Paris: Belgia, Danmark og Østerrike er tre små, røde øyer i et blått europeisk hav. Men kanskje vil alle franskmennene som akkurat nå er på vei til stemmelokalene sørge for at høyrevinden som har feid over kontinentet de siste årene, skifter retning.
Francois Hollande har hatt en klar ledelse på Nicolas Sarkozy gjennom hele valgkampen. Med mindre noe rart skjer, er det han som skal styre Frankrike de neste fem årene. (Foto: Scanpix)
”Frankrike stemmer over Europas fremtid”, lød en overskrift i spanske El Pais. Slik oppleves det også i London, i Brussel, og ikke minst i Berlin. Sosialistpartiets Francois Hollande, som etter alle solemerker vinner en klar seier i morgen, har allerede talt den tyske forbundskansleren midt imot. ”Angela Merkel snakker ikke for Europa”, svarte han raskt og bryskt da hun hevdet at finanspakten som 25 av de 27 EU-landene har vedtatt, ikke kan reforhandles.
Det er nettopp hva Hollande har tenkt å gjøre så snart han er innsatt som president. Avtalen, som pålegger medlemslandene en prøyssisk budsjettdisiplin, er riktignok undertegnet, men den trer ikke i kraft før minst 12 land har ratifisert den. Hollande tar mål av seg til å lede Europa ut av krisen via en annen, og mindre strevsom vei enn den som går gjennom Tyskland.
Tale Tyskland midt imot
Vinner de franske sosialistene også parlamentsvalget i juni, kommer Frankrike ikke til å ratifisere finanspakten med mindre den utvides med formuleringer om økonomisk vekst. Tysklands insistering på ensidige utgiftskutt vil ikke lenger bli tolerert hos den mektigste samarbeidspartneren.
Det er her Hollandes mulighet til å endre det politiske kartet i Europa ligger. Merkel har de siste årene stort sett forhandlet med regjeringssjefer som deler hennes politikk. Mens sosialister og sosialdemokrater styrte de fleste landene i Europa for 10 år siden, har det knapt vært noen røde flekker igjen de siste par årene. Nå rakner det flere steder. Grekerne går også til valg i morgen. Det eneste som er sikkert der, er at partiene som har styrt landet utfor stupet, vil bli hardt straffet.
Krise i Nederland
Den nederlandske regjeringen falt i forrige uke, etter at høyrepopulisten Geert Wilders nektet å være med på sparepolitikken. Han vil ha Nederland ut av eurosonen og gjeninnføre gylden for å kunne føre en nasjonal finanspolitikk.
Selv om også regjeringen i Romania falt omtrent samtidig, og regjeringen i Tsjekkia med et nødskrik klarte seg unna et mistillitsvotum, var sammenbruddet i Haag spesielt problematisk for Angela Merkel. Under statsminister Mark Rutte har Nederland vært den strengeste gutten i klassen. Rutte har strammet opp Merkel når hun har vist svakhetstegn overfor smerteropene fra landene rundt Middelhavet. Så falt hans egen regjering fra hverandre over bagatellmessige sparetiltak sammenliknet med hva sør-europeerne gjennomlever.
Fra Merkozy til Merde?
Fire år ut i finanskrisen er mønsteret at enhver sittende regjering taper så snart velgerne får en mulighet. Når kontinentet stort sett styres av høyreregjeringer, har venstresiden mest å vinne – en stund.
I morgen splittes sannsynligvis den tohodete Hydra som har ledet Europa. Merkozy blir historie. Vittigperer har for lengst oppdaget at en tilsvarende kombinasjon med Hollandes navn blir Merde, det franske ordet for ”dritt”. Riktignok har franske og tyske statsledere av ulik farge samarbeidet godt tidligere, men det har vanligvis tatt et år eller to før de fant utav det med hverandre. Den tiden har ikke Europa.
Sier Irland ja?
31. mai skal Irland gjennomføre en folkeavstemning om finanspakten. Selv om ja-siden har et magert flertall, har irene en tradisjon for å si nei til europeisk overstyring når de blir spurt. Et fransk og et irsk nei vil tvinge Merkel dit hun ikke ønsker. Det har hun nok innsett, for plutselig dukket ordet ”vekst” opp også i hennes vokabular. Det skjedde da det ble åpenbart at Nicolas Sarkozy ikke vil ta igjen Hollandes forsprang.
Like viktig var det nok at selv hennes mest pålitelige støttespillere nå vakler i troen på nedskjæringer som eneste medisin mot den europeiske syken. Både Spanias statsminister Mariano Rajoy og italienske Mario Monti signaliserte støtte til Hollandes opposisjon mot Berlin.
Tyskland tjener, de andre taper
I forrige uke etterlyste i tillegg sjefen for den europeiske sentralbanken, Mario Draghi, en ”vekstpakt” i tillegg til den strenge finanspakten. Stort bedre gavepakke kunne ikke Hollande få fra det hold. I tillegg fikk han drahjelp av de ferskeste arbeidsløshetstallene, som ble lagt fram onsdag. Ikke siden euroen ble innført i 1999 har arbeidsløsheten i eurosonen vært så høy som nå; 10,9 prosent. Men de tyske tallene holder seg rundt halvparten så høye. Denne kontrasten ble øyeblikkelig tolket som et bevis for at EUs politikk tjener Tyskland og skader alle andre.
”Hele debatten mellom keynesianerne og tilhengerne av nedskjæringspolitikken går mot en seier for keynesianerne”, sa Martin van Vliet, økonom i den nederlandske storbanken ING til Financial Times. ”Selv i Tyskland er regjeringen nå mer positiv til forslag som kan utløse vekst”, sa sjeføkonom Jörg Krämer i tyske Kommerzbank til samme avis.
Presset mot Merkel er i ferd med å true også hennes egen posisjon. I tillegg til Hellas og Frankrike, går også velgerne i delstaten Schleswig-Holstein til valg i morgen. Neste søndag er det valg i Tysklands mest folkerike delstat, Nordrhein-Westfalen. Begge steder kommer Merkels samarbeidspartner, Fridemokratene, etter alt å dømme til å bli bortimot utradert, mens det nye, rufsete og uforutsigbare Piratpartiet antakelig vil få opp mot 10 prosent. Fram til riksvalget i 2013 må Merkel finne seg en ny koalisjonspartner. Det er vanskelig å se noen andre enn sosialdemokratene.
Storkoalisjon?
Francois Hollandes tyske partifeller må på sin side vurdere om en slik storkoalisjon er en god løsning, minnene om den forrige er ikke akkurat lystige. Alternativet er å satse på å slå Merkel og farge også Tyskland lyserødt. Sjansene for dette øker hvis Hollande lykkes med å stanse den økende arbeidsløsheten og stimulere den franske økonomien ut av den nedadgående spiralen. Men den tyske sosialdemokraten Peer Steinbrück, som nok ser seg selv som en mulig ny forbundskansler, mener at Hollande er naiv, og at han raskt vil oppdage at han må føre en annen politikk enn den han har lovet velgerne.
Under hele valgkampen har Hollande unnveket alle spørsmål om hvilke konkrete tiltak han vil gjennomføre. Selv hans egen sønn har berømmet hans evne til ikke å svare tydelig. Men når musikken har stilnet etter innsettelsen 16. mai kan Frankrikes nye president raskt komme til å oppdage at det er lettere å si vekst enn å skape den.
Følg på Twitter.com/svelle
Kommentarer