EU blir større – med norsk hjelp

Første juli neste år blir Kroatia EUs medlemsland nr. 28, med solid norsk hjelp. Selv om norsk EU-politikk ligger i koma, arbeider Norge aktivt for at landene på Balkan skal kvalifisere seg til å bli tatt opp i det europeiske fellesskapet.

Et ja for Kroatias fremtid? Denne tassen skal leve i EUs 28. medlemsstat, uansett hva foreldrene stemte i folkeavstemningen søndag. (Foto: Reuters/Scanpix)

Søndag stemte en tredjedel av velgerne i Kroatia for medlemskap. Det var ikke mange, men det var nok. Ettersom valgfremmøtet var stakkarslige 44 prosent (mot 88 prosent sist gang Norge sa nei), utgjorde den positive tredjedelen hele 67 prosent av dem som faktisk stemte, og det var flertall i alle de 15 provinsene, selv i de mest EU-skeptiske. Nå gjenstår ratifisering i samtlige 28 parlamenter, inkludert det kroatiske, før landet neste sommer finner sin plass i Brussel og Strasbourg – og blir part i EØS-avtalen.

Støttet av Norge

Da regjeringen i fjor vår la fram stortingsmeldingen om den norske innsatsen på Vest-Balkan etter krigene på 90-tallet, sa utenriksminister Jonas Gahr Støre at Norge støtter landenes ambisjoner om medlemskap i EU/EØS. Støtten har materialisert seg i drøye 11 millarder norske kroner i bistand siden 1991. Det norske bidraget trappes nå kraftig ned, men EU-kommisjonen planlegger å bruke rundt 100 milliarder kroner i regionen fra 2014 til 2020.

Entusiasmen for medlemskap har avtatt markant ettersom eurokrisen har tiltatt. Kroatene selv spøker med at deres inntreden i EU blir som å komme til fest klokken to om natten; halvparten av gjestene er gått hjem og resten er fulle. Serberne tar hardere i og sier at det kriserammete EU for tiden fortoner seg mer som en kålrot enn en gulrot.

Myk makt virker

Likevel virker unionens ”myke makt”. De aller fleste landene i regionen strammer inn lovverket, bekjemper korrupsjonen og forsøker å få skikk på økonomien for å oppfylle kravene fra Brussel. Prosessen har delvis vært som å skyte på bevegelig mål. Etter de dårlige erfaringene med Romania og Bulgaria, er kravene til nye medlemsland blitt skjerpet flere ganger.

Når Kroatia blir ønsket velkommen, når forhandlingene med Montenegro starter (de skulle startet nå, men er utsatt til sommeren) og Serbia muligens omsider får en startdato for sine forhandlinger, bekreftes nok engang det paradoksale at Norge, hvor enhver debatt om medlemskap er dødfødt, arbeider aktivt for at andre land skal tas opp i unionen, selv om hver utvidelse forrykker balansen mellom EU og de tre gjenværende utenforlandene i EØS. Norge har blant annet ledet arbeidet i det West Balkan Investment Framework som har kanalisert store bistandssummer til utviklingsprosjekt i regionen.

Siste land inn?

Når Kroatias flagg i rødt, hvitt og blått heises foran den store Berlaymont-bygningen i Brussel neste sommer venter antakelig serbere, montenegrinere og de andre folkene i regionen at det er deres tur neste gang. Mange av dem fryktet et nei ved folkeavstemningen søndag. Avslag fra det kroatiske folket ville gjort deres egen vei til medlemskap svært mye brattere. Ventetiden kan bli likevel bli lang. The Economist skriver at Kroatia snek seg inn akkurat idet døren holdt på å bli stengt.

Skulle slåen bli slått for, vil det være en stor skuffelse for serberne, kålrot eller ikke kålrot. Deres søknadsprosess har vart i seks år, og de har nylig løst grensekonflikten med Kosovo som EU mislikte sterkt, unionen har ikke bruk for flere medlemsland med uoppgjorte grensetvister.

Makedonia (eller FYR Makedonia) har også fått et nytt kort på hånden. Mens det er vanlig å sitere Shakespeares ord: What’s in a name, når landets søknad omtales, fikk Makedonia massivt medhold fra Den internasjonale domstolen i Haag, som i desember slo fast at den greske motstanden mot å slippe Makedonia inn i Nato før nasjonen forandrer navn (grekerne vil ikke ha noen konkurranse med sin egen makedonske region) er i strid med en avtale fra 1995 der Hellas forplikter seg til ikke å blokkere Makedonias inntreden i internasjonale organisasjoner selv om navnestriden er uløst.

Kosovo ikke anerkjent

Kosovo sliter med at bare 22 av EUs medlemmer i det hele tatt har anerkjent nasjonen. Landene som ikke har gjort det; Spania, Kypros, Hellas, Slovakia og Romania har egne, store minoritetsproblem og er ikke motivert for å stimulere separatismen ved å anerkjenne Kosovo. Men dermed er også veien til Brussel foreløpig stengt for kosovarene

Albania og Bosnia Herzegovina er ennå et stykke fra å oppfylle kravene for medlemskap, de såkalte Københavnkriteriene. Landene sitter fast i innenriksproblemer og den demokratiske utviklingen går langsomt, i den grad den i det hele tatt går.

Kroatia er den andre av statene som oppsto da Jugoslavia falt sammen, som blir medlem av EU, Slovenia ble tatt opp ved den store utvidelsen i 2004. For det serbiske mindretallet i Kroatia, som nå bare utgjør 4,5 prosent av befolkningen mot 12 prosent før krigen i 1991-95, er Brussel, med ordene til den serbiske ordføreren i den kroatiske byen Dvor: ”Nok en autoritet hvor kroatiske serbere kan kreve sine rettigheter … en slags garanti.” (Intervju med AFP).

Spre europeiske verdier

Milorad Pupovac, leder for de kroatiske serberne sier til AFP at de kroatiske institusjonene er blitt mer europeiske, ”Kroatia må ikke være EUs utpost på Balkan, men en drivkraft for å spre europeiske verdier og institusjoner i hele det tidligere Jugoslavia”.

Det er denne spredningen Norge entusiastisk har bidratt til. 1. juli neste år kan derfor Jonas Gahr Støre fra sin plass på galleriet se at hans kroatiske kollega finner sin plass blant de 27 andre og tilfreds registrere at norsk utenrikspolitikk har bidratt til å gjøre EU litt større og Europa litt tryggere.

Det er ironisk, og i så måte i tråd med norsk Europapolitikk.

Følg på twitter.com/svelle