Kjære Gud, la Keynes ta feil!

http://www.econstories.tv

Enkelt sagt tar Keynes utgangspunkt i evig tilgang paa ressurser og  evig vekst, mens Hayek legger opp til aa bruke det du faktisk har og med laanefinansiering paa nivaa som faktisk kan opprettholdes.

En stor del av utfordringene er den hoye gjelden. Og da hjelper det ikke aa gi penger til bankene. Det er noen okonomer som heller ber statene om aa heller gi penger direkte til forbrukerne, med krav om at det forst maa gaa til aa betale ned gjeld, og om det er noe igjen saa faar du det til eget forbruk. Da vil gjelden reduseres og folk faar faktisk bedre raad, husprisene gaar ned fordi en faktisk ikke trenger saa hoy pris for at selger skal vaere i stand til aa selge.

Dette vil ogsaa belonne, om en vil bruke et slikt ord, de som har holdt seg i skinnet og oppfort seg okonomisk fornuftig, da de faktisk faar penger mens vi forgjeldede maa betale gjeld. Da slipper en aa belonne “fulle sjomenn” paa bekostning av Hayekiansk “leve innenfor hva du har raad til” mennesker.

Dvs redd okonomi, men ikke belonn de uansvarlige.

Har svart innlegget ditt og kommet med en liten oppklaring. http://www.polecon.no/jon/2012/01/hellas-og-keynes-en-oppklaring/ 

Hva mener du med at din løsning om å få utgiftene til å matche inntektene før man går løs på den keynianske modellen er oppklarende? Hvilke konsekvenser tror du det vil ha for samfunnet? I en privatøkonomi vil nok dette stemme, men årsaken til at Keynes modell virker er jo at den opprettholder en høy grad av sysselsetting, dermed også forbruk og stimulans for økonomisk vekst. Poenget er at forbruket må over på allmuen – og ikke på staten og de privilegerte i samfunnet.

Jeg er enig med deg i at årsakene til problemene er at modellen ikke er fulgt, men dersom man skal avvente situasjonen til økonomien har kommet i balanse, innebærer det stadig økende arbeidsledighet med mange av de problemstillingene man møtte i 30-årene (da modellen heller ikke ble fulgt i forkant). Stimulering av næringsliv/arbeidsliv er den mest hensiktsmessige måten å løse problemstillingene på. Med en slik løsning kan man også unngå de politiske problemstillingene som følger i kjølevannet av svak økonomi. 

Spørsmålet er vel helst hvordan man gjør det på best mulig måte når det offentlige – som skulle vært den institusjonen som skyter inn midler – er årsaken til problemstillingene, og mangler de nødvendige midler. Selv om det virker umoralsk å ikke stille krav til besparelser, kan det nok være mer hensiktsmessig å stille sterke krav til jevnere fordeling av inntekter blant befolkningen. Da vil man stimulere til økt forbruk av rene forbruksartikler, noe som igjen vil stimulere til økt aktivitet. Dette vil også være i vår interesse – ikke bare økonomisk, men kanskje først og fremst politisk.

Den største forskjellen på dagens Hellas vs. 30-tallet er at i dagens Hellas ligger minst en like stor del av problemet på inntektssiden. Man har ikke hatt ordentlige offentlige finanser fordi store deler av befolkningen ikke har betalt skatt. Det må ryddes opp i før noe, spesielt om man skal, som du formulerer det flytte “forbruket … over på allmuen.” 

Men hovedpoenget mitt er at man Keynesiansk politikk er ikke for å skape økonomisk aktivitet, men for å redusere skadevirkningene av store sykliske effekter. Det er ikke bare å sprute inn penger, man må også være villig til å redusere forbruket når det tilsynelatende begynner å virke. I dagens Hellas, uansett hvor mye man har lyst å bruke mer penger, må man sørge for at staten kan ha et forutsigbart forbruk i både medgangs- og motgangstider før man i det hele tatt kan begynne å stimulere en skadeskutt økonomi. Det betyr kanskje at ting vil bli verre før de blir bedre, men det vil samtidig hindre at de kommer i den samme posisjonen igjen med det første. 

Vi er enige om at hovedpoenget med Keynes teori er å begrense skadevirkningene, og i prinsippet er jeg enig med deg i resten av det du skriver også, og det utvilsomt være den langsiktige effekten av tiltakene. Men det er en del ulemper ved å innføre en slik modell umiddelbart.

For det første vil begrensningene først og fremst gå utover de som hadde lavt forbruk fra før, slik det allerede har gjort i Hellas. Deretter vil det berøre stadig flere, mens de siste som blir berørt – og som alltid vil være de som blir minst berørt, er de som faktisk foresto det høye forbruket.

Dette vil naturlig nok oppleves som svært urettferdig, og en mulighet er opprør, som sannsynligvis vil medføre strengere reguleringer. I en slik utrygg situasjon er det også naturlig at man gir avkall på friheter for å få økt struktur og trygghet. Slike situasjoner har en tendens til å utarte seg.

I dagens samfunn vil de økonomiske forholdene i ett land lett få ringvirkninger, og det er jo allerede flere land som sliter. Dermed vil kanskje stadig flere land gå inn for politiske styringsdokumenter av mer autoritær karakter.

For det andre vil det bli enda vanskeligere å redusere gjelden dersom den økonomiske aktiviteten reduseres samtidig. Med økt skattlegging av de rike vil man kunne omfordele midlene slik at samfunnet får større grad av egalitet (og dermed også et økt marked som kan friste til investeringer). Nå er jo i hvert fall Hellas så skakkjørt at de må ha hjelp utenfra, men med riktig forvaltning (og tilstrekkelig kapital) har de langt større muligheter for å komme raskt i balanse igjen – i tillegg til at man i større grad sikrer politisk stabilitet.

Det er bestandig interessant å lese Omdals betraktninger – hva de nu enn måtte være. Jeg vil heller ikke underurdere hans kommentarer om de klassiske økonomer og hva de tenkte i den tid de levde.

I skrivende stund skuer jeg over Powai sjøen i Mumbai. Det man her observerer er helt anderledes enn det man tidligere hadde forestilt seg. Sannsynligvis også anderledes enn det som Kaynes et al i sin tid tenkte. Klassikkerne synes å ha fortrengt en vesentlig ting: infrastruktur. Uten en velutbygd infrastruktur vil antakelig de fleste stimuli feile. Fordi arbeidskraften ikke kommer på jobb, og produktene ikke kommer frem.

I Mumbai tilbringer man flere timer i trafikken. Barn til og fra skole. Mor til og fra treningssenter, og mormor til og fra shopping. Ytterligere øknomiske vekst vil øke trafikkproblemene. Med mindre infrastrukuren bedres vesenlig, vil nettopp infrastrukturen være proppen som forhindrerer økonomisk utvikling og en mer rettferdig fordeling av velstandsgodene.

Det gjelder i utviklingsland. Men også i Norge.

Eivind Brekklund

Herlig betraktning! 

Det er vel snarere politikere, og ikke de gamle klassikerne, som har forsømt seg når det gjelder infrastruktur. Utbygging og vedlikehold av infrastruktur er jo nettopp eksempler som egner seg godt i perioder hvor det offentlige må øke sin aktivitet for å motvirke ulempene ved resesjon.

Utbyggingen av highwaysystemet i USA er et glimrende eksempel på hvordan offentlige investeringer i infrastruktur stimulerer det private næringslivet og løfter hele økonomien. Det pleide å bli omtalt som “public works”, men nå er “public” blitt et fy-ord blant republikanerne. Highway-utbyggingen skjedde i stor grad under president Dwight Eisenhower, som var republikaner.

Enig.
Men du trenger ikke reise over dammen for å finne et eksempel på økonomisk snuoperasjon på 1930-tallet. Hitler-tyskland ble snudd fra endeløs arbeidsløshet og fattigdom, til ca 30 000 arbeidsledige og ledende stormakt i løpet av seks år – fra 1933 til 1939, noe som må være verdensrekord. På den tiden var USA bare en sovende gigant.

Ellers er jeg også helt enig med S B Sørensen. Store økonomiske kriser som når depresjon, kan bare løses ved direkte inngripen fra politikere.