Toget til ett Europa

Det finnes et Europa som fungerer. Et effektivt, ubyråkratisk, populært og pålitelig Europa. Hvis vi ser bort fra den lille engelske blodproppen, selvfølgelig.

Høyhastighetstogene binder sammen Europa, mens de svært så moderne mobilselskapene er nasjonale sinker. (Foto: Scanpix)

I Midtøsten navigerer politikerne etter et veikart for fred. Kartet viser bare blindveier, avkjørsler og bomstasjoner. Alle som bruker det, kjører seg fast.

Kartet på skrivebordet foran meg er noe ganske annet. Kümmerly+Freys ”Railmap Europe” er europeisk sameksistens i praksis. De tusenvis av tykke og tynne strekene på kryss og tvers mellom land og landsbyer, regioner og metropoler, er det europeiske prosjektets arterienett. Friksjonsløst farer togene mellom land som har vært fiender lenger enn de har vært venner. De lange, smekre togsettene som tordner gjennom landskapet, frakter folk som ikke forstår hverandres språk og ikke liker hverandres skikker, men som likevel setter pris på at det går an å gå om bord på et tog i Brussel og reise gjennom fem land uten å vise noe annet papir enn billetten.

Det er tidlig morgen i vogn 16. Foreløpig er jeg nesten alene i kupeen, de rutinerte pendlerne kommer ikke før i siste minutt. Men de skal heller ikke så langt som meg. Jeg har en firer for meg selv, men skulle gjerne hatt den masete adjunkt Borring på setet vis a vis. På denne turen skulle han fått svar på tiltale. Alexander Kielland skrev adjunkt Borring inn i norsk litteraturhistorie. Han var puggeskolens pedagog og etterlot seg et kunnskapskrav som bare nordmenn kjenner.  Det var han som pinte lille Marius, Abraham Løvdahl og de andre elevene ved latinskolen i Stavanger med sitt evinnelige mas om flere byer i Belgia:

”Så du da – Reinert, kan du nevne meg byer i Belgia etter Brussel – Namur er også nevnt, nå – flere byer, flere byer! Du heller ikke? – nei naturligvis; I er av samme surdeig alle sammen der nede. Så du da – Sørensen! flere byer i Belgia etter Brussel! – nåda! – så!”

Byer i Belgia

Toget til Zurich rykker i gang like før klokken åtte og tråkler seg langsomt forbi de andre stasjonene i Brussel før det setter opp farten sørover de wallonske sletter. Jeg skal gi deg byer i Belgia, Borring. Før halv ni er vi i Ottignies, et kvarter senere stopper vi i Gembloux, før toget er innom, ja visst: Namur, og så Ciney, Marloie og Jemelle. Klokken 09.45 er vi i Libramont, utenfor stasjonen ser jeg bussen til Bouillon. Det var herfra han kom, Gottfred av Bouillon, den første korsridder.

Men dette er ikke noe korstog, bare et ganske sekulært regiontog. Vi drar tolerant og fredelig videre til Marbehan og Arlon, før et pip i telefonen varsler at vi har krysset grensen til Luxembourg.

Passkontrollene er borte og tollerne er omplassert. Men telefonselskapene later ennå som om Kull- og stålunionen aldri ble opprettet, som om det indre marked ikke ble innført, som om den Europeiske Union bare er en hallusinasjon. Jeg skal gjennom fem land i løpet av dagen og har ikke engang med passet. Men for hver gang vi krysser en ny grense; før vi kommer til franske Metz før vi ruller inn i sveitsiske Basel og akkurat idet vi når Sargans, på grensen til Liechtenstein, melder Mobistar at jeg er i et nytt land, med nye og skyhøye priser hvis jeg vil bruke telefonen.

Mens telefonselskapene henger igjen i fortiden, og melker den for alt den er verdt, er det blitt en selvfølge å ta en svipptur med belgiske Thalys eller franske TGV fra Brussel til Paris Turen tar snaue halvannen time. Til Amsterdam er reisetiden en time og tre kvarter. Ingen bryr seg om grensene underveis, ingen sjekker bagasjen, selv om cannabispolitikken i Nederland er langt mer liberal enn i nabolandene. På Thalys-togene er det ikke engang nødvendig med en papirbillett. Konduktøren retter en liten skanner mot koden på mobiltelefonen. Merci, c’est tout!

Særbritannia

Men ett sted stopper den frie flyt. Mens passasjerer fra Brussel til Berlin går rett om bord på det tyske ICE-toget, og studenten som skal til Paris og Sorbonne, kaster seg om bord på sitt TGV-tog i siste liten, er det tidlig frammøte, sikkerhetssluser og passkontroll for alle som skal ta Eurostar til London. Britene er de evig motvillige europeere. Kan de obstruere en fellesløsning, så gjør de det. Kontinentets ungdom er vokst opp med euro og vant med at alle måler med samme mål og kjører på samme vis. Klart de stusser når de stiger av på St. Pancras-stasjonen og plutselig må tenke i pund og pence, se seg først til høyre når de krysser gaten, og beregne avstanden til hotellet i miles.

Storbritannia står utenfor Schengen, og sliter med at Eurostartunellen under kanalen er en snikvei inn i landet. Fra kupeen skimter vi enorme gjerder, flomlys og barrierer før toget dukker ned i mørket. Her stopper det åpne Europa, til London er toget som et fly, med kontroll og skranker. Først når du sjekker inn på Eurostar innser du hvilken frihet de andre togene representerer.

Idet mitt langsomme tog igjen nærmer seg Brussel, blir en annen av Europas gjenværende og sterke konflikter plutselig merkbar. Foran hver stasjon gjennom Frankrike, Luxembourg og Wallonia blir all informasjon gitt på fransk, og på fransk alene. Men så snart vi kjører inn i den tospråklige Brussel-regionen, kommer samme melding også på nederlandsk. Slik er det også på toget nordover, mot Brugge og Ostende; tospråklig informasjon ut fra Brussel, til toget etter et kvarters tid kjører inn i Flandern, deretter bare nederlandsk.

Språkskiller, nasjonalisme og England, det er langt og lenge igjen til vi har ett Europa. Hvis vi noen gang kommer dit, er det sannsynligvis fordi vi tar toget.