosjektet.

- Noen vil gå enda lenger og ta med også Ukraina og Tyrkia, men det går ikke. Misforstå meg ikke, det er viktig å knytte Tyrkia tettere til EU, men for tiden er ikke unionen i stand til å håndtere Tyrkia. Tyrkia er klar, men ikke EU.

- Hva skal vi si til tyrkerne, da?

- Si sannheten. Si at vi trenger dem som immigranter. De er høyt utdannet. Vi trenger desperat arbeidskraften deres til å ta seg av våre eldre om 10-20 år. Vi trenger tyrkiske leger og ingeniører, vi trenger hæren deres og vi trenger pengene deres. Men det er en dårlig idé å ta dem opp som medlemmer før unionen kan håndtere 70 millioner muslimer.

- Men Tyrkia kommer ikke til å sitte stille på venterommet. De snur seg mot Midtøsten og forsøker å …

- … bli en stormakt. Ja visst, og det er utmerket. De må være en bro mellom Europa og Midtøsten. De unge tyrkerne vil gjerne handle med Europa. OK, la dem gjøre det. Gi dem samme status som Norge.

- Foreslår du at Tyrkia bør bli medlem av EØS? Sammen med Norge, Liechtenstein og Island?

- Og Tyrkia! Det er en god idé, EØS-statusen er akkurat det landet trenger.

- Er det mulig å hevde at den islamske, tyrkiske kulturen er en del av den europeiske identiteten du snakker om?

- Til alle som presenterer islam som et problem, vil jeg si: Tilbring en uke i Sarajevo. Byen er totalt muslimsk og totalt europeisk. Og i Istanbul klager de over immigrantene fra Anatolia på samme måte som vi i Amsterdam klager over immigrantene fra Anatolia. Så lenge Tyrkia er en relativt sekulær stat, noe den fortsatt er, har vi ikke noe problem.

- Nå snakker du vel som en elitist? 42 prosent av dine egne landsmenn sier at den vestlige kultur og islam er uforenlige.

- Men bare 17 prosent stemmer på det partiet som sier det samme. Det er en oppgave for journalister og politikere å vise at problemene i Europas storbyer ikke skyldes at de unge, sinte mennene er muslimer, men at de er fattige immigranter fra en landsbygd preget av en rekke sprø tradisjoner. Vi omdefinerer vanlige storbyproblemer til å være svakheter ved islam, på samme måte som vi har omdefinert et bankproblem til å være en iboende svakhet med grekere.

- Hvis Europa er på vei mot harde økonomiske tider…

-… så vil folk finne seg syndebukker. Du må ha ganske livlig fantasi for å gi muslimene, og spesielt de unge muslimene, skylden for bankkrisen. Problemet er selvfølgelig at folk flest har livlig fantasi.

Jeg avslutter med å spørre Geert Mak, europeer til margen, om det fremdeles er mulig å være optimist på det europeiske prosjektets vegne. Han leter en stund etter den riktige metaforen, før han finner den:

- Det europeiske hus begynte i det små, med kull- og stålunionen. Så bestemte byggherrene seg for å oppføre en svær katedral. Et enormt tak ble spent opp over kontinentet, båret av noen viktige søyler. Nå svikter én av dem, euroen. Store deler av taket vil antakelig kollapse. Med mange av de små takene, over de enkelte kapellene, bærer fortsatt. Både Middelhavet og Nordsjøen vil fortsatt bli renset av en eller annen form for europeisk union. Schengen-reglene vil ikke bli opphevet. Mye av avtaleverket vil være intakt. Kanskje får vi mindre, overnasjonale strukturer, der landene i nord samarbeider om en felles valuta, mens landene i sør har en annen, mykere euro.

- Ja, det er et godt bilde: Kapellene står selv om taket på den storslagne katedralen faller ned.

Mandag kveld revnet selv Troikaen. Mens Eurogruppens leder, Luxembourgs statsminister Jean-Claude Juncker, lovet grekerne to års utsettelse både med omstillingstiltakene (les: Kraftige kutt i pensjon og lønninger) og med gjeldsreduksjonen, satt IMF-sjef Christine Lagarde ved siden av ham og skar grimaser. Hun var slett ikke enig.

Innvandrere demonstrerer i Atens gater mot nynazistene i Gyllent Daggry, som svarer med å banke dem opp og dele ut mat til "rene grekere". (Foto: Scanpix)

Det spiller uansett liten rolle. Som The Economist skriver, er det en utbredt oppfatning i Brussel at Hellas aldri kan komme seg ut av problemene uten helt andre tiltak enn de som nå foreslås. Det er bare ingen som vil si det høyt.

”This debt burden cannot fall to a remotely sustainable level without additional relief. In private, many Europeans admit this. In public, they deny it categorically.”

(Economist på lederplass sist fredag)

Sannsynligvis kommer Hellas neste mandag til å få beskjed om at de får utbetalt hjelpepakken på 31,8 milliarder euro som har vært holdt tilbake siden juni. Dermed blir den nært forestående statskonkursen avverget også denne gang. Men hvor lenge vil resten av Europa foreskrive mer av en medisin som åpenbart ikke virker mot den greske syke?

Den greske regjeringen sier nå at statsgjelden i 2014 vil utgjøre 190 prosent av brutto nasjonalprodukt. Det er 30 prosentpoeng høyere enn hva IMF anslo for seks måneder siden. Statsbudsjettet som ble vedtatt med et nødskrik før helgen (153 av 300 delegater stemte for), bygger på at økonomien vil krympe med 4,5 prosent i 2013. Svekkes den mer enn dette, og det vil den gjøre hvis vi skal bygge på hvordan slike prognoser har truffet hittil, vil gjelden fort kunne krype over 200 prosent.

Jo høyere gjelden blir, dess mer usannsynlig er det at grekerne skal kunne spare seg ned til 120 prosent i 2022, slik EU når krever, eller i 2020, slik IMF fortsatt forlanger. (I følge The Economists kilder regner IMF med at den i realiteten vil ligger på 160 prosent, mens EU-kommisjonen tror at den vil være på rundt 140 prosent. Alle leker med tall og fornekter virkeligheten, slik vanen er i Neverland).

Når de offentlige lønningene i Hellas skal ned med ytterligere 35 prosent, når små pensjoner skal beskjæres enda mer, og det ikke er penger i statskassen til investeringer og vekststimulerende tiltak, må man nesten være tysk finansminister for å tro at Hellas kommer til å ha et budsjettoverskudd på 4,5 prosent før gjeldsbelastning i 2014, slik IMF fortsatt krever, eller i 2016, slik Eurosonen nå foreslår.

Før eller siden må den tyske regjering, EU-kommisjonen og Eurosonen, Den europeiske sentralbanken og IMF svare på de to mest ubehagelige spørsmål i den greske tragedien: Hva gjør vi hvis politikken ikke virker? Hva gjør vi hvis grekerne ikke orker mer?
The Economist, som normalt ikke er rundhåndet med andre folks penger, foreslår at Hellas loves en massiv, gradvis gjeldssanering i løpet av de neste ti årene, forutsatt at landet fortsatt når bestemte økonomiske mål (les: kutter videre). Over 70 prosent av den greske gjelden eies nå av IMF og de andre europeiske regjeringene. Det er de som må ettergi den, i så fall.

Den andre muligheten ble beskrevet av Costas Lapavitsas, gresk professor i økonomi ved SOAS, University of London, i dette intervjuet med Aftenbladet mandag. Lapavitsas, er et kjent ansikt i Hellas etter at han deltok i dokumentaren ”Debtocracy”, som millioner har sett. Han foreslår at Hellas skal slå seg selv konkurs, nekte å betjene gjelden og tvinge kreditorene til å forhandle om sanering. I virkeligheten foreslår han det samme som The Economist, bare raskere, og med grekerne selv som den handlende aktør. Virkelighetsbeskrivelsen deres er lik: Den nåværende politikken, diktert av Tyskland, vil bare gjøre vondt verre.

Den usikre faktoren i alle langsiktige løsninger, er det greske folkets tålmodighet. Landet er inne i sitt femte år med resesjon, fattigdommen brer seg, arbeidsløsheten nærmer seg 30 prosent totalt og 60 prosent for de unge. Velgerne lot seg skremme på plass, så vidt, ved valget i mai. Truslene om å bli kastet ut av euroen til et uoversiktlig kaos fikk et knapt flertall til å stemme på de tre partiene som nå styrer landet i en vaklevoren koalisjon. Men på meningsmålingene vokser både det åpent nynazistiske Gyllent Daggry og sosialistiske Syriza. Rakner koalisjonen, og det kan skje når som helst, vil et nyvalg sannsynligvis gi et parlament dominert av partier langt til venstre og ekstremt langt til høyre. Av slikt blir det ikke stabil økonomisk politikk.

Så kan det selvfølgelig gå enda verre. Uroen i de greske gatene tiltar. Enda strammere krav fra troikaen, en ytterligere utsettelse av den økonomiske hjelpen eller et sammenbrudd i regjeringen, kan alt sammen føre til opptøyer, gatekamper og krav om radikale løsninger. Denne uken preges landet igjen av store streiker, det var 15.000 demonstranter utenfor parlamentet da budsjettet ble vedtatt, og i Atens fattigste bydeler banker de nynazistiske stormtroppene opp innvandrere.

Det haster med å få Neverland ut av illusjonen.

Andres syn:

Her er hva Brussel-bloggen til Financial Times skriver om splittelsen i Troikaen: Trouble in t’troika

Europas eneste håp er å bli en føderal stat, mener lederen for De Grønne i Europaparlamentet, Daniel Cohn-Bendit og lederen for den liberale gruppen, Guy Verhofstadt. (Foto: Scanpix)

Slik fortoner i hvert fall situasjonen seg for to av EUs mest markante politikere, tyskeren Daniel Cohn-Bendit og belgieren Guy Verhofstadt. Opprørslederen fra maidagene i 1968 sitter nå i Europaparlamentet for De Grønne, mens den tidligere belgiske statsministeren tilhører den liberale fløy i samme institusjon. De to er uenige om mye smått, men om de virkelig store spørsmålene tenker de så likt at de har laget et felles manifest som gis ut samtidig på seks språk. Her er noen av høydepunktene fra ”For Europe!” (i min oversettelse):

♦ Om 20 år vil ikke et eneste europeisk land ha innflytelse på hva som skjer i verden. Klubben for de aller rikeste, G8, vil bestå av USA, Kina, India, Japan, Brasil, Russland, Mexico og Indonesia. Ikke et eneste europeisk land, ikke engang Tyskland, vil være medlem.

♦ Mange av nasjonalstatene, anført av Frankrike, fortsetter arbeidet med å omdanne EU til en rent mellomstatlig organisasjon ledet av statsoverhodene og de enkelte regjeringer. EU-kommisjonen er redusert til et sekretariat, og Europaparlamentets rolle er redusert til å være nikkere for det som kommer fra kommisjonen.

♦ Det er medlemsstatene, ikke EU som må bære det fulle ansvar for dagens tumulter. Det er deres feil som har skapt eurokrisen. Det er deres vakling som har skapt resesjonen. Det er deres blindhet som fører til at Europas rolle i verden reduseres.

♦ En felles valuta lar seg ikke forene med de gamle nasjonalstatene fortsatte eksistens, i hvert fall ikke i nåværende form. Enten må det opprettes en europeisk føderal stat i et post-nasjonalt Europa, eller så vil den europeiske valutaen forsvinne, det finnes ingen mellomløsning. Men eurosonen utgjør tre fjerdedeler at det europeiske BNP. Forsvinner euroen, så forsvinner Unionen.

♦ Medlemsstatene tror ennå at de kan holde den felles valutaen sammen uten å gi fra seg massiv makt, en ny dose ”nasjonal suverenitet” til de europeiske institusjonene. De tar feil. Bare hvis vi oppretter en føderal union, med en europeisk regjering som bestemmer over økonomi, budsjett og pengepolitikk, og har makt til å tvinge denne politikken på alle medlemslandene, kan den felles valutaen fungere.

♦ På samme måte er det helt innlysende at Den europeiske unionen selv bare vil overleve hvis en slik regjering har sitt grunnlag i et reelt europeisk demokrati som må skapes gjennom sterkere parlamentariske institusjoner og et kontrollapparat hvor borgerne deltar. Det handler ikke om å bytte et teknokrati ut med et annet.

♦ Ingen tror lenger på den mellomstatlige modellen, hvor medlemsstatene angivelig overvåker og sanksjonerer hverandre. Denne modellen har ikke fungert til nå, hvorfor skal den fungere i framtiden?

♦ I praksis foreslår vi at EU-kommisjonen så raskt som mulig omdannes til en virkelig europeisk regjering, hvor dagens kommissærer blir europeiske ministre. Disse må overvåkes av et Europaparlament med større makt, inkludert en selvstendig rett til å initiere lovgivning.

♦ Det er på tide å innføre et europeisk statsborgerskap med et europeisk pass uten å referere til noen stat på omslaget. Borgerne kan selv velge om de vil bytte ut sin nasjonale identitet med en europeisk. Franskmenn er bare europeere som lever på det franske territoriet.

Så langt de to Europaentusiastene, som innrømmer at det ikke er et ideelt tidspunkt for ideer om en europeisk føderasjon. Det har aldri hendt noe sted i verden at nasjonalstater har overført så mye makt til overnasjonale institusjoner. Mange av medlemsstatene i EU sitter med begge føttene på bremsen, mens Storbritannia er på fortvilt leting etter en nødutgang fra hele det europeiske prosjektet.

Likevel snakker ikke Cohn Bendit og Verhofstadt helt ut i tåka. Ettersom krisen tiltar, øker også viljen til å diskutere radikale løsninger, og der vil også andre enn politikerne gjerne delta. Filosofene for eksempel.

André Glucksmann, som i den siste franske valgkampen, støttet Nicolas Sarkozy,  slutter seg ikke til drømmen om et postnasjonalt Europa. Tvert imot. I et intervju med Der Spiegel kaller han ideen om en europeisk føderasjon eller en konføderasjon for et fjernt mål ”frosset i begrepets abstraksjon”.

Glucksmann mener at Europas nasjoner er så ulike at de ikke kan forenes: ”Europa er en enhet i sin splittelse eller en splittelse i sin enhet. Uansett hvordan du uttrykker det, så er Europa åpenbart ikke ett samfunn med hensyn til religion, språk eller moral.”

André Glucksmann (Foto: Scanpix)

Men på ett punkt møtes Glucksmann og duoen Cohn Bendit og Verhoofstadt:  ”Det mangler et globalt perspektiv”, sier Glucksmann til Der Spiegel. ”Medlemsstatene er ikke lenger villige, eller i stand, til å danne en samlet front mot eksterne trusler og mot de utfordringer som møter Europa i en globalisert verden (…) Det er derfor Den europeiske union og dens raison d’etre er gått tapt. De europeiske institusjonene kan alltid forbedres og tilpasses hva situasjonen krever (…) Utfordringen er på et annet nivå, og her dreier det seg helt klart om overlevelse: Hvis de gamle europeiske nasjonene ikke framstår samlet og med én røst, vil de forsvinne.”

Les hele intervjuet med Glucksmann her

Hans landsmann, Bernard-Henry Levy, deler derimot de to pamflettistenes synspunkt, og vel så det. I en flammende artikkel i Le Point, under den ikke mindre flammende overskriften ”Føderalisme eller døden!”, skriver Levy:

”Uten føderasjon – ingen felles valuta. Uten politisk enhet, vil valutaen vare noen få tiår, og så vil den smuldre bort i møte med krig eller krise.

Uten at det tas skritt mot den politiske integrasjon som har vært framhevet som en forpliktelse i alle europeiske traktater, men som ingen politisk leder verken i Frankrike eller Tyskland ser ut til å ta på alvor, uten at nasjonalstatene avgir suverenitet og uten å nedkjempe de ”suverenitetstilhengerne” som i realiteten dytter folk mot isolasjon og ulykke, vil euroen kollapse, like sikkert som dollaren ville gjort det om Konføderasjonen hadde vunnet den amerikanske borgerkrigen.

Tidligere sa folk: Sosialisme eller barbari. I dag må vi si: Politisk union eller barbari.

Eller enda bedre: Føderalisme eller fragmentering – og med fragmentering følger sosial tilbakegang, usikre jobber, massiv arbeidsløshet og fattigdom.

Eller enda bedre: Enten oppnår EU den politiske integrasjon uten hvis ingen felles valuta noen gang har overlevd, eller så vil den tre ut av historien og synke ned i kaos. Vi har ikke lenger noe valg, det er enten politisk union eller døden”.

Bernard-Henry Levy (Foto: Scanpix)

Les  Levys artikkel på fransk her, eller på engelsk her

Nasjonalstatenes forsvarere får også sitt (nasjonale) pass påskrevet av Der Spiegels utenriksredaktør, Hans Hoyng, som spør om folk virkelig vil leve i et slags super-Østerrike, hvor definisjonen på konsensuspolitikk er at ting går best hvis den ene ånden vennlig vasker den andre?. ”Hvorfor er super-europeeren Daniel Cohn-Bendit farligere enn den superblonde Europaforakteren Geert Wilders”, spør han. Og han gir seg ikke med det: ”Hvorfor blir enhver som advarer oss om at vi ikke må miste det europeiske prosjektet av syne, avfeid som i beste fall blåøyde? Hvorfor må Brussel for evig og alltid forbli en ”byråkratisk Molok”, og ikke noe mer?”

Den avsluttende replikken i Hoyngs artikkel forrige uke, lyder som et ekko fra Cohn-Bendit og Verhofstadt: ”Visst er Europa i krise, men det da virkelig ikke en tilbakevenden til nasjonalstaten som vil få oss ut av krisen”.

Les Hoyngs artikkel på engelsk her

Politisk redaktør Bernd Ulrich i Die Zeit er helt uenig. ”Euroforikere” som Cohn-Bendit er etter hans oppfatning ”Europas farligste venner”. I iveren etter å unnslippe fortidens demoner gjennom en full integrasjon av nasjonalstatene, har de endt i fortiden, i ideologien og pompøsiteten fra keiser Wilhelms tid, skriver han.

”I deres manifest for Europa er de travelt opptatt med å male kontinentet i de mørkeste farger, mens de hvisker at alt vil bli mye, mye verre hvis den totale europeiske integrasjon ikke starter øyeblikkelig (…) Hvor får de slike tanker fra? Euroforikerne forsøker å få til noe ganske paradoksalt: I EUs mest deprimerende og vanskelige periode noensinne, forsøker de å få unionen til å ta sitt største skritt framover. Nettopp fordi det er så vanskelig, hevder de, må vi handle desto raskere. Dette er selvsagt ganske selvmotsigende, ettersom enhver normal person vil hevde at hvis noe ikke virker spesielt godt, bør vi forandre det med en viss varsomhet. Men det er akkurat på dette punkt Cohn-Bendit og Verhofstadt skrur opp den apokalyptiske musikken.”

Men midt i sarkasmene er også Ulrich enig at bare et forent Europa kan spille en rolle på morgendagens globale arena. Men Europas utfordrere er for det meste nasjonalstater, det dreier seg derfor ikke om å være en nasjonalstat eller ikke, men om størrelse og respekt, etter hans syn.

”Hvis Europa ikke forener seg, truer åpenbart verdenskriger. Uten EU som en superstat, kan katastrofale klimaendringer ikke forhindres, hevder De Grønne. Kan ikke noen bare si tydelig fra at Europa leter etter sin egen vei, og de andre etter sin, så får vi se hvor det ender?” spør Ulrich.

Les Ulrichs artikkel på engelsk her

Denne debatten er ikke et rent tysk-fransk oppgjør, selv om det innimellom kan virke slik. I det tsjekkiske tidsskriftet Respekt skriver dets tidligere redaktør, og en av undertegnerne av Charta 77, journalisten, musikeren og politikeren Jan Machacek at europeerne ikke riktig vet hva som ligger i begrepet ”føderasjon”, selv om det brukes friskt og freidig.

”I Canada, USA og Tyskland vet folk hva føderasjon og føderalisme betyr, fordi de selv bor i slike føderasjoner. I Tysklands tilfelle er det paradoksale at selv om de selv lever i en føderasjon, er de ikke i stand til å se for seg en slik føderasjon på europeisk nivå (…) Franskmennene kan typisk nok (med visse unntak) ikke engang forestille seg føderalisme, som de forveksler med sentralisme. For britene er føderalisme en ensidig desentralisering (egne parlamenter i Skottland og Wales, men ikke i England).

Føderalismens kritikere hevder at selve ideen er naiv, til og med farlig, fordi det ikke finnes en europeisk politisk nasjon (Glucksmanns argument, mitt tillegg). En amerikaner er først en amerikaner, og deretter fra Minnesota. En tysker er først tysker, og deretter europeer.

Kritikere hevder at alle politiske intergrasjons- (og disintegrasjons-)prosesser bør være spontane og ekte, ikke kunstige og elitistiske. Men de fleste store endringene i menneskehetens historie har vært resultat av at folk er blitt ledet et sted av noen.

Europas framtid er usikker. Det kan vokse fram en føderasjon, men Unionen kan også falle fra hverandre. Men uansett, hvis de skal bygge en føderasjon, må i det minste de europeiske elitene snart lære seg hva en føderasjon er, og hva den ikke er”, skriver Machacek.

Noen norske elitister som føler seg kallet til å delta?

Det revner i sør, og opp gjennom revnene lyder rumlingen fra stadig mer urolige masser. Hva vil Tyskland gjøre hvis valget til slutt står mellom budsjettkontroll eller demokrati?

Opprørspoliti måtte forsvare det spanske parlamentet mot rasende folkemengder i forrige uke. Får vi mer repressive stater hvis protestene tiltar? (Foto: Scanpix)

Den britiske tenketanken Open Europe (uavhengig, men pro-EU) publiserte før helgen en rapport som hevder at det fremdeles er en teoretisk mulighet for at Spania, Italia og Irland kan klare å gjennomføre en intern devaluering som gjør dem noenlunde konkurransedyktige med Tyskland. Men Portugal og Hellas vil ikke klare det.
Les rapporten her
Rapporten konkluderer med at en slik bred, intern devaluering er økonomisk ønskelig, men at den kan vise seg å være for politisk eksplosiv. Det er ikke å ta for hardt i. Sammenstøtene mellom opprørspoliti og titusenvis av demonstranter foran parlamentene i Spania og Hellas er som innledende små smell å regne mot det som kan komme i løpet av høsten og vinteren.
Selv de vanligvis så rolige portugiserne er i ferd med å bli skikkelig sinte. Da statsminister Pedro Passos Coelho foreslo å heve trygdeavgiften fra 11 til 18 prosent, samtidig som bedriftene fikk 6 prosent lavere sosiale kostnader, ble Lisboas gater fylt til randen av rasende velgere. Det er strid om hvor mange som protesterte, de lot seg ikke så lett telle. Men uansett om det var 400.000 eller én million, var det tilstrekkelig til at Coelho snudde på hælen og trakk forslaget. Det reddet landet fra opprør, men gjorde ikke underverker for regjeringens omdømme.
Faller én, faller flere

I denne ukens utgave skriver Der Spiegel at dominoteorien ikke lenger er teori i Berlin. Blant tyske politikere er det opplest og vedtatt at hvis Hellas ryker ut av eurosamarbeidet, følger andre land etter. Det er en utvikling EUs største land absolutt ikke ønsker, verken økonomisk eller politisk.
Men hva skal Tyskland gjøre hvis spare- og kuttpolitikken til Angela Merkel ikke virker, og grekere, portugisere og spanjoler faktisk ikke orker mer? For hver uke som går, stiger sjansene for at et flertall av velgerne i minst ett av landene sier høyt og tydelig nei.
Den greske koalisjonsregjeringen forhandler hektisk med troikaen (Det internasjonale pengefondet, EU og Den europeiske sentralbanken) for å få utbetalt de neste 31,5 milliarder dollar av nødlånet, men sliter med å finne ut hvor de skal finne de 11,5 millarder euro i nye kutt som troikaen krever. I de ferskeste meningsmålingene er sosialistpartiet Syriza like store som regjeringspartiet Ny Demokrati, og nynazistene i Gyldent Daggry fosser fram. Forrige gang klarte Merkel og EU-kommisjonens president, José Manuel Barroso å skremme de greske velgerne inn mot midten. Det går neppe én gang til.
Et annet, og desidert det mest skremmende alternativet, er at regjeringene blir mer repressive i et forsøk på å kvele protestene. Spansk opprørspoliti gikk hardt fram både overfor demonstranter og tilfeldige forbipasserende under demonstrasjonene i forrige uke. Opptøyene kan lett eskalere og føre til enda hardere mottiltak. I Storbritannia mistet både regjeringen og domstolene hodet under uroen i storbyene sommeren 2011. Volden i gatene ble slått ned, men prisen var at rettssikkerheten ble alvorlig svekket.

Italia på randen

Frankrike og Italia stritter spesielt hardt imot når noen foreslår å kaste grekerne ut av euroen. Svært mye av den greske gjelden sitter i franske banker, og den franske økonomien kan bli dratt med i dragsuget hvis den greske økonomien kollapser. Italias statsminister, Mario Monti, vet at den skjøre stabiliteten som han har fått til etter Silvio Berlusconi ble skjøvet til side, ikke vil overleve et gresk sammenbrudd. Også de italienske velgerne er på vandring mot mer radikale og populistiske alternativ.
Så her er vi i øyeblikket:
Det blir stadig tydeligere at Paul Krugman og andre nykeynesianske økonomer hele tiden har hatt rett når de sier atspare- og kuttpolitikken bare vil gjøre vondt verre. Men selv om både Frankrike og senest de tyske sosialdemokratene vil gi Hellas litt slakkere tøyler, har Finland, Nederland og Tyskland, EUs tre hardeste nøtter, varslet at det i stedet skal strammes ytterligere til.
Velger hver sin vei
Hellas, Portugal og Spania nærmer seg åpenbart en smertegrense hvor velgerne ikke vil akseptere flere kutt, samtidig som tyske velgere har kjøpt Merkels framstilling av krisen som noe landene i sør har påført seg selv, og som de nå må lide for. Neste år er det valg både i Tyskland og Italia, og ingen vet hvor lenge den greske regjeringen sitter. Vi kan lett få en situasjon hvor velgerne river eurosamarbeidet i stykker ved at tyskerne sier nei til en annen politikk, mens det er nettopp hva italienerne og grekerne forlanger.
Klarer EU en slik demokratisk utfordring? Hvor hensynet til hvert lands indre demokrati blokkerer for de store, felles løsningene? Sjansen er nemlig dessverre liten for at Angela Merkel erkjenner at hun, med Krugmans ord, ”er dypt forpliktet på en misoppfatning av situasjonen”. Tyskerne tror at økonomien er en del av moralfilosofien, skriver han. Derfor må land som av ganske ulike årsaker har falt i gjeld, først straffes før de kan hjelpes.
Les Krugmans artikkel her
Sannhetens time, for europeisk demokrati, for euroen og for hele EU, kommer når velgerne i sør bestemmer seg for at de har fått nok pisk. Den kan komme i løpet av vinteren.
Følg på twitter.com/svelle

 »- Den bild Tintinböckerna ger av exempelvis afrikaner är afrofobisk. Afrikaner är lite dumma medan araber sitter på flygande mattor och turkar röker vattenpipor. Bilden av ”skogsturken” finns kvar, det handlar om exotisering och orientalism». DN 25. september

Tintin i Kongo har vært utsatt for mange politiske korrigeringer siden heftet første gang ble utgitt, ikke minst i Sverige.

Bare noen timer senere, etter det moderne fenomenet Twitterstorm, låt det ganske annerledes. Her er kulturhusets leder, Eric Sjöström:

«-  Jag fick reda på det här igår kväll. Det är den konstnärliga ledaren Behrang Miri själv som tagit beslutet, inte Kulturhusets ledning. Vi tar inte bort böcker eller censurerar. Det är en självklarhet.» Svenska Dagbladet, noe senere den 25. september

Så Tintin får bli for denne gang. Men det går neppe lang tid før han havner i stormen igjen. Her er en kommentar jeg skrev for snart et år siden:

Forsøk på å forby fortiden

De er selvsikre nå britene, etter kongelig bryllup, dronningens jubileum og OL-suksess, hvorfor skal de trenge resten av Europa? (Foto: Scanpix)

I formiddag (fredag) sa partileder Nigel Farage i United Kingdom Independence Party (UKIP) at han bare vil støtte de konservative ved neste valg hvis David Cameron gir ham et løfte ”skrevet i blod” om at det blir folkeavstemning om britisk medlemskap i EU i løpet av neste valgperiode.

På ett vis var det musa som brølte. Ved sist valg fikk UKIP 3,2 prosent av stemmene og ingen mandater i Underhuset. Men i øyeblikket ligger partiet rundt 10 prosent på meningsmålingene, og er jevnstore med regjeringspartiet Liberaldemokratene. Og ved forrige valg til Europaparlamentet fikk UKIP 16,5 % og 13 mandater, der er det nemlig forholdstallsvalg. Ved neste Europavalg, i 2014, er det ikke umulig at populistene til Farage blir størst av de fire britiske partiene.

En britisk folkeavstemning om det svært trøblete samlivet med landene på kontinentet, ble betydelig mer realistisk av det som skjedde sist mandag. Da la 11 av EUs utenriksministre fram et ni sider langt forslag til endringer som, hvis de blir vedtatt, vil tvinge den britiske regjeringen til å gå til folket for å få avklart nasjonens framtidige forhold til EU. Påbudet er nedskrevet i en lov fra i fjor: Skal det overføres mer makt fra Westminster til Brussel, skal folket ha et ord med i laget.

Og det er nettopp slik maktoverføring de 11 utenriksministrene har foreslått. Her er noen av høydepunktene fra dokumentet:

• Mer makt til EUs kommisær for finans og pengespørsmål.

• Større makt til EUs organ, herunder Parlamentet, over de nasjonale budsjettene.

• Effektiv og bindende koordinering på EU-nivå av nasjonale arbeidsmarkeder og pensjonsregler.

• Et felles banktilsyn og felles innskuddsgarantier for hele EU.

• Felles ansvar for nasjonalgjelden i eurosonen.

• Felles europeisk utenrikspolitikk, ledet av en utenriksminister med langt større myndighet enn Catherine Ashton i dag har.

• Felles europeisk hær.

• Felles grensepoliti og innføring av europeisk visum.

Forslaget vil gi Europaparlamentet sterkere innflytelse, og forutsetter også direkte valg på EU-kommisjonens president. Begge deler vil styrke EU som politisk prosjekt, og forsøksvis dempe det demokratiske underskuddet i dagens mer byråkratiske konstruksjon.

De 11 ministrene understreket at dette er deres ”personlige forslag” og at ikke alle 11 står bak alle forslagene. Men dokumentet har tyngde nok til at avisen European Voice, som eies av The Economist og følger unionen tettere enn de fleste, spurte om vi så ”et glimt av EUs fremtid?”

I så fall blir fremtiden tegnet uten britenes medvirkning. Blant de 11 var alle de seks grunnleggerne av de europeiske fellesskapene: Tyskland, Frankrike, Italia, Belgia, Nederland og Luxembourg. Fem av de seks største landene var med (Tyskland, Frankrike, Italia, Spania og Polen) og 10 av de 15 som utgjorde EU før utvidelsen i 2004. Sett i det lys er det bemerkelsesverdig at Storbritannias William Hague enten var holdt utenfor, eller ikke ville delta.

Men politisk er det selvfølgelig ikke noe bemerkelsesverdig i at den britiske utenriksministeren ikke deltar i en kreativ prosess for å styrke EU. Det er jo det motsatte som er det uttrykte mål for regjeringen i London. Britene vil ha et velfungerende indre marked og beskyttelse av den viktige finansnæringen i City. Alt det andre EU driver med, spesielt reguleringene av arbeidsmiljø og sosiale ordninger er av liten interesse, og i de fleste tilfeller sterkt uønsket.

Europas fremtid

Men vi er kommet til det punktet mange har forutsett. Det er en utbredt maksime at EU utvikler seg sterkest og raskest som et resultat av en krise. Krisen har sjelden vært større enn nå, følgelig kan også skrittene i retning økt integrasjon bli lengre og mer dramatiske. Selv om den tyske utenriksministeren, Guido Westerwelle, tilhører de sterkt svekkete Fridemokratene, juniorpartneren til Merkels CDU, var det på hans initiativ denne gruppen, som kaller seg ”Future of Europe Group”, trådte sammen.

Formålet er helt i tråd med Merkels stadig gjentatte krav om ”mer Europa”. I all stillhet har utsendinger fra den tyske regjering de siste ukene reist rundt i Europa for å måle stemningen for traktatendringer som vil skape et mer politisk EU. Finansminister Wolfgang Schäuble sa i et radiointervju sist helg at han kan se for seg et eget parlament bare for eurosonen for å styrke den demokratiske legitimiteten når integrasjonen blant de 17 eurolandene fortsetter.

Forslagene har møtt motstand også fra mange av de små og nye medlemslandene i øst, ikke minst i Tsjekkia. Den konservative regjeringen i Praha er fra før den eneste som, sammen med Storbritannia, har nektet å akseptere Finanspakten som ble vedtatt i desember i fjor. Pakten skal regulere medlemslandenes økonomiske handlefrihet. Den tsjekkiske presidenten, Vaclav Klaus, reagerte sterkt da EU-kommisjonens president, José Manuel Barroso i sin tale om unionens tilstand sist uke, sa at veien videre går mot ”en europeisk føderasjon av nasjonalstater”.  ”I 2004 ble vi medlemmer av Den europeiske union, ikke av en føderasjon der vi vil bli en ubetydelig provins”, svarte Klaus, ifølge The Irish Times.

Polen spricht Deutsch

Men det er verdt å merke seg at Polens utenriksminister har deltatt aktivt. Polen har, etter det siste regjeringsskiftet, beveget seg tydelig bort fra Storbritannia og mot Tyskland. En trenger ikke kjenne mye til polsk historie for å forstå betydningen av en slik tilnærming.

Her i Brussel er det flere som hevder at de grepene som er gjort de siste ukene, både i Den europeiske sentralbanken, i Berlin og i EUs ulike organer, har brakt krisen såpass under kontroll at det er pusterom til å gå løs på de store oppgavene med å reformere unionen. Og da går alarmklokkene øyeblikkelig i London.

I en glimrende rapport kalt ”The continent or the open sea? Does Britain have a European Future?” (Centre for European Reform, se lenke nedenfor) beskriver David Rennie britenes ekstremt lunkne forhold til det store europeiske prosjektet, samtidig som han viser hvor sterke kreftene er for å løsne på båndene til EU, eventuelt kutte dem helt. Rennie er politisk redaktør og tidligere EU-korrespondent i The Economist.

Skeptiske som nordmenn

I Eurobarometers store meningsmåling i fjor høst sa bare 17 prosent av britene at de stoler på EU, og bare 13% va positive til det britiske medlemsskapet. Ingen andre land i unionen er i nærheten av slike tall, man må til Nord-Norge eller Vestlandet for å finne liknende skepsis. Av de 306 konservative medlemmene av Underhuset, vil 180 reforhandle medlemskapsvilkårene eller melde Storbritannia ut av unionen. Ytterligere 100 er, ifølge Rennie, skeptiske til EU, mens bare en håndfull konservative paralamentsmedlemmer er EU-tilhengere.

Rennie mener det er en realistisk mulighet for at Labour i neste valgkamp vil love folkeavstemning om EU-medlemskapet, først og fremst for å splitte de konservative og bære ved til det bålet som UKIPs Nigel Farrage står og puster til hele tiden.

Polygame briter

Slik beskriver Ferrie de konservatives internasjonale visjoner:

The vision of Cameron and Hague for 21st centrury foreign policy is one in which Britain sits as a hub nation in the centre of a latticework of flexible, overlapping networks. These networks might include countries committed to free trade, countries that believe in acoountable government, the West, the EU, NATO, the Commonwealth or other alliances that meet a specific need. There is a wariness of committing Britain to action within fixed, rigid blocks”.

Det hevdes at “no man is an island”. Kan så være, men noen land foretrekker absolutt å være det.

Kilder:

UKIP forlanger løfte om folkeavstemning: The Guardian 21. september 2012 http://www.guardian.co.uk/politics/2012/sep/21/ukip-tory-deal-eu-referendum?CMP=twt_gu

The Furute of Europe, it’s getting serious, European Council of Foreign Relations: http://www.ecfr.eu/blog/entry/the_future_of_europe_its_getting_serious

Foreign ministers call for stronger ties within Europe, The New York Times: http://www.nytimes.com/2012/09/19/world/europe/11-foreign-ministers-call-for-greater-european-union-integration.html?_r=1

Czech president rejects commission proposal for deeper EU integration, Irish Times: http://www.irishtimes.com/newspaper/world/2012/0914/1224324009585.html

The continent or the open sea? Does Britain have a European Future?” Centre for European Reform: http://www.cer.org.uk/publications/archive/report/2012/continent-or-open-sea-does-britain-have-european-future

Geert Wilders enmannsparti, Frihetspartiet, ligger an til å tape innpå halvparten av de 24 mandatene partiet nå har. (Foto: Scanpix)

Kl. 21.20:

Ras for

Wilders

Valgdagsmålingene viser mye større bevegelser i det nederlandske valget enn ekspertene har spådd, og utslaget er spesielt sterkt for Geert Wilders Frihetspartiet, som ser ut til å miste bortimot halvparten av de 24 mandatene som partiet har i inneværende periode. Statsminister Mark Ruttes liberale parti leder knepent over valgkampens store overraskelse, sosialdemokratene. De liberale ligger an til å få 41 av de 150 plassene i nasjonalforsamlingen, mens sosialdemokratene på valgdagsmålingen er inne med 40 mandater.

Det tar ennå noen timer før valgresultatet er klart, men hvis resultatet holder seg, er det sannsynlig at Nederland får en såkalt lilla allianse av de to største partiene. De to vil ha flertall sammen, og trenger ikke fri til noen av småpartiene. Skulle resultatet ligge tett opp mot valgdagsmålingene, er det åpenbart at velgerne har straffet Geert Wilders, som felte regjeringen da han trakk tilbake sin støtte over krisebudsjettet som skulle bringe underskuddet på statsbudsjettet ned i de tre prosentene som EU krever. Som i Danmark har innvandringsdebatten blitt skjøvet til side av den økonomiske krisen, og partier som først og fremst har hentet sin støtte på fremmedfrykt og motstand mot det multikulturelle samfunnet, taper.

Lenge så det ut til at det mer ytterliggående sosialistpartiet ville bli de liberales sterkeste utfordrer, men sosialdemokratenes Diederik Samsom har ført en forrykende valgkamp, og ser altså ut til å lede det skadeskutte partiet tilbake til dets tidligere storhet.

Kl. 17.46:

Dommen splitter

De tyske reaksjonene  på dagens kjennelse i forfatningsdomstolen spriker. Mens de fleste snakker om et tap for euroskeptikerne og en seier for demokratiet, mener den lett venstreorienterte storavisen Züddeutsche Zeitung at dommerne i Karlsruhe har skygget unna det vanskeligste spørsmålet, og i stedet laget en løsning som ikke passer til problemet. Her er et sitat i oversettelsen til PressEurope:

The Karlsruhe ruling does not take Europe any further, nor Germany, nor democracy. This judgment avoids, in short, the most important questions. It wants to be a landmark ruling, but fears the fundamentals. It is, as usual with the Federal Constitutional Court when it comes to Europe, a “yes, but” judgment. The ‘yes’ of this judgment this time, though, is as weak as the ‘but’. The judges seek to put a lid on the German liability of 190 billion euros, yet they know that this will be very hard to stick to. It will be hard to stick to because the Karlsruhe lid does not fit the European Central Bank.

Og her er avisens kommentar i sin helhet, på tysk: Ja Aber. Aber Ja.

Det er en utbredt oppfatning i Tyskland at forfatningsdomstolen er påvirkelig for politisk press, og at dens selvstendighet ikke er tilstrekkelig til å ta avgjørelser som kan være juridisk korrekte, men som er politisk kontroversielle. Et lite tegn på at retten ikke bare strengt ser på Grunnloven når den skal vurdere en ny lovs konstitusjonalitet, var dagens uttalelse fra rettens formann, Andreas Vosskuhle om at de økonomiske og politiske kostnader ved å forsinke loven (om finanspakten og redningsfondet), er «helt uoversiktlige».

De 37.000 saksøkerne som tapte i dag, har ikke tenkt å gi seg. Selv om de fleste kommentatorer er enige om at kjennelsen er en seier for Merkel, kommer motstanderne, anført av den bayerske kristeligdemokraten Peter Gauweiler til å gå tilbake til retten med Den europeiske sentralbankens ferske beslutning om å kjøpe europeiske statsobligasjoner for ubegrensete summer. Retten har ikke tatt stilling til dette vedtaket, som etter kritikernes mening kan føre til en økonomisk belastning av uante dimensjoner for Tyskland. The Wall Street Journal skriver:

More worrying would be a court challenge by those who are concerned by the ECB’s promise of potentially unlimited action, which squares ill with the court’s insistence on a clear and parliamentary limit to the ESM liability. The ECB is capitalized by its member governments, among which Germany has a share of more than a quarter. Unlimited bond purchases raise the potential risk of unlimited losses on those bonds were the sovereigns eventually to default.

 Kl. 14.04:

EU må bli en føderasjon

Ikke en superstat, men en mye tettere føderasjon av suverene stater. Det er hva EU-kommisjonens president, José Manuel Barroso ser for seg som løsningen på den langvarige krisen. Entusiasmen for det europeiske prosjektet er sterkt avkjølt selv i kjerneland som Tyskland og Frankrike og EU-skeptiske partier er på frammarsj i en rekke av medlemslandene. Svaret, presentert av Barroso da han i formiddag møtte i EU-parlamentet i Strasbourg og holdt sin tale om rikets tilstand, er: Mer Europa – ikke mindre.

Her er teksten til Barrosos tale (engelsk)

I talen gikk Barroso inn for å etablere en felles utenriks- og forsvarspolitikk, og å utvikle EU til en politisk og økonomisk union med et føderalt preg. En slik omlegging vil kreve en ny EU-traktat, og selv om han erkjenner at nesten ingenting er vanskeligere enn å få de 27, snart 28, medlemslandene (Kroatia er på plass neste sommer),til å bli enige om slike traktater, vil han likevel starte en slik prosess. Her er et utdrag fra talen:

A deep and genuine economic and monetary union, a political union, with a coherent foreign and defence policy, means ultimately that the present European Union must evolve.

Let’s not be afraid of the words: we will need to move towards a federation of nation states. This is what we need. This is our political horizon.

This is what must guide our work in the years to come.

Today, I call for a federation of nation states. Not a superstate. A democratic federation of nation states that can tackle our common problems, through the sharing of sovereignty in a way that each country and each citizen are better equipped to control their own destiny. This is about the Union with the Member States, not against the Member States. In the age of globalisation pooled sovereignty means more power, not less.

And, I said it on purpose a federation of nation states because in these turbulent times these times of anxiety, we should not leave the defence of the nation just to the nationalists and populists. I believe in a Europe where people are proud of their nations but also proud to be European and proud of our European values.

Creating this federation of nation states will ultimately require a new Treaty.

Kl. 12.13:

Bankunion = bråk

En egen bankunion for euroområdet, med et overnasjonalt banktilsyn, slik  Barroso også foreslo i talen, vil teste samholdet i EU til det ytterste.

Storbritannia, som står utenfor euroen, men er sterkt interessert i et best mulig fungerende indre marked, har den største finansnæringen i Europa. Britene er redde for at europeiske banker som opererer i London, vil bli regulert av myndigheter utenfor britisk kontroll.

Tyskerne er ikke interessert i at Den europeiske sentralbanken skal få ansvaret for å overvåke alle de 6000 bankene i eurosonen, og mener at det er å forskreve seg. Men kommisjonen mener at også små banker kan skape store problem, og er innstilt på at sentralbanken begynner sitt tilsynsarbeid neste sommer med om lag halvparten av bankene, mens resten følger etter i løpet av et år.

Reuters skriver:

The proposed banking reforms, which need to be approved by the European Union’s member states, aim to break the link between banks and states, preventing heavily indebted countries being sucked further into difficulty by distressed lenders in need of rescue.

It tackles a core element of the crisis that first struck banks in Europe almost five years ago and escalated into a sovereign debt crisis in 2010.

«The crisis has shown that while banks became transnational, rules and oversight remained national,» Barroso told members of the European Parliament. «We need to move to common supervisory decisions, namely within the Euro area.»

 

The Telegraph tar enda sterkere i:

Banks in London could be shut down or forced into taxpayer-funded bail-outs against the wishes of the British authorities under controversial «banking union» proposals from Brussels, it can be disclosed.

Forfatningsdomstolens formann, Andreas Vosskuhle, leser kjennelsen som senket pulsen både i Brussel og de kriserammete EU-landene. (Foto: Scanpix)

 Kl. 11.37:

Redningsfondet reddet

På forhånd ble det sagt at de åtte dommerne i den tyske forfatningsdomstolen holdt euroens skjebne i sine hender. I så fall la de den i formiddag pent fra seg på et bord i den tyske forbundsdagen. Tyskland kan bidra til ESM, unionens nye, permanente krisefond. Men ingen regjering, verken den nåværende til Angela Merkel eller framtidige, kan operere på egen hånd. Det er den folkevalgte forsamlingen i Berlin som skal avgjøre hvor tung bør Tyskland til enhver tid skal ta på seg.

Dermed var første akt over av det som er blitt beskrevet som en av de viktigste dagene i EUs nyere historie. I akt to holder EU-kommisjonens president, José Manuel Barroso, sin tale om rikets tilstand til Europaparlamentets medlemmer. Tredje og siste akt er valget i Nederland, som kan føre til at en av Merkels sterkeste støtter i oppdragelsen av medlemslandene i sør, får en regjering som mener at grekerne må få puste litt, og at det ikke er mulig å kutte seg til vekst.

37.000 tapere

37.000 tyskere, inkludert mange kristeligdemokrater fra Merkels eget CDU, ble avvist av en av verdens mektigste domstoler. De hadde forsøkt å få forfatningsdomstolen i Karlsruhe til å blokkere den finanspakten som Merkel fikk presset igjennom i desember i fjor og Tysklands deltakelse i det permanente krisefondet. Domstolen, som sjelden overrasker noen, gjorde som forventet også denne gang: Begge deler ble godkjent, men dersom Tyskland blir bedt om å bidra med mer enn 190 milliarder euro, slik landet hittil har forpliktet seg til, er det Forbundsdagen som skal ha det siste ord.

Ingen akutt krise

Det var ventet at domstolen også denne gang skulle flytte makt fra regjeringen til parlamentet, selv blant saksøkerne var håpet om seier blekt. Et nei fra dommerne ville kastet eurosonen, og med det verdensøkonomien, ut i en helt uoversiktlig krise, og slikt er ikke Karlsruhe-domstolens stil. Domstolen bekreftet sitt tidligere syn om at den tiltakende europeiske integrasjonen ikke er i strid med den tyske Grunnloven, så sant Forbundsdagen får tilstrekkelig medbestemmelse over hvert skritt mot et mer integrert Europa.

Eurokursen steg så snart dommerne hadde lest hovedpunktene i kjennelsen, og nådde sitt høyeste nivå mot dollar på fire måneder. Men blant dem som har fått finlest kjennelsen, er det noen som mener at forbeholdene i dommen vil kunne forsinke implementeringen av redningsfondet, som etter planen skal være på plass i oktober. Gunntram B. Wolff fra den Brussel-baserte tenketanken Bruegel, er én av dem. Les hans vurdering her.

Les også:

12. september – Merkels banedag?