Australske kannibaler, siamesiske tvillinger, damer med skjegg og nakne hottentotter med enorme rumper! Stig inn til de ville, de fremmede og de groteske, kun én shilling!
Paris: Hun var kjent som Hottentott Venus, og helt til 1974 kunne interesserte besøke Musée de l’Homme i Paris for å studere hennes kjønnsorganer, med de lange indre kjønnsleppene som er typisk for Khoisan-folket, hjernen hennes og skjelettet. Den store baken som gjorde henne til en sensasjon i Londons forlystelsesliv var også der, i en avstøpning av den lille kvinnen som var med på å forme europeernes forskrudde bilde av ”de ville”.
Hottentott Venusforlyster den engelske overklassen i salongene til hertuginnen Berry, bare ved å være til.
Det er søndag formiddag på et annet Paris-museum, det moderne Musée du quay Branly. Inne i Jean Nouvels halvt svevende bygning, med yttervegger dekket av planter som en vertikal hage, finnes 267.000 objekter fra kulturer over hele verden. Her er blant annet den etnografiske samlingen til Musée de l’Homme, men uten levningene til Sarah Baartman, som hun het. De ble fraktet tilbake til hennes hjemland, Sør-Afrika, i 2002 og begravet på sivilisert vis.
Fremmed og grotesk
Likevel er Sarah Baartman sterkt til stede. Hun er en slags tematisk hovedperson i ”Utstillinger. Oppfinnelsen av de ville”, som alene er en Paristur verdt (avsluttes 3. juni). Hun var både fremmed og grotesk i europeiske øyne, og derfor glimrende egnet til å underholde massene.
Det begynte med Kristoffer Columbus og de seks indianerne han tok med seg tilbake som gaver til det spanske hoff. Ideen bredte seg. Dansken David Dannel fraktet i 1654 inuittene Thiob, Cabelou, Gunelle og Sigjo fra Øst-Grønland til København for vise dem fram som rariteter for en måpende dansk befolkning. Pocahontas kjenner vi jo også. Felles for dem alle var at de døde raskt.
Men det var først på 1800-tallet det skjøt fart. Fra 1850 til 1930 var fremvisning av ville og abnorme en enorm underholdningsindustri. I mange av Europas zoologiske hager ble det vist fram flere mennesker enn dyr. Millioner strømmet til for å se siamesiske tvillinger som var sammenvokst fra skuldre til hofter, krigerske amazoner fra Dahomey, australske kannibaler og nakne kvinner som var svarte over det hele. Sirkusdirektører lokket med skjeggete damer og zulukrigere, barn med deformerte hoder og en mann så rar at han bare ble kalt ”What is it?”. Det var freak-showenes gullalder, og den begynte med Venus Hottentott.
Hoas sambygding
Det er godt det er dunkelt i utstillingssalene, for her er det lett å rødme over sin egen stamme. Sarah Baartmann var rundt 20 år og slave hos en boerfamilie da hun ble fraktet til London i 1810. Hun var lav, som Khoisankvinnene ofte er, med tunge bryst og med de svulmende rumpeballene (steatopygia) som er et annet særpreg hos dette folket, som også i norsk barnefolklore kalles hottentotter. Hun var en sambygding med lille Hoa.
På scener over hele England ble den unge slaven vist fram mot betaling. Selv om hun vanligvis bar et lite lendeklede, ble hun malt naken, og de hengende kjønnsleppene var en viktig del av hennes attraksjonsverdi. Hun skapte forestillingen om at det fantes skapninger på andre siden av havet som var ganske annerledes enn de riktige menneskene, europeerne.
Utstillingen på Musée du quai Branly ønsker å vise hvordan framvisning av afrikanere, aboriginere, samer (egen forestilling med reinsdyr og det hele på Egyptian Hall i London sommeren 1822), kinesere og amerikanske indianere skapte forestillingen om ”de ville”. Tradisjonen med å blande de ville med mennesker med store fysiske defekter, skinnsykdommer, manglende lemmer eller abnorm vekst, bidro til å befeste oppfatningen om hudfarge som avvik fra normaliteten. Ut fra folkets glade gys over svarte menn i lenker som trampet i bakken mens vokteren hev rå kjøttbiter til dem (fanget i film så sent som i 1930 og vist på utstillingen), vokste de vitenskapelige raseteoriene fram.
Rasenes hierarki
Det var ikke bare rumpene og kjønnsorganene som ble målt. Hodeskallens form og lengde ble rubrisert, og rasenes hierarki ble formulert. På utstillingskatalogens forside skrever impresarioen Guillermo Antonio Farini stor og mektig i sjakett og flosshatt over en familie nakne ”jordmennesker” som han stilte ut i Royal Aquarium i London i 1884. Hierarkiet kunne ikke vært tydeligere.
Til verdensutstillinger, lokale fesjå og karneval, dyreparker, sirkus og varieté-scener som Folies-Bergére i Paris, strømmet publikum for å se de svarte danse, rope, eller bare sitte skremt i et hjørne. Eieren av Hagenbecks dyrepark i Hamburg var i 1874 den første som laget en landsby av ”ville” mellom elefanter og giraffer. Samme år kom Barnums sirkus fra USA til Europa med ”menneskelige fenomener og naturens bisarre påfunn”. John MacDonald, ”den menneskelige mastodont” og J. W. Coffey, ”det menneskelige skjelett”, sammen med indianere som skremte vettet av et frydefullt publikum.
Det hele avtok utover på 1930-tallet, kinoen lokket etter hvert mer enn hoiende zulukrigere. Den siste framvisningen av fargete mennesker i Europa, fant sted i Brussel i 1958, like før Kongo rev seg løs fra belgisk kolonistyre,
Kuratorene av utstillingen i Paris skriver at ”den andre ikke lenger var den beseirete ville, men den pasifiserte innfødte eller den eksotiske immigranten”. Problemet er ikke lenger at vi betaler for å se dem, men at vi gjør hva vi kan for ikke å se dem.
Kommentarer