Nå er Hellas ille ute

En kvinne passerer en pantelåner i Aten i går formiddag. Pantelånerne er en av landets få vekstbransjer, og nå må landet selv i stampen. (Foto: Scanpix/AP)

Nok en gang tumlet en gjeng finansministre rødøyde og slitne ut i Brusselnatten, overbevist om at de hadde dratt i land en redningspakke. Og nok en gang nekter eurosonens ledere å innse at hva de har gjort, er å kaste et blysøkke til grekere som så vidt har hodet over vann.

Hadde ikke situasjonen vært såpass dyster som den er, kunne man saktens formulert noen kvikke sarkasmer over at en gruppe politikere som ikke forutså den krisen som euroen befinner seg i, selv om den ble spådd med profetisk klarsyn av en hærskare økonomer allerede da den felles valutaen ble innført, nå har tatt på seg å beregne hvordan statsfinansene i Hellas vil se ut i 2020, ned til desimalen.

Før han gikk og la seg i grålysningen i morges, skrev The Economists svært innsiktsfulle EU-spaltist Charlemagne en analyse med en avslutning i moll:

“The euro zone claims all this amounts to “a comprehensive blueprint for putting the public finances and the economy of Greece back on a sustainable footing”. But a leak of the troika’s debt-sustainability analysis makes clear that the second bailout may well fail. In adverse conditions, ie if Greece does not enact structural reforms, the debt ratio could remain at 160% of GDP in 2020. The politics of imposing a near protectorate on Greece may turn yet more poisonous”

Så hva er sjansen for at Hellas ikke klarer å gjennomføre de kuttene som statsminister Papademos, finansminister Venizelos og lederne for de største partiene i det greske parlamentet har lovet?  Den er temmelig stor. Selv om vi ser bort fra at den politiske motstanden i Hellas ikke blir mindre når detaljene i avtalen blir kjent og fordøyd, og at valget i april kan gjøre det langt vanskeligere å holde de fagre løftene, er det mest alvorlige at kuttene virker mot sin hensikt. De gjør det verre å komme fram til målet, ikke lettere.

For hver uke som går blir denne sannhet tydelig for stadig flere av oss som ikke sitter i den tyske regjering, og muligens også for noen som faktisk sitter der. La oss lytte til noen av kritikerne, siden Angela Merkel foreløpig ikke gjør det.

Jeg begynner gjerne med Paul Krugman, ettersom han så ofte er fornuftens klareste røst i disse spørsmål. Gang på gang har han hamret løs på den europeiske kutt- og sparepolitikken, både på sin egen blogg og i den faste spalten i The New York Times, senest sist søndag:

Last week the European Commission confirmed what everyone suspected: the economies it surveys are shrinking, not growing. It’s not an official recession yet, but the only real question is how deep the downturn will be.

And this downturn is hitting nations that have never recovered from the last recession. For all America’s troubles, its gross domestic product has finally surpassed its pre-crisis peak; Europe’s has not. And some nations are suffering Great Depression-level pain: Greece and Ireland have had double-digit declines in output, Spain has 23 percent unemployment, Britain’s slump has now gone on longer than its slump in the 1930s.

Worse yet, European leaders — and quite a few influential players here — are still wedded to the economic doctrine responsible for this disaster.

Krugman mener at EU har ført en nesten diametralt feilaktig politikk siden finanskrisen oppsto, unionens ledere skulle ikke bare gjort noe annet, de skulle gjort det stikk motsatte:

For things didn’t have to be this bad. Greece would have been in deep trouble no matter what policy decisions were taken, and the same is true, to a lesser extent, of other nations around Europe’s periphery. But matters were made far worse than necessary by the way Europe’s leaders, and more broadly its policy elite, substituted moralizing for analysis, fantasies for the lessons of history.

Krugman får støtte på lederplass i The New York Times, senest i forrige uke:

Struggling euro-zone economies like Greece, Portugal, Spain and Italy cannot cut their way back to growth. Demanding rigid austerity from them as the price of European support has lengthened and deepened their recessions. It has made their debts harder, not easier, to pay off.

This is not an issue of philosophical debate. The numbers are in.

As The Times’s Landon Thomas Jr.reported this week, Portugal has met every demand from the European Union and the International Monetary Fund. It has cut wages and pensions, slashed public spending and raised taxes. Those steps have deepened its recession, making it even less able to repay its debts. When it received a bailout last May, Portugal’s ratio of debt to gross domestic product was 107 percent. By next year, it is expected to rise to 118 percent. That ratio will continue to rise so long as the economy shrinks. That is, indeed, the very definition of a vicious circle.

Så kan en selvfølgelig hevde at den liberale venstresiden i USA kanskje ikke er mer kompetent til å styre den økonomiske politikken i EU enn de som faktisk gjør det. Men tonen er ikke særlig annerledes fra kretser som vanligvis står Angela Merkel og Nicolas Sarkozy noe nærmere.

Wolfgang Münchau er analytiker og ansvarlig for nettstedet Eurointelligence. I tillegg er han fast spaltist i Financial Times, som normalt ikke regnes som et organ for venstresiden.

I januar 2010 skisserte Münchau fire mulige måter som den økonomiske krisen i Hellas kunne utvikle seg på, og her låner jeg oversettelsen til bloggerkollega Olav Anders Øvrebø på den utmerkete Europabloggen:

1. At landet ikke kan innfri sine betalingsforpliktelser og må reddes av EU- eller eurolandene, noe som ville innebære at eurokrater tar over finansdepartementet i Athen og setter i verk de nødvendige innstramningstiltak (mildt sagt upopulært blant grekerne).
   2. At landet ikke kan innfri sine betalingsforpliktelser, men at EU-kollegene ikke trår til. Da vil krisen spre seg til Portugal og kanskje Spania.
   3. At den greske regjeringen kan presses til selv å sette i verk innstramningene som trengs. Dette er løsningen man klamrer seg til i Brussel.
   4. At den greske regjeringen presenterer en pakke som ikke går langt nok, men som “lurer” omverdenen til å tro at den har situasjonen under kontroll. Politisk fristende, men bare en måte å berede grunnen for nye kriser senere.

Jeg gjentar, dette skrev Münchau i januar 2010, for drøye to år siden. 12. februar i år, for drøye en uke siden, skrev han:

Two years ago, most European policymakers still believed that Greece would pull through. They lacked experience in managing financial crises. They did not even consult with policymakers in other parts of the world who had dealt with crises in previous decades. Armed with ignorance and arrogance, they ended up repeating everyone else’s mistakes. They thought they were clever when they came up with the idea of an expansionary fiscal contraction. And they thought that a voluntary private sector involvement (PSI) could really help.

Having failed to learn from the mistakes of others, some of them are now beginning to learn from their own. In some northern European capitals, policymakers are beginning to understand that the Greek programme has been an unmitigated failure. They have lost trust in Greek politics. As we enter year five of a depression, and the certainty that Greek gross domestic product will fall further under the influence of austerity, they are on the verge of giving up on Greece.

 

Og for å sette ballen i det tomme målet: Her er en uttalelse fra Stephen King, (ikke thrillerforfatteren, men den globale sjeføkonomen i storbanken HSBC) fra det nyss avholdte økonomiske toppmøtet i Davos,  sitert fra CNBC:

Speaking at the World Economic Forum in Davos, King gave Portugal as an example of a country that had taken the austerity route and followed all the rules but was still struggling.

«There is a risk of that; look at Portugal, it has done all the right things, it has stuck to austerity, it has stuck to the programs set by the EU and others and yet Portugal’s bond yields are incredibly high,» he said.

«The expectation from austerity was that markets reward countries for delivering austerity in the form of much lower borrowing costs and that hasn’t happened,» King added.

Hellas er reddet, var budskapet på EU-briefingen for pressen i dag. Troikaen har gjort sitt, de private kreditorene har tatt en ”hårklipp” som ligger nærmere en skalpering, nå gjenstår det bare at Hellas selv gjennomfører de kraftige kuttene i lønninger og pensjoner, i sosiale goder og rettigheter. Skatteinnkrevingen må tredobles, gamle uvaner vendes til det bedre.

Det er kanskje på tide at grekerne selv snur på Laokoons gamle observasjon, gjengitt i Vergils Aeneiden: ” Jeg frykter grekerne, også når de kommer med gaver”. Grekerne selv har all grunn til å frykte Eurosonens finansministre, også når de kommer med lån.