Etter Forbrydelsen, Borgen og Broen vet vi det: Danskene snakker hårdt til hinanden. Ikke bare er de pisse ligeglade, men alle som er uenige, er møgkællinger, kæmpeidioter og dumme svin.
Danskene, her ved deres fremste tillitsvalgte, er blitt så stygge i munnen mot hverandre at de blir bedt om å skjerpe seg. (Foto: Scanpix)
Det er allerede gått noen år siden de første danske barneskoler innførte ”fuck-free” uke, hvor åtte- og niåringer forsøkte å komme seg gjennom skoledagen uten å tiltale sine medelever med amerikanske seksualreferanser. På Lystrup skole i Århus var straffen fem armhevninger for all banning og tilsnakk som ”gør ondt i maven”.
Skulle tilsvarende regler være innført i den offentlige samtale, ville danskene vært atleter. Sporene etter flesk og bajer ville vært borte i løpet av noen uker. Dansk debatt tar nemlig for det meste sikte på å gjøre vondt i magen. Selv i akademiske diskurser er det vanlig å omtale opponenten som en rablende idiot.
Reaksjonen mot de offentlige ufinheter kommer fra et litt overraskende hold. Det lille mobilselskapet CallMe har de siste ukene vakt oppsikt i Danmark med en kampanje mot de harde ord. TV-reklamer viser parkeringsvakter som får høre det, syklister som viser fingeren og jentunger som går i strupen på hverandre. I store avisannonser slår selskapet fast at ”tonen er skjerpet i Danmark” og spør: ”For hvornår er det blevet i orden at kalde hinanden fede ko, fucking idiot eller dumme svin? Og hva ligner det at råbe ad vildt fremmede mennesker?”.
Aldri hatt stil
Svaret på det første spørsmålet er: For ganske lenge siden. Alle som har hatt den blandete glede av å lese danske løssalgsaviser, har for lengst oppdaget at sjikanene sitter løst. I en fersk bok hevder journalisten og programlederen Torben Steno at det er sekstiåtterne som har skylden – for dette også. ”Længsel efter faste forme”, som kom ut like før jul, er et rop om en dansk høflighetsrevolusjon. ”Danskerne har aldrig haft stil, men med 68-generationen blev skinnerne lagt frem mod det bøvede og ubehøvlede, og siden er det kun blevet verre”, sier Beno til Politiken. Nå er det så ille at danskene er blitt fullstendig likeglade med hvordan de forholder seg til hverandre, hevder han. Og han insisterer på at uhøfligheten er et nasjonalt særtrekk: I Tyskland starter ikke kassabåndet før kunde og den som sitter i kassen har hilst på hverandre, mens en hjemløs engelsk tigger sier ”sir” og ”please”, minner han om.
Jesper Steinmetz, som er korrespondent for dansk TV2 i USA, melder seg på i klagekoret med en beskrivelse av hvor høflige amerikanerne er: ” Folk siger ’sorry’, selvom det ikke deres skyld, at man er stødt ind i dem på gaden. Eller ’I’m so sorry’, hvis de uforvarende kommer til at springe over i køen. De siger ’excuse me’, selvom de slet ikke generer en ved at passere”, skriver han i en kronikk.
Hjemme i gamle Danmark er tonen ganske annerledes, noe som blir ettertrykkelig dokumentert på debattsidene som CallMe har opprettet: ”Jeg bliver faktisk virkeligt stødt når mandige cyklister råber Luder efter mig, eller med en meget nedladende tone beder mig finde en anden at følge efter på cykelstien. Seriøst. Hvad er det det, der sker i folks små hoveder?”, spør Christina, og hun er ikke alene.
Harde ord, mindre vold
Bakenfor det pågående oppgjøret med fede koer og møgkællinger pågår en annen debatt om hardheten i det offentlige ordskiftet, og den tok fyr etter 22. juli. Naser Khader, født i Syria og både medlem av Folketinget for de konservative og stifter av partiet Ny Alliance, skrev bare fem dager etter forferdelighetene på Utøya at nettopp fordi retorikken i innvandringsdebatten har vært så mye hardere i Danmark enn i Sverige og Norge, har den ”lukket luften ud av ballonen” i den grad at sjansen er større for at Danmark unngår ekstreme handlinger.
I de første, tunge ukene etter terroren var det mange som ville sette Anders Behring Breivik inn i en kontekst, og gjøre hans meningsfeller på en eller annen måte medskyldige. ”Den harde tone” i innleggene på den fremmedfiendtlige høyresiden ble fremstilt som en slags forutsetning, om ikke til og med en drivkraft for drapsmannen. Andre argumenterte som Naser Khader, som allerede 27. juli skrev i sin faste blog på Berlingske: ”Jeg vil til hver en tid foretrække en hård og til tider modbydelig debat frem for fysisk handling … Jeg tror, som jeg så ofte tidligere har nævnt, at den hårde tone i den danske debat er medvirkende til at holde volden nede.”
Hånet svenskene
Debatten om den danske debatten oppsto ikke med Utøya. Et år tidligere var det svenskene som ba danskene roe seg ned en smule. Da TV 4 nektet å vise reklamefilmer fra Sverigedemokratene, hvor burkakledte kvinner tok pensjonen fra hvite, gamle damer, lød det hånsord over Øresund om det sarte svenske sinnet.
Lasse Dencik, svensk professor ved Roskilde Universitetscenter, slo tilbake, og karakteriserte danskene som ”semantisk fartsblinde”: ”I er blevet så vant til en hård tone i debatten, at I ikke længere kan se den grænse. Det er en spiral, hvor der bliver sagt værre og værre ting. Udsagn, der er opsigtsvækkende grove, som for eksempel Jesper Langballes udsagn om at muslimske fædre slår deres døtre ihjel. Det ville være fuldstændig usandsynligt at sådan nogle udsagn blev videreformidlet ukritisk i pressen i Sverige.”, sa han til Information.
Men akkurat der gikk grensen også i Danmark. Den hatefulle prestens parlamentariske immunitet ble opphevet, og han ble dømt til ti dagbøter a 500 kroner for brudd på Straffelovens rasismeparagraf. Etter at dommen var falt, sa han: ”Måden jeg sagde det på var uheldig og kluntet”. Han får ringe CallMe og melde seg på det nye kurset i høvisk, dansk tale.
Kommentarer