EU-skatt på fete rumper

Husene er smale i Belgia. Smale og høye. Belgierne selv varierer i høyde, men det tar ikke lang tid å gå rundt dem. Dietten tatt i betraktning, er de forunderlig slanke.

Overvekt og sykelig overvekt er et økende problem verden over. Men ikke i Belgia, sjokoladens, ølets, pommes fritens og de fete vaflenes hjemland. Hvordan kan det ha seg? (Foto: Scanpix)

Like over plassen hvor vi bor, ligger et av de vakreste hus i Brussel. Maison Saint-Cyr ble tegnet i 1903 av 22 år gamle Gustave Strauven, elev av den belgiske modernismens store mester, Victor Horta. Vindusrammene er utskårne mørke planter som omfavner de alt annet enn kvadratiske glassflatene, et irrgrønt smijernsrekkverk bukter og vrir seg langs den myke trappen opp fra gaten. Hele huset er som en myk og levende organisme. Og det er ikke bredere enn en alminnelig norsk garasje.

Belgisk eiendomsskatt ble, som i Nederland, Polen og flere andre land, beregnet ut fra bredden på fasaden og antall vinduer mot gaten. Og siden ingenting påvirker vår adferd mer effektivt enn litt skatt, utviklet belgierne en byggestil der husene ble smale, høye og dype. EU pønsker på om det går an å gjøre det samme med mennesker; skattlegge bredden.

Skatt ikke nok

Sist torsdag var det nytt plenumsmøte i et EU-program som heter ”Diett, Fysisk Aktivitet og Helse” (Det sorterer under Kommisjonens 7. rammeverksprogram hvis dere lurte, men det gjorde dere vel ikke). Deltakerne diskuterte hvordan man best kan redusere europeernes inntak av salt, fett og sukker, og informerte hverandre om ulike nasjonale forsøk på å skattlegge usunne matvarer.  Møtet konkluderte med at skatt ikke vil være nok alene. Nei, det må vel mer til, men skulle det lykkes EU å legge en skikkelig skatt på brede rumper, blir det fort slutt på eurokrisen.

Den ferskeste statistikken kom fra Eurostat burde få fettet til å sette seg i halsen: Europeerne blir stadig drygere, og ingen er fetere enn fish’n’chips-nasjonen. Hver fjerde britiske kvinne er sykelig overvektig, mot hver tiende i Italia. Blant unge kvinner er det 16 fete briter for hver overvektig italienerinne. Middelhavet, er det straks noen som sier; oliven og stekte sardiner, håndplukkede tomater og sprø flak med sikorisalat. Men hvordan skal vi da forklare at de feteste mennene i Europa bor på Malta, midt i selveste Middelhavet? Lavkarbolandet Norge er, som vanlig, ikke med på statistikken, men Folkehelsas tall plasserer oss midt i feltet, sammen med tyskerne og polakkene.

Sukkerbomber

Men det var altså belgierne vi skulle snakke om. De ligger godt til i det nedre sjiktet på fedmerankingen, sammen med spanierne, østerrikerne og franskmennene. Det er ikke til å fatte, når en ser hva de spiser. Over Brussels parker ligger det alltid en eim av nystekte belgiske vafler; to centimeter tykke, honningglaserte sukkerbomber, dandert med krem, karamellsaus, sjokoladedryss og litt mer krem. Vaffelbilene dukker opp utenfor skolen når det ringer ut, de står på gatehjørnene og på idrettsbanen. Folk kjøper varm vaffel, une gaufre chaude, som nordmenn kjøper pølse.

Inne i de smale husene sine sitter belgierne og kjæler for et glass mektig trappistøl, gjerne med 12 – 13 prosent alkohol. De bestiller en porsjon frites og dypper hver fete potetpinne i fyldig majones.

Hva mer? Jo, selvfølgelig: Belgisk sjokolade. Tro ikke at alle utsalgene med kunstferdige oppsatser av konfekt er forbeholdt turistene. Når belgierne sier ”fem om dagen”, er det ikke gulrøtter og neper de mener. Hver søndag morgen står jeg i kø hos bakeren bak innfødte som skal ha fire croissanter med sjokolade og to uten, det blir liksom ikke frokost uten et skikkelig fettsjokk.

Stor midje, brede hofter

Men hva ser jeg ellers i køen på de mange fritteriene, ølbarene og konditoriene? Smale rumper. Forskerne måler systematisk det de kaller midje-til-hofte-ratio. For ikke å havne i trøbbel, bruker jeg selv stort sett øyemål, men det er ikke tvil: Fete belgiere er sjeldnere enn hurtigarbeidende EU-komiteer.

Finnes det noen forklaring? Sannsynligvis finnes det flere, men én av dem er lett å få øye på utenfor jernbanestasjonene i Gent, Antwerpen og de andre belgiske byene. Der står tusenvis på tusenvis av sykler parkert, noen i oppvarmete små parkeringshus, de fleste for vær og vind. Hver morgen tømmes togene for pendlere som finner sin tohjuling i kaoset og trør de siste kilometerne til jobben. Inne i Brussels trange gater vrir syklistene seg mellom nesten stillestående biler, snitter gatehjørnene og betrakter røde trafikklys som i beste fall rådgivende.

En gruppe forskere ved Fedmesenteret på Universitetet i Tennessee, hvor et slikt senter er like naturlig som petroleumsfagene ved Universitetet i Stavanger, tok for seg overvektsstatistikken og sammenliknet med hvor mange som sykler eller tar kollektive transportmidler (og følgelig går til og fra buss og bane). Resultatet overrasker ingen: De landene hvor flest innbyggere brukte det forskerne kalte ”aktiv transport”, hadde de laveste overvektstallene. Og omvendt. De slankere europeerne gikk i gjennomsnitt nesten tre ganger så langt som amerikanerne (382 mot 140 kilometer i året). I Latvia benyttet 67 prosent seg av ”aktiv transport”, og landet hadde bare 13,7 prosent overvektige. (Latvia er statistikkens gåte. Kvinnene der er nesten like overvektige som britene, mens mennene er smale som franskmenn. Er det damene som kjører?)

De amerikanske forskerne presiserer at de ikke har påvist kausalitet, de har ikke bevist at du blir slank av å ta bussen eller sykle, men de har vist at aktiv transport kan være en forklaring på at noen folk er slankere enn andre.

Kan det være så enkelt? At belgierne bare er villige til å gå langt for en god vaffel?