Nb! Dette er ikke en konsertanmeldelse!
I går holdt stavangerartistene Eltervaag, Sebastian Waldejer og Frank Vidovic et slags trio-show i Maskinhallen, som en del av programmet under Tou Camp. Det finnes ekte og rått låtskrivertalent i denne byen, og både Eltervaag, Sebastian og Frank leverte varene i et nydelig samspill. Alle spilte perler fra sitt eget repertoar, med samme band, på samme scene, på samme tidspunkt. Og hva skjer når tre av de beste låtskriverne i denne byen sier «la oss dele på et band, bytte litt instrumenter, spille litt av meg og litt av deg, så koser vi oss og ser hva som skjer?» Jo, det oppstår magi. Rett og slett.
«Let It Go», skrevet av Eltervaag, var uten tvil et høydepunkt. Han skrev låten i et bokollektiv i London mens romkameraten kranglet høylytt med kjæresten i telefonen (derav tittelen?). «Sweet Divine» av Sebastian inneholdt melodilinjer som ga meg frysninger. En av avslutningslåtene med Frank i spissen var like bra som en av de beste Ray LaMontagne-låtene. Under fremførelsen av låten satte Eltervaag seg ned på en høytaler som stod plassert på scenen, og ga sin fulle oppmerksomhet til Frank. Jeg elsker slike fakter. Det var avslappet, tilbakelent, ekte og vakkert. Alle tre. Bandet. Hver en låt. Hele greia liksom. Av og til gikk Frank av scenen, men til og med dette virket godt gjennomført. (Frank har forresten fått langt hår og langt skjegg. Hadde jeg sett ham vandre gatelangs med en gitar på ryggen i Williamsburg hadde jeg tenkt at dette er akkurat der han hører hjemme. Dette gjelder forsåvidt de to andre også. Eltervaag bruker hatt og skjerf uten at det blir kleint). Og hva skjer med «We Never Get Away Anymore» av Sebastian?! Er det mulig?
Under oppholdet mitt i New York var jeg ofte på et sted som heter Rockwood Music Hall. På dette stedet kan man høre de beste undergrunnstalentene New York har å by på, og hver eneste musiker topper den forrige. Hver gang tenkte jeg for meg selv, «åh, tenk om dette hadde skjedd i Stavanger». I går skjedde det. Det var tre artister. Tre perler. Det var spontant og lekent, men vanvittig seriøst på samme tid. Er det ikke dette som kalles profesjonalitet? Kvalitet? Talent? Jeg stemmer ja. Jeg stemmer ja både for Eltervaag, Sebastian og Frank.
LYTT til artistene her:
-Elise
Kommentarer