Kanskje får hun bedre respons på Omega-3 her

                                                     

Ganske så travelt i nedre del av Karl Johan kl.11 om formiddagen

Hvorfor i all verden er hovedstadens praktgate oppkalt etter Karl III Johan? Han med «Folkets kjærlighet er min belønning», han som aldri lærte seg  svensk – det ble snakket fransk ved det svenske hoffet i hele hans regjeringstid (1818-1844).

Hvorfor er det ikke Christian Frederik som er hedret? Han  spilte en viktig rolle i begivenhetene og prosessene som ledet fram til Eidsvollsforsamlingen og 17. mai-grunnloven i 1814. Med sin fremsynthet og store forhandlingsevner sikret han de best mulige vilkår for Norge i den nye unionen, og han ble vår første folkevalgte konge.

                                                             

                                                    

                                                          Tett og godt i sentrum

                                                     

Ketil Solvik-Olsen (Frp

Sentrale røster:

Inga Marte Thorkildsen, barneminister: Har et varmt hjerte, vil gjerne åpne for klar endring av praksis, men får ikke lov av Ap.

Grete Faremo, justisminister: Vifter forsiktig med signalflagget, gir ingen utstrakt hånd men noen krokete fingre  «Tillater meg å si at flere barn og barnefamilier nå vil få opphold etter en omgjøringsbegjæring» Et signal som kan bety litt eller nesten ingenting.’

Terje Sjeggestad, Utlendingsnemnda: Har en kald hjerne, holder fast på at Utlendingsnemnda skal styre etter loven og ikke etter politiske signaler.»En stortingsmelding er ikke høyt rangert som rettskilde»

Trine Skei Grande, opposisjonens skarpeste i denne saken, har også et varmt hjerte, klar logikk: Stortingsmeldingen «Barn på flukt» er bare en drøftingsoppgave, altfor svak til å innebære en reell endring. Det trengs en lovendring for å kunne oppnå en mildere praksis.

Pål Lønseth, statssekretær , har tappert forsvart regjeringen (dvs.Ap), er sterkt imot ekstravagant opptreden: Regjeringen har ikke den luksus at vi bare kan tenke på enkeltindivider.  Foreldrene skyver barna foran seg ved å nekte å vende tilbake til hjemlandet etter at asylsøknaden er avslått.

Noen av oss ser enkeltindivider, og nok en gang opplever vi at norsk praksis ikke er enkelt å forstå.  ia kom til Norge i 2007 og fikk i 2009 opphold på humanitært grunnlag får beskjed. Nå får han beskjed om at  hans sønn, fem år gamle Muslim  og kona Dina Vagapova, skal kastes ut av Norge.  Derimot får bestemor, datteren Jasmeina, tre år, og tanke Asjhat, være her – de fikk opphold på humanitært grunnlag i 2009.

Historien om Magomedd Gezmakhmajev fra Tsjetsjenia er beskrevet på en utmerket måte av Toril Risholm i Aftenbladet tirsdag, og jeg skal ikke repetere den.

Om jeg tror en borgerlig regjering vil endre lovverk slik at mann og kone og barn kan være sammen, at hensynet til barn som har vært her lenge må bety mer?

Høyre alene eller Høyre og Frp – nei.  Høyre, V og KrF?  Ja, litt oppmykning. Hvis ikke vil noen av oss bli partiløse. Høyre, Frp, V og KrF?  Det skal mye til før en slik regjering blir en realitet, asyl- og flyktningepolitikken vil være et av de vanskelige spørsmål. Men det har skjedd politiske undere før, senest i 2005.

Skal enkeltpersoner som gir milde gaver til i utgangspunktet gode tiltak, kunne legge premisser i strid med mottakers strategi? Eller føre til at et land i stedet for å basere seg på global kunnskap, satser på tiltak som bommer på målet?

Det dreier seg om  forretningsmannen Ole Ottersland  på Sørlandet. Det dreier seg om Bill Gates (som for øvrig vil donere hele sin formue, p.t. over 300 milliarder kroner, til veldedige formål) og Jens Stoltenberg.

Ottersland  ga et tilbud til Sørlandet sykehus. 25 mill.kr  til robotkirurgi for prostatakreft. Men – den måtte plasseres ved sykehuset i Arendal, ikke i Kristiansand.   Har man fulgt med i striden mellom de to sykehusene og de to fylkene (som for lengst burde vært slått sammen til ett Agder-fylke), er det ikke vanskelig å forstå bakgrunnen for gaven.

Sykehusdirektøren fastholdt styrevedtaket om at all urologisk kreftkirurgi skal samles i Kristiansand, at roboten likevel kan plasseres i Arendal, betjent av kirurger fra begge sykehus, og at man i løpet av 5-7 år kunne få en robot også Kristiansand.  Dette var å gå lenger enn byråkratene i Helse-Sør, som mener at det er nok roboter i Norge, og at sørlandspasienter kan sendes til roboter med ledig kapasitet i Stavanger og Skien.

Ottersland godtok ikke premisset om  Kristiansand og  langsiktigheten, og trakk derfor tilbudet om 25 mill.kr. tilbake. Utpressing? Forsøk på å diktere det offentlige?

Private gaver skal mottas med  stor takk – vi har for få av dem – men de må være uten premisser.  Et godt givereksempel:  Trond Mohn i Bergen har gitt over 700 millioner i pengegaver til  forskjellige formål innen utdanning, forskning og idrett, uten at han så langt jeg har sett knytter kontroversielle forbehold til dem (nylig har en leverandør protestert på at komplisert medisinsk utstyr skal vedlikeholdes av produsenten.

Så til en sak med større dimensjoner. Bill Gates har markert seg som en av hovedsponsorene  i det internasjonale vaksinefondet GAVI. Norge har fra starten for elleve år siden vært blant de største bidragsyterne, 500 mill.kr årlig.  Jens Stoltenberg satt i styret i finansieringsfondet til Gavi  til han ble statsminister i 2005. “

Spørsmålet er reist:  Er  vaksinering av verdens barn det beste tiltaket for  å redusere barnedødelighet ?

Jeg skal passe meg vel for antyde at jeg har noen som helst slags peiling på global barnehelse. Men jeg har litt peiling på Ola Didrik Saugstad, som i en artikkel i Morgenbladet retter skarp kritikk mot Norges holdning til dette spørsmålet.  Saugstad er professor i barnesykdommer,  trolig den barnelegen i Norge som er mest anerkjent internasjonalt og mest referert noensinne. Han har drevet banebrytende forskning som har vunnet gjenklang i internasjonale retningslinjer på området barnedødelighet. Blant hans mange utmerkelser er ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden  «for innsatsen hans for barnemedisinsk forsking.»

Det er grunn til å være stolt over at statsministeren er engasjert i global barnehelse. Men Saugstad mener han har gjort en fundamental feil ved å legge vekt på vaksinering, «dette er ikke den mest effektive måten å redusere barnedødeligheten på». Saugstad fremholder at alle som arbeider seriøst med barnedødelighet er å redusere nyfødtdødelighet, særlig ved å bedre mors helsetilstand. «Og dette gjøres kanskje best ved å sikre unge kvinner skolegang og utdannelse, og dermed forhindre at unge jenter blir giftet bort å blir gravide».

Det er for tidlig fødsel, oksygenmangel ved fødselen og infeksjoner som er de viktigste dødsårsak for verdens nyfødte. Mors og barns helse henger sammen.

Saugstad er glad for at vi for første gang har fått en stortingsmeldingen om global helse, men mener at den reflekterer Stoltenbergs synspunkter og «står i fare for å bli husket som en fiks idé fordi den er ensidig». Han spør: «Er det ikke på tide at vi får noen håndfaste vitenskapelige  rapporter om effekten av norsk satsning på feltet internasjonal mødre- og barnehelse?»

Jeg synes spørsmålet bør engasjere handlingsorienterte Dagfinn Høybråten, som nå – takket være Jens Stoltenberg – er blitt styreleder i GAVI. Det kunne også være interessant å se en eventuell bekreftelse på om det er blitt slik forutsetningene sa: at markedskreftene ville sørge for at prisene på vaksiner, som følge av GAVIs storsatsing, skulle gå ned.  For noen år siden skrev Bistandaktuelt: «Så langt har dette ikke slått til. Ett legemiddelfirma, Glaxo-SmithKline, produserer for eksempel den nye kombinasjonsvaksinen – til ti ganger høyere pris enn de gamle enkeltvaksinene.» Har dette endret seg i positiv retning?

Jeg vet ikke om fagmannen Ola Didrik Saugstads situasjonsforståelse er mer eller mindre dekkende enn Stoltenbergs og Gates. Men det er ikke vanskelig å være enig med ham i at «norske politikere må ikke la Bill Gates styre agendaene, det må forskning og vitenskapelig analyse gjøre».

Er det rett og slett slik at vi feilprioriterer vår innsats? At Saugstad har et poeng når han fremholder at «Norge bruker sine penger til å pådytte verden en analyse som verden i stor grad ikke er interessert i, og som i tillegg bommer på målet. Dette er kulturimperialisme»?

Sterkere og sterkere vokser behovet for en markert regiontenkning på Nord-Jæren. Der avgrensede, administrative enheter ikke lengre makter å løfte blikket ut over egne grenser, der vokser også faren for at stagnasjon skal overta i stedet for vekst og utvikling.

I denne regionen har dessverre Stavanger kommunes holdning til disse spørsmålene blitt betraktet av nabokommunene som krav om underordning. Det er på mange måter forståelig at den oppfatningen har bredt seg. Ikke desto mindre er det beklagelig at dette har umuliggjort det meste av forsøk på overordnet, regional tenking.

Når et flertall på Stortinget nå ser ut til å endre syn på hvordan Stavanger kommune skal disponere sine knappe, gjenværende arealer, er det et positivt tegn for byen og for regionen. Det er et tegn på at et flertall på Stortinget ønsker at regionen selv skal kunne videreutvikle de muligheter som ligger i Stavanger. Kommunen har lange og rike tradisjoner som internasjonal by og i dag også som oljehovedstad. Vekstimpulser finnes i form av internasjonale oljeselskaper, sterke, teknologiske miljøer knyttet opp mot både oljeindustrien og den øvrig industri, og ikke å forglemme innen forskning og høyere utdanning. Alt dette er viktige ingredienser i en vekstkraftig region. Her finnes muligheter, og de må utnyttes.

Stavanger kan ikke se på hverken seg selv eller sitt arealproblem som et kommunalt anliggende. Byens vekst og utvikling angår hele regionen og i siste instans også landet.

Interkommunalt samarbeid har som oftest vært pekt på som løsningen, når motstanden mot kommunegrense-justeringer med jevne mellomrom manifesterer seg som bastante folkemeninger.

Men interkommunalt samarbeid har etterhvert utspilt sin rolle. Riktignok er det en del gode eksempler. Men alle eksemplene finnes innen infrastrukturen for regionen. Det har lykkes med vann og avløp. Vi kan etterhvert si det samme om energiforsyningen og om deler av transportsektoren.

Når veisjefen løfter blikket og peker på muligheten for tunnelforbindelse over Boknafjorden, er det forslag som bærer i seg muligheter for vekst og videreutvikling i hele Rogaland.

Men etterhvert som den regionale utvikling manifesterer seg innen de vitale, grunnleggende infrastrukturene som behøves for en sunn samfunnsutvikling, oppleves de administrative grensene mer og mer som barrierer. Vi har sett uheldige utslag. Det er nok å nevne problemene omkring NSBs planlagte godsterminal og regionhavn-spørsmålet. Regionens åpenbare behov taper på grunn av snevre administrative grenser og lokalpolitiske interessemotsetninger.

Det vil selvsagt handle om følelser og tilhørighet. Vi regner oss som Sandnes-gauker eller siddiser, og vi legger mer enn gjerne vekt på at fødestedet er Randaberg, Rennesøy eller Sola. Med det mener vi å gi uttrykk for vår egen identitet. Den vil vi ikke miste. Det er  gode grunner for å slå fast enda en gang at smått regel er godt, som oftest, og at nærhet til offentlige tjenester er viktig for oss alle.

Nå vil det handle om å tenke stort, gjerne i form av en regionkommune. Den kan som en større administrativ enhet koordinere og utarbeide planer for arealbruk. På den måten kan vi videreutvikle de infrastrukturtiltak som alt ligger på plass, og bruke dem i en større sammenheng.

Da må det også kunne tenkes en modell der behovet for tilhørighet og nærhet innen de enkelte og mindre deler av en slik regionkommune blir ivaretatt. Det kan skje gjennom en inndeling i flere mindre, administrative enheter med definerte oppgaver innen sitt område. Subsidaritetsprinsippet vil alltid være en god måte å styre på.

Denne regionen behøver en mulighet til fordomsfritt å tenke nye tanker langs disse linjene. Hvis ikke, vil vi alle bli tapere. Ikke nødvendigvis i morgen, eller i løpet av ti år. Men det er en fattig politikk som ikke også er i stand til å legge til rette for en framtid som peker langt inn i neste generasjon.

Det begynner faktisk å haste. Hva vil folk si om dagens merkesteiner, for eksempel på Forus, om 30 år.

***

Denne lederartikkelen fra Stavanger Aftenblad fant jeg i går da jeg ryddet i gamle klipp. Jeg skrev den i november 1998, men dessverre virker mye av den fremdeles like uavklart og aktuelt.  Ordentlig arealplanlegging og ressursutnyttelse får vi neppe før Rogaland har fem storkommuner: Dalane, Jæren, Stavanger/Sandnes, Ryfylke og Nordfylket.   Det er ingenting i veien for å ha to byer og to bynavn innen en kommune. Stavern er en by  i Larvik kommune, Brevik er en by i Porsgrunn kommune. – som for øvrig i praksis danner et sammenhengende tettsted med Skien og burde vært under samme administrasjon.

Jeg tror merkesteinen ved Madlaveien er forsvunnet, men illustrasjonen er enda mer aktuell.

Vi trenger en solid drøfting av styringsstrukturen i Norge. Statens makt øker, vi får stadig flere statlige krav, nasjonale standarder og øremerkede tilskudd. Folkestyret avtar – og dermed også interessen for lokale valg. Jeg kan ikke skjønne at Norge behøver å holde seg med tre forvaltningsnivåer. Fylkeskommunen står laglig til for hogg og bør erstattes av langt færre og større kommuner, med økt selvstyre og styrket demokratisk kontroll der makt i dag er flyttet ut til interkommunale- og aksjeselskaper. En følge av dette vil være at statens makt bør innskrenkes og at forvaltningsleddenes byråkrati minker. Litt mindre unødvendig kontroll og rapportering vil være en styrke.